SER ETTER ALTERNATIVE FORKLARINGER: - Med tittelen "Hvis det ikke er psykisk sykdom, hva er det da?", ønsker vi å komme oss videre i forståelsen av hva det vi kaller psykiske helseplager egentlig er, innledet sjefredaktør Birgit Valla. Hun fikk mange svar. Foto: Lasse Mattila

– Budskapet er klart: For å løse psykiske helseproblemer må vi legge diagnosemodellen bak oss og samarbeide om å skape et system som fremmer medfølelse, forståelse og håp, skriver Mad in Swedens sjefredaktør Lasse Mattila. Her refererer han siste års Mad in Norway-seminar.

Referatet er tidligere publisert på Mad in Sweden, men er nå oversatt til norsk og supplert med videoopptak av foredragene, dialogsamtalene og sangene.

Fredag 29. november arrangerte nettmagasinet Mad in Norway sitt årlige seminar på Litteraturhuset i Oslo. Temaet for siste års seminar var Hvis det ikke er psykisk sykdom – hva er det da?

Bakteppet er at den dominerende forståelsen i samfunnet i dag har satt likhetstegn mellom psykiske problemer og funksjonsnedsettelser og behandlingstrengende sykdom. Dette til tross for at det ikke finnes noen vitenskap som kan slå fast at psykiske problemer er en sykdom.

Mer enn 200 personer var samlet på Litteraturhuset i Oslo for å delta på det årlige seminaret i regi av nettmagasinet Mad in Norway. Et seminar som satte søkelyset på det uholdbare og kontraproduktive i dagens dominerende perspektiv, men også på alternative måter å forstå menneskers psykiske lidelse på.

Ingen enkle forklaringer

Seminaret ble innledet av Mad in Norways sjefredaktør Birgit Valla, som slo fast at det ikke finnes noen enkle eller lineære forklaringer på menneskelig lidelse. Valla poengterte at mennesker må forstås i sin kontekst, og dette er også utgangspunktet for årets seminar. Dette krever både åpenhet og sensitivitet fra de profesjonelle hjelperne, og at vi tar i bruk den erfaringsbaserte kunnskapen som mennesker med førstehåndserfaring fra psykiatrien besitter. Se opptak av Birgits velkomsttale

Psykiatrien står overfor et valg

Sandra Bruflot. Screenshot fra video.

Dagens åpningstaler var Sandra Bruflot, stortingsrepresentant (H) og medlem av Stortingets helse- og omsorgskomité. Bruflot snakket om fremtidsutsikter og de viktige valgene psykiatrien står overfor i dag. Bruflot viste til at mange av landets kommuner og regioner er under innsparingspress, og at mye av den støtten som ikke er lovpålagt, står i fare for å bli avviklet. Samtidig påpekte Bruflot at mange som trenger hjelp, ikke får det, og at mange av dem som får hjelp, får det for sent.

Bruflot sa at det generelt jobbes for lite med kvaliteten i den offentlige psykisk helsetjenesten. Hun mente også at kunnskapsgrunnlaget bak de behandlingene som tilbys i dag, er for dårlig.

Som positive eksempler på effektive tiltak nevnte Bruflot ulike typer recovery-baserte tilbud. Samtidig konstaterte hun at Norge har valgt å gå i en annen retning enn den som for eksempel Verdens helseorganisasjon (WHO) har pekt ut som fremtidens vei for psykiske helsetjenester, som handler om rettighetsbasert og personsentrert omsorg. – For at folk skal få den hjelpen de trenger, kreves det et bredt spekter av behandlingsalternativer, personlig tilpasset omsorg og valgmuligheter. Brukermedvirkning står sentralt i dette, sa Bruflot. Opptak av Bruflots tale.

Biomedisinsk ubalanse i psykiatrien

Werner Christie. Foto: Lasse Mattila

Dagens andre foredragsholder var Werner Christie, lege, bonde og tidligere helseminister i Norge. Christie snakket om psykisk helse som fenomen ut fra et systemperspektiv, der vi ser mennesket som en helhet på jakt etter mening.

Christie påpekte at psykiatriens største problem ikke handler om kjemiske ubalanser i hjernen, men snarere det han kalte en biomedisinsk ubalanse i psykiatrien. Psykiatrien forsøker å forklare folks psykiske problemer med biomedisinske forklaringsmodeller som har vist seg å være både utilstrekkelige og ofte kontraproduktive. Christie etterlyste også at stemmene til dem som jobber innenfor systemet blir hørt, for å få til en sårt tiltrengt endring i hjelpeapparatet.

Som et eksempel på multifaktorielle og kontekstuelle forklaringsmodeller, som Christie mener er mer hensiktsmessige enn biomedisinske, nevnte Christie Den britiske psykologforeningens alternativ til dagens diagnosemanualer, The Power Threat Meaning Framework (PTMF), som også er oversatt til norsk (Den norske oversettelsen kan lastes ned her) Opptak av Christies foredrag.

Stigmatiserende og medikaliserende behandling

Dagens tredje foredragsholder var Tone Winnem, kokk, lærervikar og leder av Norsk nettverk for stemmehørere, med førstehåndserfaring fra psykiatrien. Winnem snakket om selvfølelse og om hvordan det var å leve med stemmer før og etter medisinering. Om følelsen av at psykiatriens svar på bedring er å undertrykke følelser, til fordel for å utfordre og kjenne på de følelsene som faktisk er en del av det å være menneske.

Tone Winnem. Foto: Lasse Mattila

Med sin personlige historie belyste Winnem på en rørende måte hvordan psykiatrien ofte ser bort fra menneskers kontekst og kun ser de ulike uttrykkene for vanskelige livsomstendigheter som noe patologisk, som for enhver pris skal behandles med medisiner og andre ofte utilstrekkelige og ofte skadelige behandlingsformer.

Winnem sa også at hun egentlig aldri opplevde de indre stemmene som det største problemet, selv om de også kunne være slitsomme å forholde seg til. Det Winnem beskrev som det største problemet, var omgivelsenes ofte stigmatiserende og medikaliserende behandling og holdning til hennes opplevelser.

Winnem avsluttet sitt foredrag med å fortelle om hva som hjalp henne med å håndtere sine indre stemmer, men også overgrepene hun opplevde i psykiatrien. Winnem sa blant annet at hun ved å lytte til og ha en dialog med stemmene sine fikk stemmene til å forsvinne gradvis, og at hun gjennom amatørteateret fant både uttrykksformer og en kontekst som hun opplevde som nyttig i dette. Opptak av Winnems foredrag.

Psykiatrien krenker og sårer ofte mer enn den hjelper

Siste foredragsholder i første sesjon var Trond Aarre, psykiater og avdelingsleder ved Nordfjord Psykiatriske Senter. Aarre snakket om hvorfor psykiske lidelser ikke er å betrakte som sykdommer i vanlig forstand. Aarre belyste også begrepet «psykisk sykdom» med henvisning til dagens kunnskapsstatus om hva som er sykt og hva som er normalt når det gjelder psykisk helse.

Trond Aarre. Foto: Lasse Mattila

Aarre påpekte i sin presentasjon at psykiatrien i dag er et fagfelt som ofte krenker og skader snarere enn hjelper. Aarre presiserte også at psykiatriske diagnoser ikke er navn på noe som finnes inne i mennesker, men kun konstruerte beskrivelser av symptomklynger. Aarre ga også uttrykk for at han ikke lenger trodde på den biomedisinske og diagnostiske måten å se på og forstå menneskelig lidelse på. Dette fordi psykiatriske diagnoser ikke har noen vitenskapelig gyldighet, noe som også flere internasjonalt fremtredende psykiatere har erkjent.

Mens medisinske diagnoser angir både en årsak til og en prognose for en tilstand, er psykiatriske diagnoser ofte preget av såkalte sirkelresonnementer, der symptomene blir forklaringer og årsaker til seg selv. En annen begrensning ved psykiatriske diagnoser er at de baserer seg på normalfordelinger av menneskelig atferd snarere enn på vitenskapelig etablerte og objektivt målbare kriterier.

– Siden psykiatriske diagnoser bare beskriver noe som avvikende fra normale reaksjoner på livets påkjenninger, kan vi spørre oss selv hva som for eksempel er en normal reaksjon på et seksuelt overgrep, sier Aarre. – Og hvor går egentlig grensen mellom det normale og det avvikende?

Ifølge Aarre finnes det ingen gyldige psykiatriske diagnoser. Selv om de som forsvarer diagnoser sier at diagnoser hjelper oss med å finne riktig behandling, så stemmer ikke dette, mener Aarre. Behandlinger brukes ofte til mange forskjellige ting, også utover diagnoser. Aarre sa også at det er en vanlig misforståelse at såkalte «antipsykotiske» legemidler hjelper mot psykose, og at «antidepressive» legemidler hjelper mot depresjon. «Heller ikke dette stemmer, for disse legemidlene er ikke målrettede medikamenter som kan rettes mot spesifikke problemer,» sa Aarre. – Legemidlene har generelle effekter på alle mennesker, ikke bare på dem med en bestemt diagnose, fortsatte han.

Aarre avsluttet sin presentasjon med å si at det er feil bruk av ressurser å investere i et ineffektivt system og en ineffektiv tilnærming, slik tilfellet er i psykiatrien i dag.

– «Vi må forstå mennesker ut fra deres perspektiv og i deres kontekst; vi kan ikke fortsette å individualisere lidelse slik vi gjør i dag», konkluderte Aarre. Opptak av Aarres foredrag.

Opptak av Birgits dialogsamtale med Werner Christie, Tone Winnem og Trond Aarre

– Det handler ikke om sykdom

Etter en panelsamtale med de tre første foredragsholderne og en pause, var det tid for Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen å innta scenen. Sørensen, som er grunnlegger og styreleder i brukerorganisasjonen Hvite Ørn, snakket om psykose som traumeforløsning og som en transformativ erfaring, sett i et utviklingsperspektiv.

Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen. Screenshot fra video

Sørensen delte generøst av sine egne erfaringer med både psykiatri og psykose, blant annet hvordan han både lindret og håndterte psykose på egen hånd uten medisiner.

Sørensen reflekterte også over forskjellene mellom psykiatriens patologiske forståelse av psykose og for eksempel den sjamanistiske tradisjonens syn på psykose. Mens psykiatrien ser psykose som et uttrykk for alvorlig psykisk sykdom, ser sjamantradisjonen ofte psykose i et åndelig perspektiv og som en mulighet for personlig utvikling og forvandling. Sørensen tok også tydelig avstand fra den dominerende sykdomsmodellens syn på psykose, og sammenlignet psykiatriens resonnementer om psykose med psykologisk krigføring når det gjelder å dyrke frem vrangforestillinger i befolkningen. Sørensen presiserte også at han ikke benekter at det finnes problemer, og at psykoser også kan være svært begrensende.

Det Sørensen sa hadde hjulpet ham, utover psykiatrien og dens behandlingsmuligheter, var blant annet kontakt med andre, selvhypnose og åndelighet gjennom sjamanisme. Han la også vekt på betydningen av fysisk aktivitet og trening for tilfriskning og personlig transformasjon. Opptak av Sørensens foredrag. 

Fra objektivering og forklaring til systemisk og kontekstuell forståelse

Nestemann på programmet var Tor-Johan Ekeland, professor emeritus i psykologi og helse- og sosialfag ved Høgskulen i Volda. Også Ekeland snakket om behovet for å forstå psykiske plager i sammenheng med menneskers livsvilkår, og ikke som et uttrykk for biologiske defekter.

Tor-Johan Ekeland. Foto: Lasse Mattila

I sin presentasjon trakk Ekeland blant annet frem legevitenskapens og psykiatriens mislykkede 200 år gamle prosjekt med å forsøke å kategorisere psykisk lidelse slik legevitenskapen kategoriserte somatiske problemer. Ekeland mente at forsøkene på å kategorisere psykisk lidelse på grunnlag av biologi faktisk hadde forsterket galskapen i psykiatrien. «Det er tydelig at vi må forstå lidelse på en annen måte», sa han.

Ekeland snakket om forskjellen mellom å forklare og å forstå, og at vi må bevege oss bort fra biomedisinens forklarende og objektiverende syn og over til en mer systemisk og kontekstuell forståelse av psykisk lidelse.

Også Ekeland tok opp temaet psykose og refererte til boken «Drøm i våken tilstand», som beskriver psykose som sinnets flukt fra en virkelighet som er vanskelig å mestre. – «Vi må slutte å behandle psykoser og heller se dem som et menneskelig fenomen og ha en dialog med dem som opplever dem,» sa Ekeland. «Men det krever sensitivitet og ofte også stor tålmodighet,» avsluttet han. Opptak av Ekelands foredrag.

Rom for usikkerhet og engstelse i stedet for raske, forventede svar

Må man være psykisk syk for å ønske å ta sitt eget liv, og hva vil det si å være psykisk syk? Eller er kategorien psykisk sykdom bare en tom kategori som egentlig representerer vårt behov for å kontrollere det «ukontrollerbare» og ukjente som skremmer oss og får oss til å føle oss utilstrekkelige? Dette var noen av spørsmålene filosofen og rådgiveren Farhan Shah, som var den siste foredragsholderen i den andre sesjonen, stilte. Shah snakket om dødsønsker som vår tids store ubehag, og om hvordan det kan virke mot sin hensikt å moralisere over dette i seg selv radikale frihetspotensialet. Shah snakket også om hvordan humaniseringen av fremtidens bærekraftige velferdstjenester kan se ut.

Farhan Shah. Foto: Lasse Mattila

Shah ga uttrykk for en kompleksitet i hovedtemaet for dagens seminar, nemlig «Hvis det ikke er psykisk sykdom – hva er det da?». Dette spørsmålet inviterer nemlig til ideer som risikerer å bli like undertrykkende som dagens dominerende perspektiver, som både individualiserer og bortforklarer lidelse. Shah etterlyste mer åpne og fordomsfrie samtaler om menneskers indre liv og livssituasjon, i stedet for spørsmål som vil føre til gitte svar som passer inn i det sosiale systemet. – Alt i systemet er forutsigbart, og spørsmål fører ofte til forventede svar. «Stillheten og de manglende svarene er angstfremkallende fordi svarene fortsatt er usikre – og vi må bli mye flinkere til å håndtere denne usikkerheten», fortsatte han.

Shah påpekte at vi ofte spør hva vi kan gi til andre ut fra vår kapasitet og evne, men at det også er viktig å spørre hva vi tar med oss når vi er til stede. Som medmennesker og som terapeuter og behandlere.

Under foredraget kom Shah også inn på debatten om nullvisjonen for selvmord. Shah uttrykte at han ser noen utfordringer med ideen om nullvisjonen, sett fra perspektivet om menneskers myndiggjøring og suverenitet.

– «Hvis vi møter folks dødsønske med psykiatriens biomedisinske tilnærming, er det en hårfin grense mellom paternalisme og det å innta en overlegen posisjon som bedrevitende. Denne maktutøvelsen blir fort til kontroll og krenkelse av den andre, sier Shah.

«Dette reiser også et grunnleggende spørsmål om hvorvidt vårt ønske om nullvisjon rundt selvmord også representerer et narsissistisk ønske om kontroll og makt, et ønske som næres av den indre angsten og utryggheten som den andres dødsønske vekker i oss», sa Shah.

Shah sa også at når vi fornekter det selvdestruktive, fornekter vi også menneskets frihet. Noe som lett fører til moralisering og patologisering av menneskelig lidelse.

«Hvis vi ser dødsønsket som et ønske om å avslutte livsfornektende identiteter snarere enn et ønske om å avslutte selve livet, får vi et annet perspektiv på lidelse,» sa Shah. «Når vi holder vår egen angst på en armlengdes avstand, skaper vi avstand og ser bort fra det mellommenneskelige potensialet som ligger i møtet. Derfor må vi i stedet omfavne og romme vår egen angst, sier Shah.

I stedet for å innta en overlegen posisjon og det tolkningsprivilegiet det gir, er kunsten ifølge Shah heller å våge å møte den andre på dennes premisser. «Å skape et empatisk nærvær og et rom for usikkerhet og angst i stedet for å prøve å finne raske og overfladiske svar – først da kan vi utnytte den relasjonelle kapasiteten og potensialet som ligger i møtet – og dermed bidra til endring», sa Shah.

Shah påpekte også at til tross for den menneskelige tilstedeværelsen overfor mennesker i livskriser, der dødsønsker kan bli fristende, er det aldri noen garanti for at mennesker ikke tar valg som fører til selvdestruktivitet. Denne risikoen og usikkerheten utgjør vår eksistensielle sårbarhet, som vi ikke deler med noen andre levende vesener. I møte med den uendelige rikdommen i menneskelivet bør vi utvikle mot til å leve med risiko og usikkerhet. Vi bør unngå å lene oss på metafysiske eller vitenskapelige verktøy for å oppnå visshet. Disse verktøyene kan nemlig lett redusere oss til mekaniske ting og kontrollerte marionetter», fortsatte Shah.

– «Det vil alltid være en kløft mellom mennesker. Vi kan ikke overta den andres eksistens eller den andres valg. Og vi kan heller ikke forstå den andre fullt ut. Derfor er det viktig at vi ikke faller inn i en naiv og romantisert tilnærming til det menneskelige nærværet, verken epistemologisk eller mellommenneskelig», avsluttet Shah. Opptak av Shahs foredrag.

Opptak av Birgits dialogsamtale med Jan-Magne Sørensen, Tor-Johan Ekeland og Farhan Shah

– Vi må forstå livets kompleksitet

Etter lunsj og en panelsamtale med deltakerne i den andre sesjonen, ble dagens tredje og siste sesjon åpnet av Linn Getz, lege og professor i medisinsk atferdsvitenskap og leder for forskningsenheten for allmennmedisin ved NTNU. Getz snakket om utfordringen med å lære fremtidens leger om det kunstige skillet mellom kropp og sinn, og hvordan vi møter vårt utdaterte biomedisinske paradigme i døra når pasienter ønsker svar.

Linn Getz. Foto: Lasse Mattila

I sin presentasjon fremhevet Getz betydningen av psykososiale faktorer for helsen vår, og nevnte blant annet den amerikanske ACE-studien fra 1990-tallet, som undersøkte hvordan vanskelige opplevelser i barndommen påvirker helsen vår gjennom hele livet. Denne studien viste blant annet at vanskelige barndomserfaringer er svært vanlige, men også at jo mer vi utsettes for traumer i barndommen, desto dårligere blir resultatet, både når det gjelder fysisk og psykisk helse. Getz nevnte også «barndomsforgiftning», eller det giftige stresset som oppstår som følge av barndomstraumer, som en viktig årsak til økende psykiske helseproblemer i samfunnet.

Getz presenterte en skotsk studie som viste betydningen av sosioøkonomiske faktorer for den psykiske helsen. Studien viste blant annet at psykiske lidelser er vanligere i sosioøkonomisk vanskeligstilte grupper, der de ofte opptrer samtidig med fysiske sykdommer. Multimorbiditet, det vil si flere samtidige kroniske sykdommer, forekommer også tidligere i sosioøkonomisk utsatte grupper, noe som peker på behovet for et helsevesen som kan håndtere både fysiske og psykiske helseproblemer på en mer koordinert måte enn det som er tilfelle i dag.

Getz snakket om nevroplastisitet, hjernens evne til å tilpasse seg og reorganisere seg selv ved å skape nye forbindelser mellom nevronene. Noe som skjer som respons på læring, livserfaringer eller skader. Noe som Getz så som håpefullt når det gjelder å bearbeide vanskelige livserfaringer for å forebygge og avhjelpe psykisk lidelse.

Avslutningsvis etterlyste Getz et bredere perspektiv i psykiatrien, der også psykososiale faktorers innvirkning på helsen vår får en mye større plass enn det som er tilfellet i dag. Kompleksitet er dessverre ikke et begrep som mange leger forstår, konstaterte Getz kritisk.

Ifølge Getz kunne bredere perspektiver ha bidratt til en mer personsentrert og kvalitativ behandling: «Vi trenger å forstå livets kompleksitet for å kunne forebygge og avhjelpe psykisk lidelse.» «Det viktigste forebyggende tiltaket ved psykiske lidelser er å sikre barn en trygg oppvekst», avsluttet Getz. Opptak av Getz sitt foredrag.

Psykiatriske behandlinger – en moderne heksejakt

Den andre foredragsholderen i den tredje sesjonen var småbarnspedagog og traumeterapeut Inger-Mari Eidsvik. Eidsvik, som også har førstehåndserfaring med psykiatrisk tvangsbehandling og medisinering, delte sine erfaringer med psykiatrien og dens farmakologiske behandlinger, inkludert såkalte antipsykotiske medikamenter eller nevroleptika, som hun beskrev som nær ved å ta livet av henne. Eidsvik har også nylig vært i norske medier etter at hun saksøkte den norske staten for brudd på menneskerettighetene på grunn av de urettferdige og kontraproduktive tvangstiltakene hun ble utsatt for. (Rettssaken er omtalt av Mad in Norway-redaksjonen, og er nylig avgjort i Oslo tingrett).

Inger-Mari Eidsvik. Foto: Lasse Mattila

Eidsvik snakket om hvorvidt psykose skal forstås som en sårbarhet eller som en gave, og om det kan ligge en mening for pasienten bak det som kalles psykose. Eidsvik stilte innledningsvis spørsmålet om årsaken til psykose kan være et levd liv, basert på den enkeltes traumebiografi, snarere enn noe psykopatologisk.

– Hvis psykosen ikke hadde en funksjon, ville den ikke eksistert. Den biomedisinske psykiatrien forsøker ikke, eller ønsker ikke engang, å forstå denne funksjonen og de bakenforliggende årsakene til psykose, sier Eidsvik.

Eidsvik sammenlignet dagens behandling av psykoselidende med heksejaktene på 1400- og 1500-tallet. – De som tidligere ble brent på bålet i full offentlighet på grunn av sine normbrytende opplevelser og tro, blir i dag medisinert i stillhet, sa Eidsvik.

Eidsvik understreket også betydningen av tidlige livserfaringer for både fysisk og psykisk helse. Med utgangspunkt i sitt arbeid som traumeterapeut mente Eidsvik, i likhet med de andre foredragsholderne på seminaret, at vi må se og forstå menneskers lidelse og uttrykk i en kontekst som består av både livserfaringer og andre livsomstendigheter. Opptak av Eidsviks foredrag.

Den viktigste personen for vår helse er oss selv

Dagens siste foredragsholder var Magnus Jonas Slagsvold Støre, en yoga- og pusteterapeut som selv har opplevd psykisk uhelse. I tillegg til å gjøre praktiske pusteøvelser med publikum, snakket Slagsvold Støre om sitt syn på psykiske utfordringer som en voksende smerte i en modningsprosess av vår autentisitet. Inspirert av Ayurveda, en tradisjonell indisk legekunst som fokuserer på å balansere kropp, sinn og sjel gjennom kosthold, urter, livsstilsjusteringer og naturlige behandlingsformer, definerte Slagsvold Støre også helse som kunsten å være seg selv. – «I dagens samfunn har vi mye fokus på sykdom og kartlegging av sykdom, men vi snakker sjelden om hva helse er», sa Slagsvold Støre.

Magnus Jonas Slagsvold Støre. Foto: Lasse Mattila

Slagsvold Støre uttrykte at han ser lidelse som noe funksjonelt med et terapeutisk potensial og effekt, og snakket også om hvordan vi kan løse våre problemer ved å nå et annet bevissthetsnivå gjennom tradisjonelle «spirituelle praksiser». Den viktigste faktoren for å gjenvinne helsen er nettopp å bli bevisst og bli kjent med oss selv og å leve et liv som er ment for oss, slik at vi kan blomstre, sa Slagsvold Støre. – Den viktigste personen for vår helse er ikke en psykiater eller terapeut, men oss selv. Terapeutens viktigste jobb, sa Slagsvold Støre, er å skape en atmosfære og en stemning som kan vekke folks vilje og evne til å finne tilbake til en tapt retning i livet igjen.

Slagsvold Støre uttrykte også et stort behov for et bredere perspektiv enn det biomedisinske som dominerer i dag. Samtidig så han en risiko for at vi diagnostiserer systemet på samme måte som systemet i dag diagnostiserer funksjonelle reaksjoner på livets påkjenninger. Ifølge Slagsvold Støre vil dette virke mot sin hensikt hvis vi ønsker å oppnå endring. Opptak av Støres foredrag.

Opptak av Birgits dialogsamtale med Linn Getz, Inger-Mari Eidsvik og Magnus Støre.

Fra objekt til subjekt

Etter dagens siste panelsamtale var det tid for å oppsummere det som var blitt sagt i løpet av dagen. Mette Ellingsdalen, Vegard Høgli og Tore Ødegård, alle med lang erfaring på feltet, hadde ansvaret for den formelle oppsummeringen for Mad in Norway.

Mette Ellingsdalen, Vegard Høgli og Tore Ødegård. Screenshot fra video

Det Ellingsdalen, Høgli og Ødegård trakk frem som noen av hovedbudskapene i løpet av dagen, var behovet for å bevege seg fra objekt til subjekt i møte med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og viktigheten av å ikke komme med nye løsninger som ligner på de tidligere. At nye forklaringer kan være like dogmatiske som diagnosesystemet vi ønsker å endre, er en alltid tilstedeværende risiko når vi arbeider for sosial endring. Ellingsdalen, Høgli og Ødegård oppsummerte dagen med å slå fast at det vi i dag ser på og kaller «psykisk sykdom», egentlig er det å være menneske, og at livet inneholder opp- og nedturer, gleder og lidelser. Alt dette er en del av livet og er menneskelig, det er ikke noe sykt. Opptak av refleksjonene/oppsummeringen.

Medmenneskelighet, forståelse og håp

Kjellaug. Screenshot fra video

Seminaret ble innledet og avsluttet med musikalske innslag av den norske låtskriveren Kjellaug. Hun har førstehåndserfaring med psykiatrien og utfordret den dominerende biomedisinske forståelsen av psykisk lidelse med sine sanger og åpnet opp for alternative måter å tenke på.
Opptak av Kjellaug som synger «Tvang», «En engel» og «When You Wish Upon a Star»

Gjennom personlige historier, kritiske perspektiver og forskningsbasert innsikt understreket foredragsholderne behovet for å forstå menneskers lidelse gjennom deres livssituasjon, erfaringer og kontekst, snarere enn gjennom diagnostiske kategorier.

Deltakerne fremhevet viktigheten av dialog, åpenhet og helhetlige perspektiver, der individuell empowerment og tilknytning står sentralt. Psykisk lidelse ble presentert som en menneskelig erfaring som kan bære i seg et potensial for utvikling og endring, snarere enn som en sykdom som skal medisineres bort.

Seminaret inspirerte til endring ved å vise mulighetene som ligger i en mer rettighetsbasert, personsentrert og systemisk tilnærming til menneskelig omsorg. Og budskapet er klart: For å løse psykiske helseproblemer må vi legge forenklede diagnosemodeller bak oss og samarbeide om å skape et støttesystem som fremmer medfølelse, forståelse og håp.

***

Alle innslagene samlet: Mad in Norways Youtube-kanal med alle opptakene fra seminaret finner du ved å klikke her.