«Hvordan kan jeg få deg til å fly?» spurte en terapeut i en artikkel om reell brukermedvirkning. Artikkelen er borte fra nettet, så mitt svar fra 2012 står ensomt igjen:
Du kan kanskje oppnå en illusjon av at du får andre til å fly ved å oppnå ”reell brukermedvirkning”. Men har du tenkt på hva du gjør når du prøver å ‘få andre til’?
Du stifter på dem et par masseproduserte vinger, onesizefitsall, med en liten viljestyrkedreven strikkmotor. Nok til å flakse dem ut av kontoret eller kurslokalet ditt.
Noen er fornøyd med det. Og det er greit. Andre ligger knust på bakken et stykke unna – ser du dem? Hører du dem, når de sier at vingene ikke passet? Når de sier at motoren var farlig?
Når du forsker i fåandretilflying, hva ser du etter? Ser du bare på det du gjør, det andre fåandretilflyere gjør? Hører du bare på andre som er fornøyd?
Oppsøker du alle du har fåttilåfly og lytter du, med både hjernen og magen, til det de har å si? Uten skjemaer og sjekkbokser og skalaer fra en til ti?
Oppsøker du andre som var fornøyd, om igjen, om et halvt år, ett år, to år, tre år, for å sjekke hvordan det går med viljestrikken? Er den like spenstig?
Du kan ikke få meg til å fly.
Du kan ikke få meg til noe som helst, og av meg får du ikke brukermedvirkning. Jeg bruker ikke. Jeg medvirker ikke. Jeg har valgt å leve som ansvarlig, autonomt individ.
Du kan ikke få meg til å fly.
Jeg har ikke behov for å blifåtttilåfly. Jeg har behov for å fly. Fly selv. Kan du gi meg det jeg trenger?
Jeg trenger hjelp fra en som selv kan fly ved hjelp av egne, medfødte vinger. En som kan vise meg at det går an, en som vet hvordan det gjøres.
Om du er en medvirkende bruker av masseproduserte, viljemotordrevne onsizevinger, hjelper du best ved å ikke stå i veien for meg, ikke lage snublefeller for å bevise at vingene mine ikke duger, og for all del … ikke forvente brukermedvirkning. Jeg bruker ikke. Jeg styrer. Jeg medvirker ikke. Jeg er og gjør.
Du kan støtte meg i å stole på mine medfødte vinger.
Jeg trenger tillit til flydyktigheten min, tillit til vingene mine, tillit til at jeg er i stand til å ta ansvar for livet mitt og styre det selv.
Jeg trenger støtte til å finne ut hva jeg kan gjøre for å reparere dem, og reparasjonene trenger jeg å ta ansvar for, også når jeg har stort behov for hjelp.
Jeg trenger plass til å strekke vingene, ro til å la dem gro, stolthet, ros og anerkjennelse når jeg begynner å flakse med dem, teste dem.
Jeg trenger luft under vingene.
Jeg trenger å vite
at du vet
at luft ikke er
noe du kan gi meg.
Lufta bare er.
