– Når rammene av rett, galt, godt eller dårlig, skam og skyld ikke lenger er gjenkjennelige, åpner det seg en verden av muligheter. Den tilstanden er en velsignelse. Den tilstanden er en helbredelse.
Da verden raste sammen for Sofia Arvegård Wallin, kom også anledningen til å stille spørsmål ved våre begrensede rammer og regler om menneskets potensial. Denne personlige beretningen er en norsk oversettelse av en tidligere publikasjon på Mad in Sweden under tittelen «Bipolar 1 – Jeg er et alternativ».
I 2018 levde jeg mitt drømmescenario. Jeg var 36 år og jobbet som konsulent. Mitt område var ledelse, gruppedynamikk og personlig utvikling. Etter nesten ti år som selvstendig næringsdrivende hadde jeg jobbet med alle drømmekundene mine. Jeg hadde jobbet meg inn i store, velrenommerte selskaper i offentlig og privat sektor, innen utdanning, detaljhandel og teknologi. Jeg var gift med mannen i mitt liv, og vi hadde nettopp fått vår andre datter og eide en fantastisk loftsleilighet i Stockholm sentrum.
Plutselig ble jeg rammet av eksistensiell angst. Jeg begynte å spørre meg selv: Hva er meningen med livet? Har jeg noe formål? Hva er mitt bidrag? og Hvor er jeg på vei? Jeg har alltid stilt meg selv store livsspørsmål, tatt aktive valg og gjennomført vanskelige beslutninger i livet mitt. Men denne gangen var det annerledes. Jeg var lykkeligere enn noen gang, tryggere enn noen gang, og jeg følte meg bra – trodde jeg i hvert fall. Men spørsmålene sluttet ikke å snurre i hodet mitt, og de økte i både omfang og intensitet. Spørsmålene strakte seg plutselig langt utover min hverdag og mitt liv. Problemstillingene ble globale, der den menneskelige lidelsen ble overveldende, og spesielt den enorme lidelsen hos kvinner og barn. Jeg følte en merkelig blanding av stolthet over alt jeg hadde oppnådd, og skyldfølelse over at jeg hadde det så bra. Jeg følte en sorg over alt jeg hadde vært gjennom, og en enorm takknemlighet for hvordan det hadde gått.
Angsten vokste seg sterkere og gjorde det vanskelig å sove om natten. Jeg klarte ikke å ignorere opplevelsen av at verden var på vei i feil retning. Jeg bar på en sterk følelse av maktesløshet mens jeg gikk rundt med en oppfatning av at jeg var en liten del av alle de store tingene og påvirket i det små. Men hvordan? Hva var bra og hva var dårlig? Hva var rett og hva var galt? Jeg hørte gode intensjoner fra datidens ledere, men så gapet vokse mellom intensjoner og faktiske resultater. Forvirringen var total. Jeg prøvde å bruke fornuften min. Den rasjonelle tenkningen. Jeg prøvde å få meg selv til å slutte å tenke. Ingenting fungerer.
«Jeg hørte gode intensjoner fra datidens ledere, men så gapet vokse mellom intensjoner og faktiske resultater»
Med ett oppdager jeg at angsten min synker. Noe klarner. Frykten og angsten slipper taket i meg, og plutselig får jeg svar på spørsmålene mine. Svar som jeg aldri kunne ha tenkt på selv, og som virker helt logiske og rasjonelle. Svarene er kraftfulle, fylt av kjærlighet og forståelse, fred og frihet. Svarene er styrkende, fri for skam og skyld, med en oppmuntring til total frigjøring.
Høye fjell og dype daler
Det skulle vise seg at jeg var i et tilbakefall, som går over i mani, som går over i en psykose, og en uke senere, den 11. februar 2019, blir jeg innlagt på S:t Görans Sjukhus.
Jeg går fra et drømmescenario til et mareritt på én uke. Innsikten i egen tilstand kommer relativt raskt – jeg innser at jeg ikke forstår hva som har skjedd, og at jeg trenger hjelp. Jeg gjør som jeg får beskjed om og tar medisinene mine. Og blir utskrevet tre uker senere.
Dette markerer et «før og etter» i livet mitt. Da jeg kom ut fra sykehuset, var jeg stappfull av piller. Hele selvbildet mitt, identiteten min, var knust. Jeg kunne knapt skrive eller lese. Jeg kunne ikke holde rede på dager, datoer eller klokkeslett. Jeg hadde ingen tidsoppfatning i det hele tatt; fem minutter eller to timer, opplevelsen kunne være den samme for meg. I omtrent seks måneder var jeg i en følelsesløs tilstand med stor avstand til omgivelsene. Naken og sårbar, forvirret og nummen, det var slik jeg opplevde det. Jeg loopet tanker om min egen mislykkethet og fant en viss glede i å vite at jeg kunne gjøre slutt på alt når jeg ville. Ønsket om å bli påkjørt av en lastebil dukket opp mer enn én gang. Ved to anledninger begynte jeg å skrive et avskjedsbrev i hodet, men kom aldri lenger enn til takknemlighet for alt jeg hadde fått i livet. Det var en veldig merkelig, trist og ensom periode i livet mitt, mens livet fortsatte med ferier, middager og reiser. Jeg var en fremmed i mitt eget liv, jeg sto innenfor, men følte meg utenfor. Jeg var en del av alt, men aldri virkelig inkludert.
Veiledning for tilfriskning
Etter seks måneder med apati skjer det noe merkelig. Jeg sitter ved spisebordet vårt og ser mannen min leke med de to barna våre på soveromsgulvet. Plutselig hører jeg en stemme fra ingensteds som sier: «Sofia, slutt å synes synd på deg selv. Du har ferdighetene og selvtilliten til å komme deg ut av dette rotet; gå tilbake til fremtiden din».
«Plutselig hører jeg en stemme fra ingensteds som sier: Gå tilbake til fremtiden din»
Med tanke på min historie og min situasjon er min første tanke å øke dosen og ta enda en bedøvelsespille. Men min andre tanke er at jeg ikke ønsker å gjøre det. I stedet vil jeg utforske hva stemmen sa. Hva mente den med «Gå tilbake til fremtiden din»? Og så husket jeg plutselig en overlevelsesstrategi jeg hadde lært som liten: Jeg hører ikke på voksne som ikke hører på meg. Og fra det øyeblikket begynte min helbredelsesprosess og min reise tilbake til lidenskapen, meningen, klarheten og visjonen om en ny fremtid. Tilbake til glede, håp og et liv uten piller.
Psykiatri, diagnose og psykofarmaka
I denne perioden, fra februar 2019 til slutten av 2020, er jeg innskrevet ved Norra Stockholms psykiatriska mottak. Jeg møter profesjonelle mennesker som ønsker meg godt. Utredningen min resulterer i diagnosen Bipolar 1, og prognosen er dyster. Jeg må ta medisiner, om ikke resten av livet, så i hvert fall store deler av det. Jeg bør begynne å jobbe for å redusere stressfaktorer og for å sikre meg et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett ved neste krakk.
Vi er enige om at jeg må gjøre store livsstilsendringer, vi er bare ikke enige om hva, hvorfor og hvordan. Jeg har aldri vært tilhenger av rusmidler, verken lovlige eller ulovlige. Å ta litium hver dag krever sitt, og det er ikke noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg vet hva prisen er for sosial og økonomisk trygghet og stabilitet. Det betyr å tilpasse seg fortellingen i den aktuelle konteksten. Og det var det å sette spørsmålstegn ved narrativet i alle dets deler, og min manglende evne til å kontrollere den prosessen som hadde ført meg hit. Catch 22. Var bedøvende «stemningsstabiliserende» piller min eneste utvei?
Å male et skritt mot tilfriskning
Tilbake til høsten 2019 og min fortsatte helbredelsesprosess. Siden jeg ikke kunne formulere tankene og følelsene mine skriftlig, begynte jeg å male trær. Et nytt tre for hver dag. Ideen fikk jeg fra en dokumentar jeg så på TV. Før jeg la meg, spurte jeg meg selv: «Hvordan ser min nåværende situasjon ut», og så malte jeg et tre som jeg etter hvert kunne beskrive med ord i skrift. Å male trær stimulerte fantasien min. Det ble et samspill mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Etter ytterligere seks måneder, i februar 2020, begynte jeg å meditere. Etter bare én meditasjonsøkt klarte jeg å slutte å ta sovetabletter. Jeg legger til verktøy i verktøykassen min, som yoga, daglige turer i naturen, jeg skriver dagbok hver dag og maler trærne mine, jeg mediterer noen ganger flere ganger om dagen, og jeg fortsetter å bearbeide traumene mine. Jeg lytter til musikk og lar meg inspirere av sosiale medier.
Brått blir jeg minnet på svarene jeg fikk under tilbakefallet. De er logiske, kjærlige og sanne, selv i en «edru» tilstand. Jeg begynner å lese om bevissthet og kvantefysikk. Jeg lærer om ulike menneskers historier som ligner min. Mennesker som på en eller annen måte har opplevd en viss grad av selvrealisering, og som lider av eksistensiell angst der tomrommet ikke kan fylles med flere sertifikater eller materielle ting. Vi er mange, og vi blir bare flere og flere. Ønsket om å fortsette å vokse, om å gi et reelt bidrag til en bedre verden, og ønsket om virkelig dype og meningsfulle relasjoner var ikke bare mitt ønske. Det er en bevegelse, fylt med utrolig inspirerende mennesker som ønsker akkurat det samme, og som har lykkes. Nå deler de sine erfaringer og verktøy, og jeg blir inspirert.
Recovery og medisinfrihet
I dag er det april 2022, og det er mer enn tre år siden jeg ble utskrevet fra sykehuset. Jeg har vært helt medisinfri siden august 2020 og er tilbake i jobb med full styrke. Det har krevd rutine, utholdenhet, tro på egne evner, noen apper, en smarttelefon, internettforbindelse, en forståelsesfull og støttende ektemann og stort mot. Stort mot til å gå forbi min egen tvil og åpne opp for det metafysiske, der tanker og troen på egne evner betyr alt, styrer alt. Uten en endring i den underbevisste troen på egen verdi, vil ingen ønsket livsstilsendring vare.
I dag er jeg tilbake. I dag deler jeg kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom min egen levde erfaring. Jeg snakker om epigenetikk, sosialpsykologi, kvantefysikk, nevrovitenskap, bevissthet og meditasjon, og hvordan alt dette hjalp meg gjennom min hittil kraftigste oppvåkning.
«I dag er jeg tilbake. I dag deler jeg kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom min egen levde erfaring»
Det er ikke oppvåkningen som er problemet. Det er mangelen på velfungerende metoder for å oppdatere rammeverket når det gamle rammeverket for livet ikke lenger holder for en høyere bevissthet.
Overdreven tillit til vitenskapen
Menneskehetens enorme tiltro til vitenskapen har bidratt til det sofistikerte, moderne og høyteknologiske samfunnet vi har i dag. Vitenskapen var en gang frigjøringen fra fortidens tyranner som begrenset menneskets potensial. Vi har mye å takke humanistene for, blant annet deres absolutisme om at det ikke finnes noe allmektig. Nå, når menneskets bevissthet utvides ytterligere, står vitenskapen som en vokter. «En tro på», blir nå igjen til «en overdreven tro på», og dagens prester er høyt utdannede individer og mektige foretak med ønske om makt og kontroll.
Den overdrevne tiltroen til vitenskapen har bidratt til en omsorgsløshet der mennesket er mer et objekt enn et subjekt. Der piller skal kurere sjelens begjær, fordi sjelen ikke er virkelig. Der medisinske undersøkelser blir tids- og kostnadseffektive standardiserte prosesser på bekostning av den enkeltes opplevelser. Jeg måtte fylle ut noen papirer med en rekke spørsmål, der svarene aldri ble gitt rom for utdypning, og så fikk jeg min diagnose. Når flere mennesker vitner om en kontakt med en enorm kraft, noe større og allmektig, følges det ikke av nysgjerrige spørsmål og videre utforskning. Det følges heller ikke av informasjon om bevissthet. Ikke en eneste gang ble meditasjon en anbefaling. På den annen side hørte jeg på et helt kurs om nettopp piller. I stedet blir mottakelsen en diagnose med et nå anerkjent symptom «Messiaskomplekset». Et symptom som nå bekrefter diagnosen, og det hele er skapt av mennesker som mener seg å vite at det ikke finnes en guddommelig kraft.
Veier til bærekraftig tilfriskning
Men verdier, tro og sjel finnes. De er virkelige, men kan ikke observeres, måles eller kvantifiseres objektivt. De lever i det ubevisste, hinsides fysikkens lover. Likevel styrer de oppfatningene vi danner oss om oss selv i svært tidlig alder, og de er styrende for viktige livsavgjørelser gjennom hele livet. Det er en viktig del av menneskets utvikling og en oppgave for hver ny generasjon å sette spørsmålstegn ved begrensede rammer og regler om menneskets potensial. Og det er et historisk faktum at ideer om egen makt blir motarbeidet av dem som har kontroll og makt over andre.
Har du noen gang vært helt fri for frykt? Har du noen gang vært helt fri fra ønsket om å kontrollere et bestemt utfall eller menneskene rundt deg? Har du noen gang vært i stand til å gi slipp på forbindelsen til det ønskede utfallet og bare være fri for alle ønsker? Har du noen gang opplevd en tilstand helt fri for skam, skyld, angst eller frykt, der alt som noen gang har hendt deg, blir presentert på en utviklingslinje? Hvor du ikke lenger er et offer, men en observatør fri for alle følelsesmessige bindinger til de hendelsene som har formet livet ditt?
Ja, det har jeg!
Det var det jeg opplevde i tilbakefallet mitt og i manien. Frykten forsvant helt ut av kroppen min. Når rammene av rett, galt, godt eller dårlig, skam og skyld ikke lenger er gjenkjennelige, åpner det seg en verden av muligheter. Den tilstanden er en velsignelse. Den tilstanden er helbredende. Den frigjør deg fra smertefulle erfaringer og gir deg inspirasjon og kraft til å ville bidra og gi av deg selv til menneskeheten, fordi du ikke bare ser godheten, du føler den i deg og rundt deg. Når produksjonen av kortisol og adrenalin erstattes av serotonin og oksytocin, skjer det noe med hele deg.
«Når produksjonen av kortisol og adrenalin erstattes av serotonin og oksytocin, skjer det noe med hele deg»
Nå kan jeg bringe meg selv tilbake til denne tilstanden gjennom meditasjon. Nå er denne erfaringen, sammen med innsikten jeg får, en høyt verdsatt del av min fortsatte utvikling. Og det fantastiske med tiden vi lever i nå, er at min og mange andres erfaring delvis kan underbygges av den nyeste forskningen innen epigenetikk, nevrovitenskap, biologi, kjemi og psykonevroimmunologi.
Etter min mening har vitenskapen allerede bevist eksistensen av sjelen og tanken over materien, nå handler det om at vi må våge å tro, lytte til og lære å tolke sjelen vår for til slutt å gjøre verden til et bedre sted.
***
