Lagmannsretten har konkludert; Inger-Mari Eidsviks menneskerettigheter ble krenket da hun var underlagt tvangsbehandling i psykiatrien.
Den historiske dommen falt 30.01.2026 da det ble erkjent at staten er ansvarlig for gjentatt ulovlig tvangsmedisinering og ett tilfelle av isolat av Eidsvik. Endelig vant hun frem, etter en årelang kamp for å plassere ansvar der det hører hjemme!
Seieren setter forhåpentligvis punktum for en sak som har vært en enorm belastning gjennom hele Inger-Maris voksne liv. Dommen er ikke rettskraftig før partene har akseptert dommen.
I den 84 sider lange dommen slår retten fast at selv om psykiatrisk tvangsbehandling med alle sine virkemidler fortsatt er lov, betyr ikke det at enhver handling gjort innen rammene av tvungent psykisk helsevern er lov. Denne pasientgruppen skal også kunne hevde sine individuelle menneskerettigheter, og dessuten ha tilgang til å få prøve sin sak innen rettsvesenet. Det skal være strenge prosedyrer og solide, faglige vurderinger for ethvert inngripende tiltak. Dermed gav lagmannsretten Inger-Mari delvis medhold.
Selv sier hun dette om dommen:
30.01.2026 vann eg over Staten! Eg har vore utsett for brot på menneskerettane ved tvangsmedisinering, og ved eit isolat i 2014. Og Staten var rett saksøkt. Dette er stort for meg.
Eg sit igjen med ei kjensle av ein dom som i det store bildet går i vår favør. I mi pasientgruppe sin favør. Samstundes som vi som jobber i Helsevesenet må brette opp armane mot den biomedisinske ukulturen. Kampen er på ingen måte vunne faglig.
Juristane har ikkje kompetanse på mennesker i livskriser. Dei overprøver ikkje den biomedisinske «kompetansen». Det er rimelig det. Jussen må forøvrig advokatene uttale seg om, det er ikkje mitt fagfelt.
Lagmannsretten har konkludert: Psykisk helsevernloven er ikke i seg selv en garanti for menneskerettigheter, og staten har ansvaret.
Staten hadde argumentert med at psykisk helsevernloven ikke er i strid med menneskerettighetene. Siden det er lov å medisinere, bruke skjerming og også isolat mot pasienters vilje, så har behandlingen av Eidsvik vært i samsvar med loven, hevdet staten.
Staten sa seg dog enig i at tvangsmedisinering skal være siste utvei og erkjente at mani og psykose isolert sett vil gå over av seg selv.
Regjeringsadvokatene argumentasjon var altså at behandlingen av Eidsvik har vært i samsvar med menneskerettighetene fordi psykisk helsevernloven ikke strider mot disse. Dermed mente staten at en prøving av hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) ikke var nødvendig.
Videre hevdet staten at pasienten selv har ansvaret for å bevise at krenkelser har skjedd under innleggelse. Til sist ble det hevdet at det i så fall var helseforetaket og ikke staten som måtte saksøkes. Staten sa seg dog enig i at tvangsmedisinering skal være siste utvei og erkjente at mani og psykose isolert sett vil gå over av seg selv.
CRPD-komiteen har fastslått at tvangsmedisinering er ulovlig etter CRPD, og mener følgelig at Norge er forpliktet til å ha en praksis i tråd med dette.
Føniks advokater førte bevis for at det har skjedd et paradigmeskifte i internasjonal rett. FN – konvensjonen «Convention on the Rights of Persons with Disabilities» (CRPD) er det siste trinnet i utviklingen av rettssikkerhetsgarantier for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er ingen konflikt mellom det menneskerettslige og det medisinskfaglige, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det autoritative organet for medisin, og som ikke gir anbefaling om tvangsbruk. CRPD-komiteen har fastslått at tvangsmedisinering er ulovlig etter CRPD, og mener følgelig at Norge er forpliktet til å ha en praksis i tråd med dette. Domstolen har full prøvingskompetanse, sa prosessfullmektig Mads Andenæs ved sakens start.
Dommen har falt, og Eidsvik fikk altså delvis medhold i Borgarting lagmannsrett. Dommen gikk langt i å anerkjenne den internasjonale utviklingen, med referanse til uttalelser fra CRPD-komiteen og FNs spesialrapportør mot tortur og andre. Dommerne mente allikevel at dette fortsatt ikke uttrykte rettslige normer som Norge er bundet av.
Det er med andre ord et godt stykke igjen før Norge har et psykisk helsevern som samsvarer med det som internasjonalt anerkjennes som god og human helsehjelp. Uansett er dommen en milepæl i norsk rettspraksis, og fastslår at også umyndiggjorte individer skal ha et reelt rettsvern i Norge.
Inger-Mari jobber selv som terapeut, og her deler hun sitt håp for helse-Norge:
Eg undrer, har eg no brote gjennom det berømmelige glastaket? Er det berre eg som fagperson som tenker at vi må ta traumekunnskap og innsikt i høve til traumebiografi og utvilklingspsykologi på alvor, inn i dei lukka postane? Det er tid for å kome ut av skapet no for fleire fagfolk som ikkje heier på den biomedisinske modellen.
Tenk om framtida kan vere traumebasert kunnskap, og møte pasienten der pasienten er!
Kanskje barnevernspedagoger og sosionomer må tilbake i feltet?
Då ville kanskje tverrfaglige møter blitt spennende i dei lukka postane. Overlegen får respekt om han eller ho fortjener respekt! Dei har det overordna ansvaret, men det er tid for å lytte til andre faggrupper. Sist men ikkje minst: Det er tid for å lytte til pasienten!
Til de som ikke vet hva et menneske i psykose måtte trenge, har hun dette å si:
Eg veit eg ville vore ein anna pasient dersom eg hadde blitt møtt med traumesensitiv omsorg. Om eg hadde blitt sett for redselen min, og om vi ilag hadde undra oss over årsaka, ut frå traumebasert kunnskap i akutt fase. Evt. litt yoga, turer ut i frisk luft m.m… -Og ikkje blitt køyrt rett på nevroleptika/tvangsmedisinering.
Døtra mi meiner at det er råd å prate med meg, også når eg mister virkeligheitsforståelsen.
Mad in Norway gratulerer Inger-Mari Eidsvik, Føniks advokater og hele Norge med dommen!
D O M S S L U T N I N G
1. Inger-Mari Eidsviks rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7, ble krenket ved flere anledninger i tilknytning til tvangsmedisineringen mens hun var underlagt tvungent psykisk helsevern i periodene 22. februar 2014 til 19. mars 2014, 21. oktober 2014 til 25. november 2014 og 7. mars 2016 til 8. juni 2016.
2. Inger-Mari Eidsviks rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 14, jf. artikkel 3, og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26, jf. artikkel 7, ble krenket ved flere anledninger i tilknytning til tvangsmedisineringen mens hun var underlagt tvungent psykisk helsevern i periodene 22. februar 2014 til 19. mars 2014, 21. oktober 2014 til 25. november 2014 og 7. mars 2016 til 8. juni 2016.
3. Inger-Mari Eidsviks rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17, ble krenket ved flere anledninger i tilknytning til tvangsmedisineringen mens hun var underlagt tvungent psykisk helsevern i periodene 22. februar 2014 til 19. mars 2014, 21. oktober 2014 til 25. november 2014 og 7. mars 2016 til 8. juni 2016.
4. Inger-Mari Eidsviks rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 14, jf. artikkel 8, og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26, jf. artikkel 17, ble krenket ved flere anledninger i tilknytning til tvangsmedisineringen mens hun var underlagt tvungent psykisk helsevern i periodene 22. februar 2014 til 19. mars 2014, 21. oktober 2014 til 25. november 2014 og 7. mars 2016 til 8. juni 2016.
5. Bruken av isolasjon for Inger-Mari Eidsvik 22. februar 2014 krenket hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7.
6. Bruken av isolasjon for Inger-Mari Eidsvik 22. februar 2014 krenket hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17.
