Tegning som er digitalt bearbeidet og fargelagt, laget under rettssaken. Av Siv Helen Rydheim.

Tirsdag falt avgjørelsen. Staten vant, Inger-Mari tapte. Dessverre ikke helt uventet når det er psykiaterne som har definisjonsmakta, og er totalt uvillige til å ta andre perspektiver enn sitt eget. Men siste ord er ikke sagt.

Dette er refleksjoner etter at jeg overvar menneskerettighetssaken til Inger-Mari Eidsvik i Oslo tingrett i november. Her vil jeg nevne tvangsbehandling med tvangsmedisinering og isolasjon, traumer, retraumatisering og aktivisme. Jeg håpet på en dom om brudd på menneskerettighetene, og at saken kunne bidra til å minske ledende psykiateres definisjonsmakt. Det kan den fortsatt.

Rettssaken gikk over tre dager

Jeg skal ikke gå særlig inn på den som sådan, fordi den er dekket av andre. Men jeg vil her ta med dette:

At «sånne personer som oss» i det hele tatt får slippe til i retten er ikke takket være staten, for det måtte en runde i alle rettsledd, hvorav to i Høyesterett for at saken kunne komme inn under ordinær rettsgang, jfr. uttalelsen fra Regjeringsadvokaten: «I Noreg har vi eit solid system og apparat for å møte den typen personar.»

Pro-bonoarbeid

Takket være pro bono-advokatene Stine Moen og Mads Andenæs med flere (advokater som gjør jobben uten lønn), realitetsbehandles saken i rettsapparatet. Ingen har økonomi til selv å betale det en slik sak koster.

I et NRK–intervju med advokat Mads Andenæs angående rettssaken, sier Andenæs: «Domstolene må ta stilling til om den utstrakte tvangsmedisineringen og tvangsbehandlingen vi har i Norge, er i strid med loven og i strid med de internasjonale menneskerettighetene. Og det har de altså ikke gjort før. Det er derfor vi står her i Oslo tingrett.»

I sitt sluttinnlegg i tingretten siterte Andenæs tidligere sivilombudsmann Aage Thor Falkanger: «Det er rettssikkerhetsmessig problematisk at domstolsprøving av tvangsmedisinering i praksis er avskåret. Den eneste vei som er åpen for pasienten, er for egen regning å anlegge ordinært søksmål om brudd på menneskerettskonvensjonene, men det skjer naturlig nok ikke.»

Pasienter som tvangsmedisineres er i praksis rettsløse, derfor er denne saken veldig viktig.

Aktivisme og emosjonelt trykk

Jeg har vært aktivist i mange år. Bakgrunnen for det er egen erfaring med tvangsbehandling på 1990-tallet. Etter mange år som aktivist ble jeg oftere og oftere sliten og motløs. Jeg bestemte meg derfor for at jeg måtte ta en annen retning og finne noe å gjøre som ga meg mer glede. Jeg ble motløs på grunn av manglende resultater og manglende forståelse for hvor skadelig tvangsbehandlingen var for meg, og dypest sett for de fleste som opplever det. Ledende psykiateres definisjonsmakt bidro også til den motløsheten jeg kjente på.

Tanken på å la være å stille i Oslo tingrett opplevdes som å svikte når det virkelig gjelder. Inger-Mari Eidsvik viser en stor styrke ved at hun fronter en sak som gjelder framtida for så mange. Det er dog ingen som bare er sterk. Det er ikke til å unngå å måtte takle et stort emosjonelt trykk for den som skal stå i en sak som denne. 

Bildet er laget under rettssaken, basert på et foto av trappen i Tingretten. Ansiktene er tegnet og senere lagt på digitalt. Av Siv Helen Rydheim.

Vi som selv har vært utsatt for lignende tvangsbehandling kan heller ikke unngå å kjenne et ekstra emosjonelt trykk. Det blir en blanding av medfølelse med saksøker og diverse som påminner om egne erfaringer.

Det emosjonelle trykket fikk jeg lettet på ved å lage det jeg kaller for emosjonelle tegninger. Det er noe jeg har tatt tilbake etter at jeg la fra meg aktivismen. Ved å bruke mine kreative sider på tegninger og dikt, bruker jeg andre sider av meg selv enn det jeg gjorde som aktivist.

For meg startet aktivismen med et mål om å gi informasjon til folk flest om det som foregår i de lukkede enhetene inne på psykiatriske sykehus, og jeg utga derfor boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er» (2008, Licentia forlag) om hva jeg erfarte i 1992, og om veien videre. Boka førte blant annet til at jeg kom i kontakt med flere som har lignende erfaringer, og som kjente seg igjen i en del av det jeg hadde satt ord på. Som én av sju kvinner bidro jeg med et kapittel i boka «Drøm i våken tilstand» (2013, Abstrakt forlag).

Tilbakeblikk

Rettssaken fremkaller minner om uttalelser og saker som har betydd mye for meg i de årene jeg arbeidet for å få til endringer. Saker som ga meg håp om at viktig kunnskap skulle bli tatt på alvor. Blant annet uttalelser fra høyt respekterte personer som peker på at det foregår overgrep og menneskerettighetsbrudd i den helsetjenesten som i utgangspunktet skal hjelpe mennesker i krise.

Isolasjon og tvangsmedisinering gjør blant annet at man mister tillit til helsevesenet. Hvis jeg skal snakke om egne erfaringer, og ut fra samtaler med andre som har erfart psykose og tvangsbehandling, så vil jeg si dette:

Det oppstår en tilstand som kalles psykose. Den virkeligheten vi befinner oss i i det daglige blir uutholdelig. Mestringsstrategien er å skape et indre univers. I boka «Drøm i våken tilstand» beskriver jeg psykose som «sinnets flukt fra en virkelighet som er for vanskelig å bære». Da er det menneskefiendtlig og brutalt å bli tvangsmedisinert og i tillegg bli isolert alene på et rom. Det som absolutt er nødvendig er å få hjelp til å sove. Dette kan gjøres uten bruk av nevroleptika.

I WSO-prosjektet om «Konsekvenser etter tvangsmedisinering» som ble ferdigstilt i 2019, var vi en gruppe som møttes flere ganger for å snakke om erfaringer med tvangsmedisinering. Når overgrep skjer under dekke av behandling i psykiatrien, kan det gi det som kalles behandingspåførte skader. Man retraumatiseres og man påføres nye traumer. Hvis du vil vite mer om hva mennesker med egenerfaring opplever av konsekvenser etter tvangsmedisinering, les gjerne denne artikkelen, publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Mange overgrep i norsk psykiatri

Gro Hillestad Thune er advokat, tidligere dommer i Strasbourg og ekspert på menneskerettigheter. I et intervju med NRK i 2008 sa hun at det forekommer mange brudd på menneskerettighetene i norsk psykiatri. Hun arbeidet gjennom mange år som advokat i Norge og er en av få som kjempet for menneskerettigheter.  

I samme NRK-sak uttalte daværende helsepolitiske talsmann for SV, Olav Gunnar Ballo: «Overgrepene i psykiatrien kan oppleves like sterkt som voldtekt. Det blir også et dobbelt overgrep fordi systemet støtter overgriperen.»

Traumatisering og retraumatisering

Retraumatisering er omtalt i en SINTEF-rapport fra 2008. Dette var det såkalte BAT-prosjektet, som ble ledet av Reidun Norvoll. Bakgrunnen for prosjektet var forskning som viser at det er svært mange av de mennesker som er innlagt i psykisk helsevern (opp til 98%) som har opplevd traumatiske livshendelser. Rapporten beskriver at tvang kan skape traumer eller posttraumatisk stress (PTSD) som gir alvorlige ettervirkninger, og som retraumatiserer de som allerede har opplevd traumatiske hendelser.

På side 29 i rapporten står følgende: «Mange pasienter med tidligere livstraumer opplevde traumatiske eller skremmende erfaringer under sykehusinnleggelsen. (…) Det trengs derfor økt kontroll av sykehusvirksomheten, sensitivitetstrening av personalet og reduksjon av tvangsbruk.»

Det er ikke selve tvangsinnleggelsene jeg er motstander av, men det er tvangsmedisinering med nevroleptika jeg ikke kan godta. Det var en lettelse for meg da jeg oppdaget dette om livstraumer som det vises til i sitatet, fordi det er noe jeg selv i mange sammenhenger har tatt opp uten å få gehør. Det ga meg derfor håp om at dette kan bli tatt hensyn til i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg håper at rettssaken vil bidra til endringer, selv om selve dommen ikke gikk i favør av saksøker i denne omgang. Norge kan ikke fortsette med det umenneskelige behandlingsregimet, og tvangen har økt de siste årene. Jeg håper at politikerne på Stortinget kan få øynene opp for at det pasienter i tvangspsykiatrien utsettes for ikke er en rettsstat verdig. Jeg vil si det så sterkt som at tvangsbehandlingen verken er god eller bærekraftig for den enkelte pasient eller for samfunnet som helhet.

Det kan ikke avvises som ugyldig kunnskap det de solide vitnene til Inger-Mari Eidsvik la fram under rettssaken. Brudd på menneskerettighetene vil nordmenn flest helst ikke tro kan foregå i vårt eget land, siden våre politikere bare snakker om menneskerettighetsbrudd i andre land. 

Dommen ankes

Dommen blir heldigvis anket og går videre til lagmannsretten. All mulig lykke videre for Inger-Mari Eidsvik og alle de som arbeider med denne saken.

«Vi har ikke flere å miste.» Av Siv Helen Rydheim.

***

Les også: Tapte mot staten i Tingretten, men dommen ankes