Mange velfungerende mennesker har fått livene sine ødelagt av narrativet om at deres reaksjoner på midlertidige kriser eller traumer er tegn på sykdommer som må behandles med kjemi, elektrisitet eller terapi.
Dette er en oversatt skriftlig versjon av psykolog Jonas Vennike Ditlevsens tale til det danske Psykiatritopmødet 2024: Nye vinde blæser med tittelen «Hvorfor vi behøver et alternativ».
Vi trenger en revolusjon i forståelse av psykisk helse. Revolusjonen jeg snakker om er noe dere alle kan bidra til. Og det er det jeg vil be dere om hjelp til i dag. Alle snakker om forandring akkurat nå. Forandring mot en bedre psykiatri, en mer pluralistisk psykiatri, en mindre medisinsk eller mer terapeutisk psykiatri. Men alltid en psykiatri.
Det er et tankemonopol som må brytes. Og det begynner med at stadig flere av oss krever et alternativ, et annet sted å dra til i en psykisk krise, et sted hvor du ikke vil bli sykeliggjort eller symptomatisk behandlet.
Det blåser imidlertid nye vinder. Men hvor sterkt blåser de? Sterke nok til å blåse systemkritikk på denne scenen.
Men ikke kraftig nok til å stilne kritiske røster med erfaring her oppe. Det var leit å høre. Det har nettopp vært en stemmehøringskongress, hvor det var de med levde erfaringer som talte. Det savner man litt i et ellers flott program for dagen.
Jeg vil bruke denne anledningen til å snakke om hvorfor. Hvorfor det er et virkelig alternativ vi trenger hvis vi skal få til en reell endring.
Sikkerhet, trygghet, nærvær og forståelse
I psykiatrien gjør man noe enkelt til noe utrolig teknisk og komplisert. Men det er det enkle mennesker i akutt psykisk krise har behov for. For vi trenger alle å få de samme grunnleggende behovene dekket når tilværelsen rakner. Det er behovet for sikkerhet, trygghet, nærvær og forståelse. I den rekkefølgen.
Det første vi må møte mennesker med psykiske lidelser med er sikkerhet. Å forsikre den lidende personen med at her har du lov til å være, her er reaksjonene dine tillatt, og vi våger å være sammen med deg. Du er ikke syk, du er ikke feil, og du har garantert god grunn til å føle og gjøre som du gjør. Vi vil ikke dømme det, vi vil bare gi deg et sted å være trygg akkurat nå. Og hvis du blir klar til å snakke, så er vi klare til å lytte.
Det er ikke en metode, det er ikke en tilnærming og det er ikke terapi. Det er omsorg fra menneske-til-menneske, som er universelt gyldig og nyttig i alle grader av psykisk smerte.
Dette vet psykiatere og spesialiserte psykologer og andre fagfolk når det gjelder deres egne barn. For hva gjør den profesjonelle med sitt eget barn hvis barnet oftere og oftere kommer trist hjem fra skolen i en periode? Tar man frem en Hamilton-depresjonsskala og sier: «Hei, vent, vi må bare vurdere symptomene dine slik at jeg vet hva slags hjelp jeg skal gi deg!»
Nei, nei, det håper jeg virkelig ikke. Hva gjør den profesjonelle privat? Hun ser naturligvis omsorgsfullt på barnet sitt og sier: «Hei. Hva er i veien med deg? Er du OK?» Og gir henne tid, trøst, trygghet og omsorg inntil barnet er klar til å snakke om hva som skjer.
For hva barnet reagerer på, er ganske avgjørende kunnskap å ha. Vi vil handle forskjellig avhengig av om hun er deprimert på grunn av ensomhet, mobbing, følelse av utilstrekkelighet, prestasjonsangst eller et uoppdaget overgrep. Det er svært ulike kontekster som krever svært forskjellig hjelp. Men først og fremst sikkerhet og omsorg. Deretter handling.
Hvorfor er det slik at vi vet hva vi skal gjøre når det gjelder vår egen familie, men ikke når det gjelder mennesker som det er vår jobb å hjelpe og ta vare på?
Reaksjoner, ikke symptomer
Psykiatrien har et avgrenset oppdrag. Den beskjeftiger seg ikke med foranledningen, bare med reaksjonen. Det betyr å dempe barnets reaksjon, altså tårene. Ikke med omsorg, men med metoder – altså piller, elektrisitet eller terapi – og så sende det av gårde igjen med: «Så har vi heldigvis fått roet deg godt ned! Lykke til med ensomheten, mobbingen, selvhatet og traumene».
Det er ikke de ansattes skyld at systemet er slik det er. Mange prøver å være vennlige og varme i et kaldt system. Men systemlogikken skaper avstand.
Når du spør psykiatriske pasienter om hvem som gjorde en forskjell å snakke med under en sykehusinnleggelse, sier de vanligvis andre innlagte pasienter, besøkende utenfra, en portør eller en massør.
Med andre ord, folk rundt dem som ikke har som oppgave å se på dem med et diagnostisk blikk, som vil lindre symptomene, men i stedet som mennesker som går gjennom en tøff tid og som derfor reagerer.
Og ja. Vi snakker om reaksjoner, ikke symptomer. Psykisk lidende menneskers atferd, tanker og følelser er alltid reaksjoner på noe. Alltid. Det eneste stedet hvor det gir mening å kalle reaksjonene for symptomer, er i et system som mot all vitenskap og fornuft insisterer på å kalle reaksjonsmønstre for sykdommer som må behandles. Her har vi et språklig opprør dere alle kan slutte dere til: Symptomer er reaksjoner.
Ta for eksempel fagpersonens eget barn igjen. Det er neppe noen fagperson som tror at det viktigste i seg selv er å få stoppet sitt barns tårer. For det er egentlig det tårer er, ikke sant? De er også reaksjoner.
Men vi kan velge å sykeliggjøre dem hvis barnet lider nok. Å kalle tårene symptomer slik at vår oppgave blir å stoppe tårene med piller, med strøm til hjernen eller med terapi.
Bortenfor tårene
Men er det hva det gråtende barnet trenger? Å slutte å gråte? Nei, det er det ikke. Det gråtende barnet trenger å gråte fordi det har opplevd noe utrygt, noe farlig, noe ubehagelig. Barnet vil nok slutte å gråte når det har funnet sikkerhet, trygghet, trøst og omsorg. Og når det har skjedd, kan barnet begynne å åpne seg om konteksten som forårsaker tårene.
Det som gjelder for det gråtende barnet, gjelder også for den voksne med psykiske plager. Altfor mange voksne har lært seg å undertrykke tårer. Enten det er fra en tøff barndom med lite trygghet, giftig maskulinitet eller av mangel på omsorg. Men tro meg når jeg sier at den psykisk lidende personen like gjerne kunne gråte hvis hun turte. Hvis hun følte seg trygg nok.
På den andre siden av tårene kan man forklare bedre. Fortelle deg hva som er galt. Jo mer traumatisert man er, jo lenger tid tar det. Men til syvende og sist er det sikkerhet, trygghet, tilstedeværelse og forståelse som hjelper.
I psykiatrien gjør man det omvendt. Der er det selve reaksjonen, enten det er tårer, det å høre stemmer, aggresjon, selvskading eller isolasjon som står i sentrum. For det er det som utgjør den påståtte sykdommen. Det er totalt bakvendt.
Det er ikke reaksjonen som betyr noe. Ved å prøve å bekjempe reaksjonene til den som lider, bekjemper man også de overlevelsesmekanismer som reaksjonen kommer fra. Man eskalerer utadrettede forsvarsreaksjoner ved å møte dem med krav og fordømmelse.
Psykisk lidende mennesker er statistisk sett ikke farligere enn andre mennesker. Men en tilnærming som bekjemper deres naturlige reaksjoner, presser noen ganger frem voldelige situasjoner hvor det ikke er den lidende som er voldelig, men systemet.
Reaksjoner skal ikke bekjempes
Reaksjonen er noe vi som fagfolk må øve oss på å være i sammen med den som lider. Vi må øve oss på å trekke en stol inn i andres mørke uten å dominere det. Det er vanskelig. Og tøft. For mørket kan være skremmende, og man føler mye av smerten selv når man kommer inn der uten selvbeskyttelse. Det er en profesjonalitet i seg selv, men det er verdt innsatsen. Fordi det åpner døren til sikkerhet, dernest tillit, og så til å kunne legge puslespillet som forklarer hva i huleste som har skjedd med henne og hvilke endringer hun ønsker seg.
Men ulykken har skjedd med altfor mange mennesker der ute. Selv når «psykiatrisk symptomlindring» går bra, og reaksjonene dempes faktisk av deres metoder, så er personen fortsatt overlatt til den samme konteksten som før. Men nå bare med en forståelse av at det er en sykdom som lever inni henne. Det er ikke en hjelp på lang sikt, selv ikke når «symptomlindringen» fungerer.
Og vet du hvem det går hardest utover? Det er de menneskene som lider mest. De som psykiatrien kaller «de alvorlig syke». De som blir brukt til å argumentere for flere ressurser.
Det er de som hører stemmer. Det er de mest sviktede. De marginaliserte, diskriminerte og traumatiserte. Det er med andre ord de som har mest kontekst å reagere på. Det er de som sviktes mest av å ignorere konteksten og i stedet bekjempe reaksjonene med piller, strøm og terapi.
Ironisk nok er den psykiatriske tilnærmingen derfor også best egnet til å hjelpe dem som ikke har med seg alvorlige kontekstuelle problemer. Mennesker som har nok ressurser og relasjoner i livet deres til at en pause fra smerten er hjelp nok i seg selv. Til at det gir mening å bare dempe reaksjonene og så sende det mennesket av gårde igjen.
Men også de mer heldig stilte risikerer å bli skadelidende av sykeliggjøringen. Mange ellers velfungerende mennesker har fått livene sine ødelagt av narrativet om at deres reaksjoner på midlertidige kriser eller traumer er tegn på sykdommer som må behandles med kjemi, elektrisitet eller terapi, for noen gjennom lang tid. Spesielt hvis den første reaksjonen er sterk, risikerer du å bli utsatt for skadelig sykeliggjøring og diagnoselegitimert psykisk og fysisk vold.
Dette glatte skråplanet ender altfor lett i uførhet, førtidspensjonering og selvmord. Det er tragisk, og det er spesielt tragisk fordi det ofte kunne vært unngått.
Psykiatri er ikke løsningen
Kan psykiatrien bli et system som gjør noe annet? Man kan håpe det. Noen av de andre foredragsholderne i dag er optimistiske, mens jeg nok er mer skeptisk. Men uansett hva psykiatrien kan bli, håper jeg at andre stemmer i debatten og tar stilling til dette med et alternativ, både de med egenerfaring og fagfolkene.
Utvikling og utprøving av et alternativ som ikke er psykiatri.
Det vil ha to positive effekter som ikke kan overvurderes i sin betydning. For det første vil vi finne ut hvordan vi kan hjelpe mennesker i nød på en mye bedre måte. For det andre vil det tvinge frem endringer i det systemet vi allerede har.
La meg avslutte med å gå tilbake til de nye vindene og hva de blåser med seg. Hvis det psykiatriske systemet er det gigantiske skipet som for tiden er det eneste tilfluktsstedet for druknende mennesker, kan vi bruke de nye vindene til å prøve å få det gigantiske skipet til å endre kurs.
Mer terapi endrer kursen litt. Det samme gjør mindre medisinering, litt mer tverrfaglighet og kunstneriske aktiviteter. Med små kurskorreksjoner kan vi ha håp om at skipet etter hvert vil seile i en bedre retning.
Men vi kan også bruke de nye vindene til å kjempe for noe annet. Vi kan kjempe for at de nye vindene blåser fram nye muligheter, nye skip og andre kapteiner. De vil være bedre i stand til å utføre kontekstorienterte og likeverdige alternativer som vil hjelpe mennesker i krise.
Vi trenger ikke mer psykiatri. Eller bedre psykiatri. Forstå meg rett, det er flott at kapteinene på det eksisterende skipet forsøker å bevege det i en annen retning. Alle tiders. Det var på tide. Og her er mitt beste råd til de kapteinene vi har i dag: Den største og mest meningsfulle kursendringen dere kan gjøre innenfor det eksisterende systemet er å utdanne alt personalet i en traumebevisst retning. Det vil spare mange pasienter for mye traumatisering og retraumatisering.
Men virkelige fremskritt vokser best når nye skip kan utforske nye retninger som kan vise seg å være bedre egnet til oppgaven. Det er revolusjon som gir mening.
Støtt opprøret. Støtt behovet for et alternativ. Lenge leve revolusjonen.
