«Moderat til stor effekt av antipsykotiske medisiner» og «Systematisk overvurdert effekt og skuffende svakt kunnskapsgrunnlag». Radikalt ulike syn innad i psykiatrien utspilte seg da overlege Erik Johnsen og psykiater Trond Aarre vitnet i historisk rettssak om tvangsmedisinering.
Forrige uke gikk rettssaken i Oslo tingrett der Inger-Mari Eidsvik har saksøkt staten for ulovlig tvangsmedisinering. Det skjedde som følge av at Høyesterett tidligere i år kom frem til at saken burde behandles i tingretten, fordi det knapt finnes rettspraksis på spørsmål om tvangsmedisinering er brudd på de internasjonale menneskerettighetene.
Bryter menneskerettighetene
Inger-Maris advokater mener behandlingen hun fikk var brudd på forbudet mot tortur og nedverdigende behandling, og brudd på retten til respekt for privatliv og familieliv, henholdsvis artikkel 3 og 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). De henviste også til FN og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og mener at bruddene utløser en omfattende reparasjonsplikt.
Det ville ikke regjeringsadvokat Bjarne Snipsøyr si seg enig i. Han førte saken for staten og holdt fast på at psykiatriske pasienter som blir tvangsinnlagt blir møtt på en god måte. Ifølge NRK avviser han at staten tar lett på tvang i psykiatrien:
– I Norge har vi et solid system og apparat for å møte den typen personer. Vi møter de som trenger hjelp på den beste måten som lovgiver og praktikerne vet om, sa han.
«Den typen personer» er en formulering flere enn Inger-Mari bet seg ekstra merke i. For en som anklager staten for å bryte menneskerettighetene, må det være spesielt å bli møtt på denne måten.
Artikkel 6 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier nemlig at ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt. Er det noe pasienter i psykisk helsevern – med rette – er spesielt opptatt av, så er det nettopp opplevelsen av å bli sett, hørt og forstått som subjekter, fremfor å bli plassert i bås som et stigmatisert objekt.
For all del. Det lite personlige utsagnet fra regjeringsadvokat Snipsøyr kan være en glipp. Men spørsmålet om de som trenger hjelp faktisk får den beste hjelpen som lovgivere og praktikere vet om, er sentralt. I retten viste det seg at oppfatningene om hva som er god behandling i psykiatrien, spriker enormt.
Er det noe pasienter i psykisk helsevern – med rette – er spesielt opptatt av, så er det å bli sett, hørt og forstått
Ifølge Mentalt Perspektiv sa regjeringsadvokat Snipsøyr at sykdomshistorikken viser at Inger-Mari Eidsvik kunne være voldelig og verbalt utagerende, at hun ble bedre av tvangsmedisinering og at medisinene var nødvendige. Han konkluderte i retten med at hun blir bedre når hun får medisin og dårligere når hun ikke får medisin.
Den påstanden fikk stå uimotsagt i retten, men Inger-Mari skriver på sin Facebook-side at dette handler om den konflikten som oppstår når pasienter tvangsmedisineres mot sin vilje.
– Eit svært problem
Psykiater og fagsjef i psykisk helsevern i Helse Førde, Trond Aarre var en av dem som vitnet i Oslo tingrett. Han rettet skarp kritikk til mange av sine fagfeller. Til NRK sa han: – Eg meiner det vitenskaplege grunnlaget for vår vanlege praksis er skuffande svakt og at effekten av medisinar systematisk blir overvurdert, før han fulgte opp:
I den grad folk som ikkje vil det, blir utsette for behandlingar dei ikkje har nytte av og som kan vere skadeleg, er det eit svært problem.
Videre sa han at mange behandlere ser det som en selvfølge at folk med psykose skal ha antipsykotiske medisiner, og at grunnen til det er en overvurdering av effekten som skyldes en kombinasjon av dårlig forskning, reklame fra legemiddelindustrien, kliniske tradisjoner og en følelse av hjelpeløshet overfor en del av disse plagene.
En av legene som var ansvarlig under tidligere tvangsbehandlinger av Inger-Mari forklarte seg også for retten. Det var overlege Egil Jonsbu ved sjukehuset i Molde. Ifølge NRK fortalte han at Inger-Mari hadde god effekt av tvangsmedisineringen, men at det var krevende fordi hun var så stor motstander av medisineringen.
Professor og overlege i psykiatri Erik Johnsen i Helse Bergen var med på link og fortalte at han ikke var i tvil om at det var nødvendig med tvangsmedisinering. Ifølge NRK har han stor tro på medikamentbruk ved psykose og tolker forskningen annerledes. – Antipsykotiske legemidler virker symptomdempende på psykose. Effekten er moderat til stor, sa han i retten sist onsdag. Samtidig presiserte han at legemidlene ikke helbreder, men virker symptomdempende.
Presiseringen ble gjort uten å nevne at loven krever behandlingstiltak som med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse, og uten en erkjennelse av at det mangler vitenskapelige bevis for at psykose er en sykdom. Professor i psykologi Tor-Johan Ekeland påstår sågar at psykose er dypt forbundet med den menneskelige eksistens.
– Ikke «mainstream norsk psykiatri»
Om Trond Aarre sa Johnsen at han er en respektert psykiater, men representerer ikke «mainstream norsk psykiatri». Aarre har tidligere fått mye oppmerksomhet for en kronikk der han hevder at psykiske plager ikke er sykdom. Det inkluderer også psykosetilstander.
Professor Johnsen hevder altså at antipsykotiske legemidler virker symptomdempende på psykose. Men dersom psykose ikke er en sykdom slik Aarre og Ekeland hevder, betyr det at symptomene på et annet uavklart problem kamufleres og forblir uløst.
Psykisk helsevernloven har som grunnpremiss at det må foreligge en psykisk lidelse for at spesialisthelsetjenesten kan behandle mennesker som syke. Hvis psykose ikke er en sykdom, er det mildt sagt problematisk at man tyr til tvang for å nå fram med en behandling som virker alt annet enn helbredende.
Før rettssaken sa Inger-Mari Eidsvik til NRK at hun mener legene burde snakket med henne istedenfor å sette sprøyter og isolere henne da hun var på det mest sårbare. Hun ble tvangsbehandlet med medisiner flere ganger, og mener selv at behandlingen gjorde henne verre.
– For meg er det så uforståeleg at vi møter menneske i livskrise med tvangsmedisinering, isolat og beltelegging, sa hun til NRK, og spurte retorisk: – Vi blir rolege, vi blir handterlege, men spørsmålet er – blir vi friske?
Et annet spørsmål som er aktuelt for tiden, er det Mad in Norway stiller på sitt års-seminar på Litteraturhuset i Oslo førstkommende fredag. Ti foredragsholdere og én artist vil reflektere rundt spørsmålet «Hvis det ikke er psykisk sykdom, hva er det da?».
Etter hvert som det kommer gode svar på det spørsmålet, vil tvangsmedisinering i psykiatrien kunne bli et tilbakelagt stadium – for godt.
På foredragslista til seminaret 29. november finner vi både Inger-Mari Eidsvik og Trond Aarre. I desember vil Oslo tingrett avsi sin dom om tvangsmedisineringen av førstnevnte var brudd på norsk lov og internasjonale forpliktelser.
To ulike begivenheter, likevel er det ett spørsmål som blir hengende i luften for dem begge. Det retter seg mot krisen stadig flere nå ser i psykiatrien: Hva hvis det er behandlingen som gjør folk syke?
Det er antakelig en hypotese «mainstream norsk psykiatri» ikke vil beskjeftige seg nevneverdig med.
***
