Ved å tillate oss tanken på at vi kan velge vår egen død, gir vi oss samtidig en mulighet til å leve tettere på livet.
Som en aktiv foredragsholder om dødsønsker og selvdød i et nonpatologisk og eksistensielt perspektiv, har jeg gjennom årene hatt mange sterke samtaler i etterkant av mine foredrag og forelesninger, både med fagpersoner i helsevesenet og med mennesker som har mistet noen de elsker. Slike spontane samtaler utgjør ofte det dypeste rommet for refleksjon, der liv og død ikke lenger prates om på avstand, med en klinisk distanse, men er tett på livsnerven.
Samtale med inntrykk
Spesielt én samtale fra i fjor gjorde et særlig dypt inntrykk på meg. Den har siden fulgt meg, ikke som endelig konklusjon, men som en stillferdig uro, en påminnelse om hvor sensitiv denne tematikken er. Og om mangelen på entydige og definitive svar i møte med etterlatte og mennesker som sørger over tapet av sine nære. For er ikke livet skapt for å kunne forlates? Dette minner oss på at sorg og innsikt er en livsprosess preget av tvil, håp, forsvar og erkjennelse, og at vi som velger å lytte må tåle å stå i det uavklarte.
Etter mitt foredrag om dødsønsker, kom en mor bort til meg. Hun forholdt seg rolig og sindig, men blikket bar preg av et stille arbeid med en bunnløs sorg. Hun hadde mistet sin unge sønn for noen år siden. Han hadde valgt å dø. Og som mange mennesker i samme livsprosess, hadde hun funnet et slags livsgrunnlag; skjønt, med et tynt ferniss, i den biomedinske forklaringsmodellen hun ble tilbudt:
At sønnens dødsårsak var psykisk sykdom, at det var snakk om hjernedysfunksjonalitet, og at han egentlig ikke ønsket å ta sitt eget liv.
Denne moren fortalte at hun hadde levd greit med narrativet om psykisk sykdom. Det lindret. Det døyvet skyldfølelsen. Forklaringen pakket inn meningsløsheten og absurditeten i medisinske begreper og termer. Psykisk sykdom som dødsårsak var som et teppe over en avgrunn. Det kunne ikke bære den sørgende moren, men det gjorde fallet mykere.
Radikalt uttrykk for frihet
Men under foredraget, der jeg snakket om selvdød som et eksistensielt valg og ikke et uttrykk for underliggende patologi, men som en mulig, om enn tragisk, form for menneskelig frihet, da ble den etterlatte moren konfrontert med det hun hadde fornemmet hele tiden: at sønnens død kanskje ikke var den psykiske sykdommens verk.
Kanskje var det også et aktivt og erkjent valg. Og i denne erkjennelsen lå en smerte så dyp at det nesten var umulig å ta inn: for sønnen hadde ikke kun valgt å dø, men han hadde gjort det som et ytterst og radikalt uttrykk for friheten, en frihet moren aldri ønsket at han skulle måtte bruke på den måten, men som hun likevel ikke kunne forutse eller eliminere.
Samtalen var preget av en hellig stillhet etter at hun delte dette. For hvordan svarer en på slike dyptgripende og skjellsettende innsikter og erkjennelser? Hun felte ikke tårer. Hun var ikke sint. Hun bar på en ny form for sorg. Kanskje en mer ærlig en, men også mer uutholdelig. Som moren uttrykte det: «Det du sa, Farhan, det ødela noe i meg. Men kanskje måtte det ødelegges.» Det hun hadde tviholdt på, var et narrativ som skjermet henne fra en annen mulighet: at sønnens handling ikke var uunngåelig, men et uttrykk for en vilje.
Skjønt, ikke en frihet jeg romantiserer eller hyller, men en jeg anerkjenner som reell, som en del av menneskelivets muligheter.
Vi trenger slike samtaler hevet over medisinske forklaringsmodeller, som ikke skyr unna de ubehagelige aspektene ved mennesket: våre selvdestruktive evner, våre skyggesider og vår uhyggelige evne til å gi oss selv en dødsdom.
Ikke for å romantisere selvdød, ikke for å avskrive livssmerte og lidelser, men for å frigjøre plass til hele spekteret av menneskelige muligheter, også mulighetene vi helst vil unnslippe. For når vi nekter å tenke på døden som et eksistensielt valg, som et radikalt brudd med livets logikk, fratar vi mennesker deres (epistemiske) agens, også etter at de er borte.
Urealistiske krav til helsepersonell
Samtidig, og dette er av vesentlig verdi, gir en slik innfallsvinkel også fornyet innsikt i hvordan vi forholder oss til våre hjelpetjenester. Når vi fastholder at alle selvdødsvalg er symptomer på en underliggende psykopatologi som kunne vært kurert, som kunne ha vært unngått, setter vi urealistiske krav til helsepersonell.
Vi gjør helsepersonell til omnipotente voktere av liv, som om deres ansvar og mandat er å garantere at ingen dør, noensinne, av eget valg. Men det finnes ingen slik garanti når vi har med menneskelivet å gjøre, som et overskudd av muligheter, på godt og vondt.
I den radikale friheten som vi er, og den uforutsigbarheten som følger med av å være spontane og frie vesener, finnes også en mulighet fra illusjoner. Vi kan ikke vite med sikkerhet, vi kan ikke alltid redde og vi kan ikke alltid forklare eller forstå.
Dette er ikke et uttrykk for kynisme, eller en fallitterklæring, men en respekt for menneskets radikale ubestemmelighet. Det gjør ikke sorgen og smerten mindre, men kanskje mer virkelig? Og i virkeligheten finnes muligens også en slags forsoning, om ikke trøst.
Tettere på livet
Den sørgende moren takket meg. Hun nevnte at selv om det hun hadde hørt fra meg, om selvdød som et uttrykk for vår frihet, gjorde vondt, kjente hun seg mindre tynget av skyld.
Hun kunne nå sørge over sin sønn som en som handlet, ikke bare som en som led meningsløst eller passivt. Og at sønnens valg var hans eget, som moren ikke kunne eie eller overta.
Som dikteren Inger Christensen skriver, ‘blomstringen har rot i alt det råtne’. Det er en tung innsikt å bære på. Men kanskje er det nettopp å bære denne innsikten at vi kan leve mer helhjertet, tettere på livets nerve, fri fra illusjoner om garantier og skråsikkerheter.
Dette er prisen vi betaler for å bevare vår menneskelighet, en pris som pulserer i hvert hjerteslag.
***
