– Barn tåler ikke å leve over tid i et miljø med høyt fryktnivå, da forstyrres tilknytningsbåndet. Psykiater Jan Sunder Halvorsen mener vi må la kongefamilien få være i fred, og heller bruke kreftene på å få bukt med det dysfunksjonelle miljøet vi lever i.
La meg starte dette innlegget om «stormen» som pågår rundt Marius Borg Høiby med følgende utsagn: Uansett livshistorien som førte til at han utviklet et stoffmisbruk, så finnes det ingen unnskyldning for fysisk vold i en relasjon. Heldigvis har unge Høiby i denne saken offentlig uttalt nettopp det.
Diagnoser anerkjenner ikke sammenheng
Mediastormen som pågår står i fare for å drukne mulighetene til å få fram hvilket kollektivt problem denne saken representerer. Den amerikanske psykiatriforeningen, som administrerer diagnosemanualen DSM, avviser sammenhengen mellom psykisk lidelse som voksen og traumer i barndommen som ikke vitenskapelig dokumentert.
Framstående amerikanske psykiatere har siden 90-tallet forsøkt å få anerkjent en sammenheng mellom det å bli utsatt for omsorgssvikt som barn og utvikling av alvorlige psykiske problemer senere i livet. I dag kalles dette post-traumatisk stresslidelse (PTSL) av kompleks type. Deres evne til å fungere i relasjon til andre og seg selv og få grunnleggende menneskelige behov tilfredsstilt blir forstyrret. Forsøket på å få denne sammenhengen legitimert ble avslått siste gang i 2013, da diagnosemanualen DSM-5 ble lansert.
Felletti og Anda sin ACE- (Adverse Childhood Experiences) studie fra 1998 viser imidlertid en krystallklar sammenheng mellom oppvekst og senere psykiske lidelser og kroppslig sykdom. Det samme er temaet i boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne (2021), skrevet av Kirkengen og Næss. Men diagnosesystemet slik det er i dag anerkjenner ikke sammenhengen mellom tidlig utvikling og symptomer som oppstår i voksen alder.
Når en psykisk plage mangler kriteriene som kreves for en diagnose, er muligheten til rettigheter avskrevet. Offentlig helsevesen fraskriver seg da ansvar. En rekke forskere er samstemt i at tidlige barndomstraumer kan dukke opp i voksen alder med et stort knippe av symptomer som oppfyller kravene til en rekke diagnoser, som depresjon, ADHD, personlighetsforstyrrelser, manglende impulskontroll, angstlidelser, søvnforstyrrelser m.m.
Symptomene representerer ulike uttrykk for en overflate-manifestering som kan bli forstått som traumets påvirkning på barnets utvikling og vekst. Et barn tåler ikke å leve over tid i et miljø med høyt fryktnivå, da forstyrres tilknytningsbåndet. Dagens diagnosesystem fokuserer på overflatetegn uten å forholde seg til lidelsens røtter.
Den kanadiske legen Gabor Maté ga i 2022 ut boken The Myth of Normal: Trauma, Illness, and Healing in a Toxic Culture. Personlighetstrekkene som sosialt rangerer høyest i vår kultur gir han karakteristikken toksiske. Å etterleve et høyt prestasjons- og ambisjonsnivå gir i dag høyest sosial status og markedsverdi.
«Diagnosesystemet anerkjenner ikke sammenhengen mellom tidlig utvikling og symptomer som oppstår i voksen alder»
Prestasjonsjag over tid har nedbrytende følger for mange, både psykisk og kroppslig. Koplet sammen med den epidemisk forekommende dopaminavhengigheten til ulik bruk av dataskjermer gir det grobunn for både psykisk og kroppslig sykdom. Spesielt sårbare er barn og unge mennesker.
Voldskriminalitet og rusmisbruk blant stadig yngre er et tydelig signal på at de vokser opp i dysfunksjonelle miljøer som ikke tar vare på deres naturlig behov for tilknytning. Den kanadiske barnelegen Gordon Neufeld har i boken Hold On to Your Kids: Why Parents Need to Matter More Than Peers (2019) lansert begrepet «attachment void», fravær av tilknytning. Boken og begrepet kaster lys over den skremmende utviklingen som skjer i mange ungdomsmiljøer i dag.
Knytter vi det samme begrepet til prestasjons- og ambisjonskulturen, skyves et stort antall unge ut i et relasjonelt tomrom. De norske forskere Berger, Pedersen og Sandberg publiserte nylig en artikkel fra vestkant-Oslo som beskriver fenomenet. I mangel av å få tilfredsstilt sine tilknytningsbehov hos de voksne, søker barn og unge alternativ tilknytning til andre på egen alder. Da mangler det ankeret de trenger hos voksne rundt dem. Det fører ofte til utenforskap og kriminalitet.
Syk samfunnsstruktur
Vi tilbyr i dag mange barn og unge et oppvekstmiljø hvor det aller viktigste mangler, muligheten til å lære og relatere til andre på en måte som gjør det mulig å ivareta naturlige behov for å opprettholde følelsen av egenverd. Det er et svik, spesielt når samfunnet fokuserer på barn og unge som problemet. De er offer for vår blindhet. Jeg mener selvfølgelig at vi skal forebygge, men det alene løser ikke problemet, fordi vi aksepterer en samfunnsstruktur som masseproduserer problemene som frarøver mange barn og unge et fullverdig liv.
Vi trenger etter mitt skjønn i dag å se at alt fra klimakrise til kriger, grådighetskulturen vi er omgitt av, den voksende voldsbølgen, organisert kriminalitet og framveksten av populisme som kreftliknende fenomener i en «syk» samfunnsstruktur.
Den skotske psykiateren Iain McGilchrist har i sin bok The Master and his Emissary (2019) skildret hvordan den venstre hjernehalvdelen mer og mer har satt sitt preg på oss. Vi har mistet grepet på helheten, vår evne til å innordne oss som en del av naturen. Det er en forutsetning, både individuelt, som gruppe og samfunn til å kunne ta kloke beslutninger. I dag tar nedbrytende krefter mer og mer over.
I Marius Borg Høiby har vi et ungt menneske som er blitt et offer for krefter han ikke har hatt psykiske ressurser til å rå over, og han er endt opp som stoffmisbruker. Den skjebnen deler han med tusener av andre.
Det er stor sannsynlighet for at stoffmisbruket kun er et symptom på en underliggende traumetilstand. Stayer-studien fra Helse Stavanger viser at 70% av ruspasienter har barndomstraumer, mens 94% i utvalget har traumer fra livet etter barndommen. I lys av den kunnskapen åpner det for en rekke faktorer som muliggjør at Høiby tilhører samme gruppe.
Store kontekstuelle forandringer
Marius var 3 år da han kom til kongefamilien. Hva skjedde før det? Han bærer på en sosial arv fra både fra sin mor og far. Moren måtte tilpasse seg et miljø som krevde en formidabel tilpasning. Hva gjorde det med han? Hvordan ble han påvirket av å tilhøre en kongelig familie og samtidig være ikke-kongelig? Hvordan håndtere omgivelsenes forestillinger og forventninger? Hva har det gjort med han om og om igjen å bli et objekt for andres oppmerksomhet? Hvordan mestre slike situasjoner når innsiden, din oppfatning av deg og utsidens forestillinger og behov til de grader spriker?
Det er lett å gå seg vill, skape forestillinger om seg selv som savner røtter i virkeligheten og miste kontakten med en indre forankring.
Det er skrevet at han har gjennomgått behandling. Men å bli stoff-fri er bare første steget på en lang vei. Er det en underliggende traumetilstand, blir stoffrihet en sårbar tilstand hvor det er lett å falle tilbake i rus om ikke traumet samtidig blir adressert. Der svikter dagens helsevesen de aller fleste som søker hjelp for sitt rusproblem.
«Stoffrihet er en sårbar tilstand hvor det er lett å falle tilbake i rus om ikke traumet samtidig blir adressert»
Den rusavhengige må i tillegg til å bli rusfri få terapeutisk støtte til å gå inn i relasjonsforstyrrelsen, kjernen i traumer. Den er et hinder til å se virkeligheten, de andre som de er, de blir farget av historien som har skapt traumet. Da kan plutselig den som er nær bli offer for følelser som tilhører den tidlige historien. Da kan voldelig adferd rettes mot en partner.
Mangler ikke kunnskap
Som et apropos til partnervold som Marius Borg Høiby er anklaget for, skriver pressen noen steder at vi vet for lite om fenomenet. Det stemmer ikke. En rekke ulike tilnærminger til familien som system ble praktisert på 60- og 70-tallet var opptatt av vold i relasjoner. Flere fokuserte på flergenerasjonsperspektivet, den sosiale arven.
Den amerikanske psykiateren Murray Bowen så på familien som en emosjonell helhet. Da blir rus et symptom i en større helhet. Helheten er ofte en dysfunksjonell familiestruktur. Den offentlige psykiatrien har i dag falt tilbake til symptomopptatthet og dermed individets isolert forståtte problemer.
Et typisk mantra i vår tid når det dukker opp sosiale problemer, er at vi må forske mer – vi trenger mer kunnskap. Det fungerer som en form for avverge for å ta i bruk kunnskap vi allerede har. Når det gjelder rus og psykiske traumer mangler vi ikke kunnskap, men en villighet til å implementere kunnskapen som allerede finnes.
Heksejakt på kongefamilien
Kongefamilien er med Marius Borg Høiby blitt som tusener av familier som sliter med de problemer som et rusmisbruk gir. Men som for alle andre familier er stoffmisbrukeren kun et symptom på det sosiale systemet de kommer fra. Kongefamilien representerer en sosial anakronisme vi alle har ansvar for fortsatt eksisterer – i et samfunn som masseproduserer stoffmisbrukere.
I dag jakter vi vilt på kongefamilien, en form for heksejakt. Det er som om denne saken legitimerer offentlig mobbing. Måten den får oppmerksomhet på sier like mye om oss som om kongefamilien. Et usunt oppmerksomhetshysteri er blitt del av vår tid. Det er til og med blitt en viktig inntektskilde for mange. Vi normaliserer det ekstremt absurde i vår tid. Det burde få alarmklokkene til å ringe.
«Som for alle andre familier er stoffmisbrukeren kun et symptom på det sosiale systemet de kommer fra»
Alle i kongefamilien har gjort så godt de kunne. Alle. Men ingen av oss er immune mot det sosialt dysfunksjonelle miljøet vi er omgitt av. I stedet for å presse dem opp i et hjørne, jakte på dem med en blodtørstig presse, latterliggjøre og jage som fritt vilt, la oss heller bruke situasjonen til å våkne, se oss omkring.
Ofrene for en dysfunksjonell kultur ligger spredd omkring oss i et altfor høyt antall, og det blir bare flere og flere. Det burde være vårt fokus. La oss heller ha godhet, gi støtte og forståelse for en familie i krise. De er faktisk akkurat som oss, men er presset inn i en helt unaturlig sosial form med absurde forventninger som gjør håndteringen av krisen ekstra vanskelig.
De gjør som alle foreldre og besteforeldre sitt alle beste. Vi andre har vårt å ta ansvar for.
***
