
Forfatteren gir et håpefullt innspill til behandlingssystemet. Hun bidrar med et både dyptgripende og enkelt budskap. Kjærlighet er medisin. Sånn helt på ordentlig.
Bokomtale
«Kjærlighet som medisin» av Maja Thune
Manuskript forlag, 2024

Med dyp ettertenksomhet lukker jeg Maja Thunes Kjærlighet som medisin. Jeg har lest boken ferdig, men den er så absolutt ikke ferdig bearbeidet. Maja Thune forteller fra sitt liv, og hun har gått langt. Hun forteller om da hun som søttenåring ble innlagt på Blakstad, og videre om år med gjentatte innleggelser. Og hun forteller om psykiatriens bruk av tvang og makt.
Så blir hun selv behandler, og beskriver hvordan hun fortsatt må kjempe for både eget og andres menneskeverd på innsiden av dette systemet. Hun skriver vakkert og poetisk, vekselsvis nøkternt og analytisk. Med sin erfaringsbakgrunn legitimerer hun ord som sjel, hellig, Gud og kjærlighet i en medisinsk kontekst. Det er sjelden vare
Menneskemøtene ble avgjørende
På den ene siden har den psykiatriske behandlingen av Thune vært til skade for henne. På den annen side rommet den mennesker som hun trengte for sin tilfriskning, og som hun uten systemet aldri ville ha møtt.
Nå er nedbyggingen av psykiatriske helsetilbud betydelig. Da blir det mindre sjanser for gode og varige pasientmøter, noe forfatteren forteller om med bekymring. Det er hovedsakelig møter med andre pasienter som ble Thunes redning, slik jeg leser henne, sammen med noen behandlere som har sett det friske i henne. Dette er trolig forklaringen på at boken i hovedsak er ordnet etter disse møtene.
Med Thunes fortellinger om venner som hjalp henne på veien, så kjenner jeg på andektighet. Det er et sjelden jeg tar i bruk det ordet, men Thune er en sjelden dame. Og hun klarer å bruke de sjeldne ordene uten at de blir klamme. Det rører meg å lese hvordan tilstedeværelse, nakenhet og ærlighet var det som hjalp henne på veien inn til et stillere sted i seg selv. Og når hun klarer å beskrive det mest krenkende øyeblikket på en belteseng til «Hallelujah» Av Leonard Cohen, så tar gråten meg.
Maja Thune har skapt kunst ved denne boken. Det er kunst å klare å skape meningsfulle og sammenhengende setninger av en eksistens i oppløsning. Og kunsten er noe av det hun peker på som en del av veien til helbredelse.
Det syke skal fjernes
En tematisk tolkning av Maja Thunes fortellinger er at hun beskriver en sylskarp verdikamp innen behandlingssystemet. Psykiatrien legitimerer bruk av tvang og makt ved å definere virkeligheten. Diagnoser er våpnene, og piller og isolasjon er virkemidlene. Pasientenes forestillinger er syke og skal fjernes.
Normalitet, samt stabile og dempede følelsesuttrykk er det som gjelder. Og det er jo påfallende, at der psykiatrien har et bredt vokabular for uønskede avvik, så mangler de helt ordene for å beskrive livsglede og god funksjon. Adekvat, er omtrent det nærmeste de kommer, slik det kommer til uttrykk i pasientjournaler om de gode dagene. Språket gjenspeiler den virkelighetsforståelsen som råder, og i behandlingssystemet som Thune beskriver, så er fokuset på det syke som skal fjernes.
En annen tolkning gir nye muligheter
Men hvem kan vel helt beskrive virkeligheten om menneskesjelens sannheter og muligheter? Forfatteren introduserer oss for en ukjent og fargerik verden. Jeg aner sannheter som ligger utenfor vår akademiske tenkemåtes fatteevne.
Hun får meg til å se ressurser der normaliteten utfordres. Hun påpeker at smerte er en nødvendig ressurs som må tåles og rommes av behandlerne. Og hun peker på en vei som er både balansert, praktisk og samtidig magisk. Forfatteren gir et håpefullt innspill til behandlingssystemet. Hun bærer med seg dype erfaringer, sammen med et forståelig språk. Hun bidrar med et både dyptgripende og enkelt budskap. Kjærlighet er medisin. Sånn helt på ordentlig.
Jeg håper at Maja Thune fortsetter å skrive. Hun har poesiens nådegave og kunstnerens blikk, noe hun formidler med en kjærlighet som har skaperkraft. Litt mer hjelp med strukturen på budskapet skulle hun gjerne ha fått. Hun veksler mellom å skrive kronologisk og tematisk på en måte som har krevd en del anstrengelse for å sortere gullkornene.
Uansett er jeg garantert å finne blant publikum til hennes neste bok. Jeg anstrenger meg gjerne for å lære noe nytt av Maja Thune.
Takk Maja Thune, jeg har møtt noe hellig i menneskelivet ved å lese din bok. Jeg blir ydmyk og stille og mer åpen for mine medmennesker. Respekt!