Det jeg ser er medmenneskelighet satt i system. Livslosen hjelper mennesker i livskrise til å navigere i eget liv. Viser den også vei for andre hjelpetjenester?
Mad in Norway har opprettet kategorien «Gode praksiser» for å vise ulike måter å gi hjelp på til mennesker som strever psykisk, og som oppleves nyttig. Livslosen er første omtale i denne kategorien.
Livslosen er et tilbud til mennesker som er i en livskrise og strever med selvmordstanker. Det er et tilbud som ikke krever henvisning, det er gratis for deg som gjest, og du kan komme og være i en periode på inntil fem døgn.
Formidling fra frokostseminar
Den 27. februar i år var jeg til stede på et frokostseminar hos Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo, som Livslosen er en del av. Dette tilbudet fortjener å bli bedre kjent, også for Mad in Norway sine lesere.
– Vi tenkte først å etablere en «helselos» for å hjelpe folk å navigere i en komplisert helsetjeneste. Men så skjedde det at Ari Behn begikk selvmord i romjula 2019. Det ble mye i offentligheten rundt dette, og vi kom på at vi kanskje heller skulle etablere en livslos i stedet.
Slik innledet fagdirektør i stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, Erik Normann, seminaret. Han fortalte at daværende helseminister Bent Høie i 2020 akkurat hadde lagt fram handlingsplanen for selvmordsforebygging til statsbudsjettet.
– Jeg tror han syntes det var litt lite konkrete tiltak, så da vi tok kontakt og var tydelige på at vi ville drive med følgeforskning av høy, akademisk kvalitet, kom det inn i siste svingen under budsjettforhandlingene høsten 2020.
Dermed kom Livslosen med i statsbudsjettet for første gang i 2021. Vi var også på budsjettet for 2022, og fra 2023 har vi søkt midler fra Helsedirektoratet.
– Ikke en helsetjeneste
Men Normann var tydelig på at Livslosen ikke er en konkurrerende tjeneste. – Det er ikke en helsetjeneste, noe vi hadde fått en grundig juridisk vurdering av fra et eksternt advokatfirma før vi startet. Vi ser på oss selv som et supplement til helsevesenet. Tilbudet er derfor heller ikke rammet inn av helsevesenets lovverk.
Dette har vært viktig også for å kunne etablere sitt eget språk til tilbudet. – Det er ikke pasienter, men gjester som sjekker inn og sjekker ut hos oss. De blir ikke «innlagt» eller «utskrevet». Vi gir ikke behandling eller diagnoser, men tilbyr et trygt sted å være, hvor diskresjon og personvern er ivaretatt. Tilbudet er dessuten frivillig, gratis, og ingen dører er låste, sa fagdirektør Normann.
Daglig leder Ingrid Nyhus presenterte tilbudet nærmere. – Målsettingen med livslosen er å være et lavterskeltilbud for mennesker i selvmordsfare, å tilby sosial støtte gjennom medmenneskelighet og sosialt fellesskap, og å fylle et tomrom for dem som trenger hjelp, men som ikke kvalifiserer for innleggelse i psykiatrien, sa hun.
Hun fortalte videre at tilbudet er landsdekkende for personer over 18 år, og har personer i livskriser og brudd i relasjon som målgruppe. Hun løftet særlig fram menn, som er overrepresentert i selvmordsstatistikken.
Tilgjengelig når krisen er der
– Folk som har selvmordstanker eller -planer kan selv ringe døgnåpen telefon og be om å få komme. Det er ikke mulig å bli henvist, for eksempel av lege. I denne førstegangssamtalen søker vi å få oversikt over situasjonen og avklare forventninger. Neste dag avtaler vi en andregangssamtale på telefon for ytterligere avklaring. Ser vi behovet, gir vi et tilbud om å komme, typisk i løpet av et par dager. Poenget er å være tilgjengelig når selvmordskrisen er der, fortalte hun.
Selve oppholdet ble beskrevet å ha en vennlig atmosfære. Gjestene får eget rom med en god seng som gir mulighet for søvn og hvile. Hyggelige fellesområder med felles måltider og mulighet for å delta i matlaging og aktiviteter, og ikke minst gode sosialt støttende samtaler med ansatte og frivillige, der ingen tema er for vanskelige til å ta opp.
– Omtrent halvparten av dem som tar sitt eget liv i Norge har ikke hatt kontakt med spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus det siste året før dødsfallet. Typisk er at man står i en livskrise med tap av posisjon, relasjon eller økonomi. I samtaler søker en å finne «losveier» med hjelp til å finne ut av forhold rundt økonomi, juridiske spørsmål, eller hjelp til å koble på en relasjon til verden. Mange erfarer betydelig grad av isolasjon, og har utviklet en svart/hvitt-tenkning om sin situasjon, sier Nyhus.
Samkjørt drift og forskning
Livslosen har et budsjett på mellom 12 og 15 mill. kr per år. De har 11 ansatte som utgjør vel 9 årsverk. 2 er dagtidsstillinger (daglig leder og frivillighetsleder), de øvrige går i turnus. I tillegg er det om lag 40 frivillige som forplikter seg til 2-4 vakter á 4 timer per måned. Stiftelsen har nå søkt Helsedirektoratet om finansiering av en satellitt-livslos i hver av de 4 helseregionene.
Det parallelle forskningsprosjektet ble presentert av doktorgradsstipendiat Nora Vennesland. Hun er psykiater og stipendiat ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, som også har ansvaret for følgeforskningen. Prosjektet er finansiert av stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg og skal belyse hvem som bruker tiltaket, hvordan gjestene opplever tilbudet, hva slags oppfølging de går videre til og hvordan deres selvmordstanker utvikler seg under og etter oppholdet. Resultater fra forskningen vil publiseres når den er klar.
Frivillighet er en nøkkel
De frivillige medarbeiderne spiller en nøkkelrolle ved senteret. De er i alderen 20 til 70+ fra alle samfunnsområder, og inkluderer studenter, pensjonister, arbeidsledere og håndverkere. Frivillighetsleder Siw Rylander forteller at gjestene setter spesielt pris på likeverdigheten, de møter mennesker som har tid, tilstedeværelse i situasjonen, og vilje og mot til å samtale om vanskelige spørsmål, også relatert til selvmord.
Rylander forteller at de har pågang fra mennesker som ønsker å melde seg som frivillige. De som bidrar med frivillig innsats har begrunnet dette med ønske om å gi hjelp og støtte, lære om menneskers psykologi og at de er nysgjerrige på hvordan mennesker ser ulikt på livet. Flere sier også at de har mer energi når de går hjem enn når de kommer, og at det vi ønsker å gi tilbake er at det finnes håp. Mange av de frivillige har opplevd vanskeligheter selv, eller hos noen i nær omkrets.
Positive tilbakemeldinger
Interessen for tilbudet er stigende, og behovet antas å være betydelig. Fra oppstarten høsten 2021 og til februar 2025 har 370 gjester mottatt tilbudet, og tilbakemeldingene fra brukerne er svært positive. Espen og René er to tidligere gjester. Her er hva de selv fortalte om Livslosen på seminaret:
René: – Verden ble ikke svart/hvitt, bare svart. Jeg kom til meg selv, gående på motorveien midt på natten i det en lastebil suste forbi på 20 cm avstand. Jeg kom meg i sikkerhet og ringte Livslosen. På Livslosen møtte jeg et menneske som forsto hvor jeg var og hva jeg trengte.
Espen var 28 år og hadde gått 18 år i terapi. – jeg har hatt depresjonen med i bakgrunnen i alt jeg har gjort, selv om jeg fra utsiden har levd et helt normalt liv. Jeg fikk hjelp da jeg trengte det som mest. Jeg ble møtt med medmenneskelighet, omsorg og tid. Jeg var helt tom. På Livslosen fikk jeg krefter til å leve videre.
René: – Allerede i samtalen på første dag følte jeg at jeg ble møtt av kjærlighet. Det hele opplevdes trygt, og jeg ville nesten ikke forlate rommet etterpå. Jeg sov godt om natten, noe jeg ikke hadde gjort på flere måneder. På dag tre er jeg mer tilbakelent og trygg i møte med de frivillige. Jeg velger selv hva jeg vil dele. Det er utrolig sterkt at de frivillige tar av sin fritid for å være der for meg, at de er oppriktig interessert i å høre hva jeg har å si.
Hva sitter du igjen med etter to år?
René: – Jeg vet at det finnes mennesker som bryr seg om sånne som meg, som kan ha det vanskelig. Du er kanskje ensom, men du er aldri alene. Vi er alle en del av et fellesskap, vi er alle i samme båt. Det er utrolig at det er mulig å få til så mye på bare 5 dager, at det fortsatt har varig effekt.
Espen: – Jeg reiste fra Livslosen med kampvilje til å gå videre, jobbe for å fortsette å være her.
Hva betød det å kunne snakke om vanskelige tema?
Espen: – Livslosen er livreddende førstehjelp. Det har vært viktig for meg å fortelle andre om det. Jeg hørte om Livslosen fra en annen, og nå forteller jeg om det til dem rundt meg, og vil jobbe aktivt for å motvirke isolasjon ved å snakke om betydningen av fellesskap.
René: – I samfunnet er det tabu-belagt å snakke om selvmord. Jeg skal gjøre mye for å spre budskapet om hvordan livslosen arbeider. Vi menn er redd for å snakke om følelser, jeg håper jeg kan være mer åpen.
Løfter fram de gode eksemplene
Livslosen er etter min mening et innovativt og viktig tilbud for mennesker i krise. Jeg tror en nøkkel til suksess er at Livslosen møter mennesker i krise uavhengig av de formelle og kulturelle forutsetningene som råder i helsetjenesten. Når det er sagt: Å se på de som har det vanskelig i livet med medmenneskelighet og trygghet – uten å sykeliggjøre – har vært, og er forsøkt med gode resultater også innenfor helsevesenet.
Av internasjonale tilbud som minner om Livslosen vil jeg nevne Soteria-husene og Trieste-modellen. Begge disse modellene bygget på et verdigrunnlag som ser det hele mennesket og dets historie og omgivelser, og som bryter med oppfatningen om at det er noe galt i hjernen.
Her hjemme har BET-seksjonen i Vestre Viken HF hatt et tilbud gjennom 20 år som bygger på mange av de samme prinsippene og verdiene. Det er derfor et stort tilbakeskritt at styret i Vestre Viken HF har vedtatt å legge ned dette tilbudet i sin nåværende form og splitte fagmiljøet i forbindelse med etablering av nytt sykehus i Drammen.
BET seksjonen og Soteria-bevegelsen har til felles at de har oppnådd internasjonal oppmerksomhet for bærekraftig og fremtidsrettet helsehjelp. Og – paradoksalt nok – at deres eksistens er truet av nedleggelse. Derfor er det ekstra viktig å løfte fram de gode tilbudene som finnes, og som gir så gode skussmål som vi ser i Livslosen.
Les mer om Livslosen på deres hjemmesider
