Stadig flere forskere stiller nå spørsmål ved det tradisjonelle bildet av ADHD som en medfødt dysfunksjonalitet i hjernen. I stedet tyder nye funn på at symptomene kan endre seg over tid og er sterkt påvirket av den enkeltes miljø.
Dette er en norsk oversettelse av Mad in Sweden-publikasjonen Nya perspektiv utmanar synen på ADHD fra 21. april, som oppsummerer en omfattende artikkel om ADHD i The New York Times Magazine.
Til tross for rekordhøye diagnoserater for ADHD i både USA og her i landet, stiller et økende antall forskere nå spørsmål ved det tradisjonelle synet på diagnosen og dens behandling. Det skriver journalisten Paul Tough i en omfattende artikkel i The New York Times (13. april 2025).
Artikkelen beskriver hvordan forskningsfeltet om ADHD har gått fra entusiasme for medisinsk behandling til stadig dypere tvil om den medisinske modellens syn på og behandling av fenomenet. Allerede på 1990-tallet viste store studier at barn som ble medisinert med for eksempel Ritalin, hadde kortsiktige atferdsforbedringer – men at disse fordelene forsvant i løpet av få år, mens bivirkninger som hemmet vekst ble tydelige.
Det er ingen langsiktig positiv effekt av sentralstimulerende medisiner
– James Swanson, forsker
Diagnose som konstruksjon – og miljøets betydning
Forskere som Edmund Sonuga-Barke og Margaret Sibley mener nå at ADHD ikke kan forstås som en enkel biologisk defekt. I stedet ser de symptomene som flytende og foranderlige, situasjonsavhengige og i stor grad avhengige av miljøet. Studier viser at mange unges ADHD-symptomer kan komme og gå avhengig av livssituasjon, utdanningsmiljø og arbeidsliv.
For mange ser det ut til at den rette «nisjen» i livet – et yrke eller studiemiljø som matcher den enkeltes naturlige måte å fungere på – er avgjørende for at symptomene skal dempes eller forsvinne.
Vi bør fokusere på å skape miljøer som forbedrer mental helse, ikke bare på biologisk behandling
– Edmund Sonuga-Barke, forsker
Ulempene med medisinen
Sentralstimulerende medisiner som Ritalin kan gi en rask kortsiktig forbedring i atferd og arbeidsytelse – men de forbedrer ikke læring eller akademiske prestasjoner på lengre sikt, viser flere nye studier.
Forskning peker også på alvorlige negative effekter av stoffene: følelsesmessig nummenhet, redusert sosial spontanitet, avhengighetsrisiko og langsommere fysisk vekst hos barn som har vært medisinert i lang tid.
Selv om medisinene kan føre til at noen elever jobber mer intensivt, blir problemløsningen og strategiene deres ofte dårligere. Effekten er at de oppfattes eller opplever å være mer fokuserte – men uten at prestasjonene faktisk blir bedre. Flere ungdommer vitner også om dempet livsglede og sosial energi under medisinering.
Det er et reelt gap mellom de markante effektene på atferd og de minimale effektene på faktisk ytelse
– F. Xavier Castellanos, forsker
En ny måte å forstå ADHD på
I stedet for å se ADHD som en livslang dysfunksjonalitet i hjernen, foreslår forskerne en ny modell: at symptomene betraktes som en del av et kontinuum der individets miljø spiller en avgjørende rolle. Diagnosen blir da ikke sett på som en «livstidsdom», men som noe som kan endres gjennom tilpasning av miljøet – og dermed åpne opp for mer håp og fleksibilitet.
Flere forskere advarer om at en streng biologisk tolkning av ADHD risikerer å forsterke stigma og skape en følelse av håpløshet, spesielt blant unge mennesker. En mer dynamisk forståelse, der fokuset er på individets kontekst og muligheter for tilpasning, kan derimot bidra til bedre psykisk helse og selvbilde.
Les også: The New York Times Magazine: Vi må revurdere våre antakelser om ADHD
