Et ønske om å tre ut av livet er en radikal evne de fleste av oss besitter. Men å se om igjen på hva som driver mennesker bort fra egen eksistens, kan avsløre muligheter for ny forståelse og nye, humaniserende former for hjelpetjenester og samtaler, skriver filosof Farhan Shah.
I dag, 10. september, markeres Verdensdagen for selvdødsforebyggende arbeid. Årets slagord er ‘start samtalen’ og ‘endre narrativet’. Til tross for at slike visjoner ofte er løse slag i luften, er slagordet etter mitt syn fruktbart. For hva slags muligheter kan settes i spill om vi velger å forfølge det videre?
Bortsett fra tomme floskler og symbolpolitikk som årlige psykisk-helse-markeringer bærer preg av, bør vi som samfunn i større utstrekning lære oss å respektere menneskets dødsønsker og selvdødens mulighet.
Bruken av ordet respekt er ikke tilfeldig: Etymologisk sett er ordet avledet fra det latinske re-spectare, som direkte oversatt til norsk betyr å se noe på nytt. Med respekt mener jeg en åpenhet og et mot til å velge å se på denne menneskelige, altfor menneskelige muligheten om igjen. På et vis kan det løsrive oss fra både skammens og sykeliggjøringens hengemyr.
Dødsønsker som det store ubehaget
Vi leser og hører ofte om større åpenhet om våre dødsønsker fra fagmiljøer og interesseorganisasjoner – at vi bør snakke høyere og mer åpent om tematikken. Det er i og for seg greit nok. Det norske samfunnet har kommet et stykke på vei når det gjelder å løsrive temaet fra religionens normative dominans, ofte med drakoniske og grufulle historiske assosiasjoner. Dette har skjedd på grunn av en gradvis sekularisering med differensiering mellom ulike verdisfærer, hvor områder som for eksempel jus, vitenskap og politikk frikobler seg fra teologiske argumentasjoner og begrunnelser.
Før i tiden var vår seksualitet det store ubehaget i vestlig kultur, som ble fortrengt av staten og religionens definisjonsmakt. I dag er dette store ubehaget byttet ut med våre dødsønsker, som fortsatt bærer preg av skam og stigma, samt tvilsomme og infantiliserende forklaringer. Dette er forklaringer som i mindre utstrekning demoniserer, men snarere patologiserer dette enestående og uhyggelige potensialet i kraft av vår menneskelighet.
Uansett hvor mye som har blitt sagt og gjort om det tidligere, må enhver person konfrontere selvdødens mulighet på nytt for seg selv – og hver tidsalder og generasjon bør utvikle sin egen måte og sin egen tilnærming å håndtere det på. Dette er en viktig utfordring for oss i en tid hvor spesielt reduksjonistiske medisinske og nevrologiske årsaksforklaringer, hvor mennesket amputeres til hjernekjemi og nevrofysiologiske bestanddeler, vinner stadig mer terreng.
Avhumanisering
Når dødsønsker nærmest blir ensbetydende med (hypotetisk) psykopatologi som på kjemisk-deterministisk vis tvinger en til å ta dødsspranget, er veien kort for en uheldig medisinsk og psykiatrisk paternalisme som velger å overse den dypt personlige forståelsen av motivasjonen bak – og konstruksjonen av – våre (selv)dødshandlinger.
Altså, den epistemiske autoriteten tilhører behandleren og ikke individet som befinner seg i et skjellsettende indre drama. Dermed får ‘behandlingen’ den samme utilsiktede effekten som den hadde for hundre år siden – nemlig ‘kontroll av de andre’ som en anomali og et avvik fra normaliteten (som for øvrig i seg selv er en konstruert og flytende kategori).
Ideen om behandleren som den allmektige åpner opp for å legitimere behandlingsprosedyrer ‘i den beste hensikt’ som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Det skorter ikke på eksempler i samtidens norske psykiatri hvor menneskelige væremåter og valg som utfordrer normalitetens og normativitetens grenser blir utsatt for menneskeligfiendtlige medisinske kontrolltiltak.
Handler inngripende tiltak om medisin og vitenskap? Eller om moralisme og projeksjoner av indre angst og usikkerhet, og endog narsissistiske ønsker om kontroll og makt som troen på et psykiatrisk ‘ekspertveldet’ tilslører?
Epistemisk anarkisme
På dette punkt er teorien om epistemisk anarkisme, fruktbart. Denne ideen utfordrer tanken om en monovitenskapelig metode, altså det å anse et perspektiv eller én tilnærming som et arkimedisk punkt. Teorien fremmer heller et pluralistisk syn på menneskets kunnskapsproduksjon. I møte med dødsønsker, kan denne teorien, eller idealet, sette i spill muligheter for nye forståelser hva konstruksjonen av dødsønsker og dødsvalget angår.
I lys av epistemisk anarkisme kan dødsønsker ikke reduseres til en monoetiologisk forklaringsmodell eller kun én behandlingsform. I stedet gjelder det å verne om en pluralitet av perspektiver uten å henfalle til epistemisk totalisering. En anarkistisk tilnærming betrakter dødsønsker for eksempel som et uttrykk for meningssøken, et eksistensielt valg, eller en måte å forhandle om mening i møte med lidelse og tap.
Det gjelder med andre ord å verne om kompleksiteten gjennom å unngå ensidig og banal sykeliggjøring av dødsønsker, men heller å anerkjenne at disse kan ha ulike legitime begrunnelser som varierer fra person til person, som kan utfordre det vi stilltiende aksepterer som normalitet, som for øvrig hviler på en tynt ferniss. For eksempel kan selvdød betraktes som emansipasjon og en handling som symboliserer agens og motstand, og ikke et uttrykk for en oppkonstruert ‘underliggende psykopatologi’ eller noe irrasjonelt eller et tegn på personlig svakhet og feighet.
Ved å anvende et epistemisk anarkistisk perspektiv kan vi møte dødsønsker med en erkjennelsesmessig åpenhet for flere forståelsesrammer og innfallsvinkler. Altså en åpenhet for flere epistemologier enn kun den eurosentriske hvor patologisering, psykologisering og den dertil farmakologiske behandlingsformen er førende, som noe urokkelig og bastant foreliggende. Dette impliserer å anerkjenne individets (epistemiske) aktørskap og deres rett til selvbestemmelse, som også innbefatter selvdestruktive valg.
Dette anarkistiske perspektivet kan bidra til å skape en sårt tiltrengt humanisering av framtidens hjelpetjenester med en påtrengende kultur- og religionssensitivitet i et stadig mer pluralisert samfunn, uten å påtvinge forutbestemte behandlingsmetoder og narrativer på verken behandlere eller mennesker som gjennomlever livskriser og livssammenbrudd.
Frihet som eksistensiell negasjon
I vår kultur har vi en tendens til å idealisere og romantisere menneskelig frihet, ofte uten å ta hensyn til dens mer (selv)destruktive og irrasjonelle og uforståelige sider. Nå har riktig nok psykoanalysen beskjeftiget seg med menneskets skyggesider, men med fremveksten av nyere psykoterapeutiske modaliteter, synes denne tilnærmingen å bli relegert til periferien.
I romantiseringen av frihetens positive potensial, ligger en blindhet for, og illusjon knyttet til menneskets potensial, som også innebærer frihetens (selv)destruktive muligheter. For impliserer ikke menneskelig frihet også vår mulighet til eksistensiell negasjon – å velge på tross av livet? Det virker som om denne kjensgjerningen – at vi kan skue inn i vår egen undergang og endog velge å overstyre selvoppholdelsesdriften – er en sannhet for tung å bære for folk flest.
Det ubehagelige faktum at vi selv kan velge bort livet gjør samfunnet mottakelige for livsløgner, som sykeliggjøringen av våre dødsønsker representerer. Her kan det argumenteres for at denne livsløgnen er beleilig i det den holder den uhyggelige angsten som bunner i vår radikale frihet på armlengdes avstand. For hvis det er patologien, sykdommen i seg selv, som besetter en og dermed overstyrer oss, så kan vi kanskje døyve den eksistensielle angsten. Med andre ord, det som skjer med nødvendighet påfører oss ikke lenger ansvar, skyld eller angst. Eller som Relling advarer Gregers i Villanden: ‘Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.’
Men trenger virkelig mennesker flest sedative livsløgner og illusjoner for å tåle og takle livet? Har Storinkvisitoren i Brødrene Karamasov rett i at ingenting er så uutholdelig for mennesket og det menneskelige samfunn som friheten?
Et vågestykke
Innledningsvis skrev jeg om viktigheten av å lære oss å respektere våre dødsønsker, altså å se på denne radikale evnen om igjen for å avsløre muligheter for ny forståelse og nye, humaniserende former for hjelpetjenester og samtalemåter. Dette impliserer et vågestykke hvor vi mister vårt tilsynelatende sikre fotfeste, våre skråsikkerheter, for et øyeblikk.
Så, om vi tar årets slagord seriøst og yter tematikkens tyngde rettferdighet, melder det seg en utfordring til fagmiljøer vel så mye som til storsamfunnet generelt: Våger vi å anerkjenne menneskets dødsønsker uten å ty til et medikalisert og moralistisk språk?
***
Red. anm.: Avsnittet «Epistemisk anarkisme» ble lagt til den 23. september 2024.
