Bort med ressurskrevende utredninger, diagnoser og byråkratiske vedtak. Inn med åpen dør, lav terskel og rask tilgang på kvalifisert hjelp. Det synes å være oppskriften til det nye psykisk helseparadigmet som nå får fotfeste rundt i kommune-Norge.
Langlesing fra Mad in Norway – beregn minst 25 minutter lesetid
KORTVERSJONEN (KI-generert sammendrag med redaksjonelle tilpasninger)
«Hjelp som hjelper» er et nytt og innovativt konsept som utfordrer tradisjonelle modeller innen psykisk helsehjelp, og kjennetegnes av blant annet:
Tidlig intervensjon: Fanger opp og hjelper mennesker så raskt som mulig, før problemene eskalerer.
Lav terskel: Gjør det enkelt for mennesker å søke hjelp, uten lange ventelister eller byråkratiske hindringer.
Individuelle tilpasninger: Skreddersyr hjelpen til den enkelte, i stedet for å følge standardiserte protokoller og diagnoser.
Samarbeid og tverrfaglighet: Involverer ulike faggrupper og samarbeidspartnere for å gi helhetlig hjelp.
Tilbakemeldinger og kontinuerlig forbedring: Bruker tilbakemeldinger fra innbyggerne for å stadig forbedre tjenestene.
13 norske kommuner har tatt «Hjelpa»-navnet og en rekke andre kommuner er interessert i det nye konseptet. Kommunene som har tatt i bruk modellen rapporterer om gode resultater i form av kortere ventelister, økt tilfredshet og mer effektive tjenester.
Politikerne som deltok på seminaret uttrykker stor interesse for Hjelpa-modellen og ser potensialet for å oppskalere tjenestene til flere kommuner. De understreker viktigheten av å redusere byråkrati og å gi fagfolkene større frihet til å ta beslutninger.
Artikkelen gir et innblikk i en spennende utvikling innen psykisk helsehjelp. «Hjelp som hjelper» representerer en mer personorientert og fleksibel tilnærming som kan bidra til å forbedre livskvaliteten til mange mennesker.
Mandag morgen den 2. september møttes kommunalt ansatte og deres ledere, rikspolitikere, representanter fra ulike fag- og brukerorganisasjoner og tjenesteerfarere på Bristol Hotel i Oslo for avspark i etablering av Hjelpanettverket.
Initiativtaker til samlingen var psykologspesialist Birgit Valla, som i sin tid var med på å bygge opp en ny form for tjeneste innen psykisk helsehjelp i Stange kommune. Nå opplever hun at den ene kommunen etter den andre ønsker å jobbe på samme måte.
Gap mellom liv og lære
I 2022 ga Birgit og hennes tidligere kollegaer i Stange ut boken Hjelp som hjelper, en dokumentasjon på de tanker, verdier og prinsipper som ligger bak Stangehjelpa.
Slagordet Hjelp som hjelper høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men for Birgit ble det en respons på erfaringer i arbeidslivet som psykolog. Tidlig i karrieren oppdaget hun at måten de hadde blitt lært opp til å hjelpe mennesker på, ikke fungerte så bra som det burde.
Åpenbaringen kom da BUP-enheten hun arbeidet på begynte systematisk å innhente tilbakemeldinger ved det som kalles Feedback-informerte tjenester (FIT).
– Ved å lytte til familienes tilbakemeldinger oppdaget jeg at vi gjorde mye som ikke var viktig for folk og som heller ikke hjalp dem å få det bedre, og vi gjorde alt for lite av det som var viktig og som faktisk hjalp, fortalte Birgit til en fullsatt konferansesal.
I mange år har Birgit søkt støtte i både forskning og praksis for en bedre måte å jobbe på, som hun nå mener er modent for bred implementering i tjenestene.
– Det er kunnskapsbasert, det er erfaringsbasert og det er basert på tilbakemeldinger. Når det får virke sammen kan vi skape virkelig eksepsjonelle tjenester, fortalte Birgit. Og la til at de store institusjonene må henge med i utviklingen slik at de kan bli en støtte og hjelp i arbeidet, og ikke en brems og hindring.
– Når vi nå slår oss sammen og danner nettverk håper jeg vi får til det, sa en entusiastisk Birgit Valla i sitt åpningsforedrag.
Per september 2024 var det 13 kommuner som bærer Hjelpa-navnet (se liste nederst), og tilstede på seminaret var ytterligere 12 kommuner som er interesserte i hva det nye paradigmet representerer.
Med seg til å lede dagen hadde Birgit tidligere politiker Inga Marte Thorkildsen. De to ble kjent under et besøk i Stange i 2016 da Inga Marte satt i byrådet i Oslo og ville lære av hva den lille bygda på Hedemarken hadde fått i stand. Inga Marte har selv erfaring som pårørende og har sett familier gå til grunne i problemer som kunne vært stoppet tidlig. Derfor er hun også spesielt engasjert i å få etablert et annet regime for psykisk helsehjelp.
– Hvem vil ikke ha en hjelp som hjelper? Ingen ville vært mot det. Ikke en politiker. Ikke en leder, ansatt eller innbygger, sa Inga Marte, som uttrykte stolthet for de tilstedeværende og hvordan de baner vei for andre.
Hvem vil ikke ha en hjelp som hjelper?
– Inga Marte Thorkildsen
Inga Marte fulgte opp: – Det geniale med hjelp som hjelper er at vi løser mange problemer på en gang hvis vi gjør det riktig. Vi kan vikle oss ut av flere floker som politikere og ledere strever med til daglig. Som voksende køer, galopperende utgifter og misfornøyde innbyggere og ansatte, sa Inga Marte og refererte til tre sentrale elementer i tjenestene:
– Måten vi møter folk på, sjekke om hjelpa faktisk hjelper med bruk av tilbakemeldinger, og tillitsbasert ledelse som gir rom for utvikling og motivasjon slik at folk yter bedre.
Hun minnet her om at Stangehjelpa etter omlegging av tjenesten kunne hjelpe 80 % flere med bare 22 % økning i personalressursene.
Ett nummer inn
Birgit hadde invitert ti av Hjelpa-kommunene til å fortelle om sine erfaringer så langt, både på godt og vondt. Mange fortalte at de så fordelen med å ha ett nummer inn, slik at den som søker hjelp ikke skal måtte slite seg ut på å finne fram i et fragmentert tilbud med mangel på oversikt. Her er noen av innspillene fra kommunene:
– Det må være et lett tilgjengelig tilbud, tilpasset innbyggernes ønsker og behov, sa Lene Cecilie Skahjem i Fredrikstadhjelpa. Hun var opptatt av å ha en tverrfaglig og flerfaglig tilnærming der de ansatte trer ut av ekspertrollen slik at de kan utvikle tjenesten i møtet med innbyggerne.
– Det er viktig at vi involverer den som trenger hjelp, fortalte Marianne Vallestrand i Oslohjelpa Ullern. Hun trakk fram betydningen av å møte andre med høy kompetanse. – Vi må være nysgjerrige og lytte empatisk med høy faglighet på menneskemøter for å forstå hvordan folk har det. Hun så også at det hadde stor effekt å veilede barnehagepersonale.
Mariannes kollega Katrine Ekerholt fra Oslohjelpen Nordstrand tok opp det økonomiske aspektet. – Vi må lete etter det som virker, der vi får mest futt og krutt og mer helse for hver krone, sa hun.
Omgår formelle vedtak – sparer tid og penger
I Vennesla har det vært en utfordring med mange henvendelser og kø for å få hjelp, som de nå har løst ved å kutte ned i byråkratiet. – Tidligere måtte vi ha henvisning fra fastlege med kartlegging, saksrapport og vedtaksvurdering før de kunne sendes videre til terapeut, forklarte Fredrik Mikkelsen.
– Vi måtte uansett danne oss et eget bilde, for et vedtak i seg selv var ikke godt nok. Det var også en arbeidsmåte som tok opp mye ressurser, og som vi ofte tror ikke er juridisk nødvendig. Jeg har ikke sett at lange saksutredninger i forkant av samtaler har støtte i behandlingsforskning, poengterte Mikkelsen.
– Etter at vi begynte med FIT (bruk av tilbakemeldinger), ble det tydelig hvilke saker vi måtte ta opp, fortsatte Christine Gustavsen fra Venneslahjelpa. Hun fortalte også at veiledninger med FIT utfordret deres etablerte sannheter og brakte de ansatte ut av komfortsonen. Noe ikke alle var like begeistret for:
– Det er en utfordring å jobbe med endring. Hvor lenge skal vi holde på med dette her? FIT-helvete! Kristine ga smakebiter på intern motstand fra det ellers så kristelige Sørlandet, og som kollega Fredrik parerte/reparerte på følgende vis:
– FIT er et kompass som hjelper oss å justere slik at vi kan tilby fleksibel hjelp. Det gjør at vi holder god struktur og kommer raskere i dialog om problemene. Det gir mer virkningsfull hjelp og korter ned ventetidene, sa han.
Du har kommet riktig
Hans Andreas Gangsaas Knutsen fra Malvikhjelpa løftet fram kommunen som serviceinstitusjon. Han vil at alle som tar kontakt skal føle seg sett og ivaretatt. – Velkommen til Malvikhjelpa! Du har kommet riktig. Det var slagordet han brukte for å illustrere at tjenestene internt skal være så godt organisert at du blir geleidet til relevant hjelp uten å måtte gjøre nye forsøk på å nå fram.
– De som tar kontakt blir møtt av kompetente og varme mennesker som viser respekt. Det synes folk er litt rart. De lurer på om dette virkelig er kommunen, sa Hans Andreas med et smil. Han hadde også synspunkter på omstendelige henvisninger og utredninger. – Det blir som hviskeleken. Vi vil ha kontakt direkte, ikke at noen skal tolke hvem du er og hva du synes er vanskelig i ditt liv på dine vegne, sa han.
I Trondheim kommune var det nettopp de fragmenterte tjenestene som gjorde hjelpen vanskelig tilgjengelig. Løsningen var å kvitte seg med bestiller-utførermodellen i henvisningene. – De som kom til oss kjente seg ikke igjen i beskrivelsene av seg, sa Kirsti Aune, og fortalte om hvordan de har bygget opp en ny grunnmur for hvordan de skal møte innbyggerne med en bedre koordinert tjeneste.
Store hjelpehjerter – noen fallgruver
– Vi er en kompetent gruppe med høy formal- og realkompetanse. Og vi har så store hjelpehjerter. Men hvis vi pøser på med en hjelp som vi tenker er bra for deg, så bommer vi, fortalte Merete Back i Trondheimshjelpa.
– Vi må åpne for å lytte ut hva foreldrene setter ord på istedenfor å stille tusen spørsmål. Foreldre setter selv ord på hva de trenger, sa Merete. Trondheimshjelpa tilbyr foreløpig hjelp kun til barn, ungdom og deres familier (0-18år), og de merker en økende etterspørsel. – Vi må snu hver stein, og vi må klare å snu praksisen hos de som har jobbet på samme måte i mange år, sa kollega Kirsti Aune.
– Det er oss fagfolk som er utfordringen, ikke de vi skal hjelpe, konstaterte Monica Nygaard i Harstadhjelpa, som også oppfordret til samarbeid og å se ressursene i den enkelte. Også der har de kjent på den tunge byråkratiske mølla. – Vi må spørre hva folk trenger uten å måtte gjennomføre ressurskrevende utredninger og vedtak, sa Monicas kollega Hege Ervik.
Det er oss fagfolk som er utfordringen, ikke de vi skal hjelpe
– Monica Nygaard, Harstadhjelpa
Fra Sortland kunne Andreas Lande fortelle at de har gjort en stor jobb med å snu en situasjon med over 120 på venteliste til at de nå kan ta imot folk umiddelbart. Andreas var opptatt av forskjellen på psykisk og somatisk helsehjelp: – Vi kan ikke ta røntgen av følelser, og hjelpen vi gir avhenger av den som søker hjelp, sa han og fortsatte:
– De må engasjere seg i egen endring, og vi som hjelpere må tåle å stå i det ubehaget som skapes i oss ved å se smerten i andre. Det går an å ha lyst til å fjerne smerten, og det hjelper kanskje der og da. Men vi kan ikke ta over ansvaret. Vi snakker om ansvarliggjøring. Det mener jeg er feil, sa Andreas.
– Myndiggjøring. Det er det det er. Andreas ville at folk som søker hjelp skal få lov til å oppleve smerten, og at hjelperne skal være der sammen, støtte og reflektere. – Det ligger mye motivasjon i å ha det vondt, og det krever tro på å få det bedre. Det er der vi kanskje mest av alt vi kommer inn, sa han og påpekte at krafta til å finne ut av ting ligger i oss alle.
Politikerne: – Dere er på rett vei
Scenen var skiftet og fire politikere satt nå klare til å svare på spørsmål fra møteleder Inga Marte Thorkildsen. Først ut var Gunn Karin Gjul (AP), statssekretær i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.
Vil ha en effektiv og god tjeneste
– Hva tenker dere politikere om det dere har hørt fra kommunene?
– Det er sjelden jeg har vært på en konferanse hvor jeg føler at alt som blir sagt er utrolig nyttig, ikke minst at det er fagfolk som jobber i kommunehelsetjenesten som vet hvor skoen trykker, begynte Gunn Karin, og la til:
– Vår jobb er å se på hvordan offentlig forvaltning kan bli best mulig for innbyggerne og hvordan vi kan gjøre det på en mest mulig effektiv og god måte. Det jeg har hørt i dag er svaret på ambisjonen til det nye departementet. Dere gir en tjeneste som sørger for at folk blir møtt når de står i en livskrise.
Det jeg har hørt i dag er svaret på ambisjonen til det nye departementet
– Gunn Karin Gjul (Ap)
Statssekretæren løftet fram at velferdsstaten har intensjoner om at tjenestene skal være gode, men ser at byråkratiet bare eser ut: – Vi har kanskje blitt for opptatt av det rettslige, at vi skal være sikre på at vi har loven på vår side, og så glemmer vi de som er de viktigste, de som skal ha hjelpen, forklarte hun.
– Dere er modige
Gunn Karin hadde også bitt seg merke i hvordan kommunene opplevde at formelle vedtak skapte en ventetid på flere måneder fremfor å kunne gi hjelp omtrent umiddelbart: – Jeg tenker at dere er på rett vei og at mange kommuner må hente inspirasjon fra dere, og ikke minst at dere er modige som gjør det.
– Men hva kan du som politiker bidra med slik at vi kommer dit?
– Det viktigste er at dere er gode eksempler på hvordan man skal utføre gode tjenester, og at dere utfordrer systemet. Svaret er ikke alltid at vi skal ha mer rapportering, dokumentasjon, rettsliggjøring og lover. Vi må rett og slett nå snu opp ned på det og tenke hva som er best for dem som skal motta tjenesten, sa statssekretær Gjul.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen fra Helse- og omsorgsdepartementet likte også det hun hørte fra Hjelpa-kommunene: – Jeg heier på dette, det er ingen hemmelighet. Gratulerer med nettverk! var hennes første innskytelse, før hun fortsatte:
– Vi kan finne på mye rart i departementet, men hvis det ikke har noen rot i virkeligheten eller er i tråd med hvordan man ønsker å jobbe, så kommer vi jo ikke i mål. Derfor er det helt fantastisk at dere lager nettverk. Det er akkurat slik det skal gjøres, sa en tydelig entusiastisk statssekretær.
Ellen hadde også sine refleksjoner rundt det tungrodde vedtaksregimet. – Jeg prøver å finne ut hva som egentlig er problemet. Vedtak kan skrives på mange måter, og rammene i lovverket tilsier at de kan gjøres rundere. Og så handler det veldig mye om praksisen, forklarte hun, hvor hun oppfordret kommunene til å fortelle hvor de opplever motstand.
– Jeg ønsker alt som dere gjør nå, men hvis det er noe i regelverket som hindrer dere i å gjøre jobben deres på en god måte, så vil jeg gjerne vite det. Det gir oss en riktig push at dere nå samler dere i et nettverk og peker ut hva vi må gjøre fra departementets side, sa hun.
Viser vei
Statssekretæren viste til at Oslohjelpa var trukket fram i Opptrappingsplanen for psykisk helse som eksempel på hvordan man skal jobbe ute i kommunene.
– Det er et kraftig signal fra statsråden om at vi skal bygge opp denne type lavterskeltjenester rundt i hele landet. Dere er 13 kommuner med Hjelpatilbud nå, og dere må bare vise vei og hvordan man skal gjøre det. Så håper jeg dere klarer å hjelpe hverandre også. Det gir selvtillit til de som jobber ute i tjenestene å vite at dette er riktig, sa hun, før hun avsluttet:
– Vi hjelper flere raskere med de samme antall menneskene. Det er prima vare.
Inga Marte vendte seg så mot statssekretær Trine Fagervik (Sp) i Barne- og familiedepartementet.
– Hva av det du har hørt her i dag gjør deg litt ekstra glad?
– Først tusen takk for veldig gode eksempler på hvordan vi kommer tidlig nok inn for å hjelpe familier som opplever utfordringer. Vi ønsker mer av dette velkommen, og det at dere deler erfaringer ute i kommunene er kjempeviktig. For å finne ut hva som egentlig er problemet må man tørre å utfordre seg selv og strukturere arbeidet på en slik måte at man faktisk kan gi god hjelp.
Vi ønsker mer av dette velkommen
– Trine Fagervik (Sp)
Trine refererte til sine erfaringer som skoleleder og rektor hvor man ofte kunne sitte i møter og bruke krefter på å synliggjøre ansvaret som ligger hos andre: – Vi må istedenfor finne ut hvordan vi sammen faktisk kan hjelpe dette barnet eller denne ungdommen som har disse utfordringene. Så jeg er begeistret for Hjelpa-modellen. Jeg tror det er helt rett måte å jobbe på. Her kanaliserer vi ressursene på riktig måte.
– Hva er det med Hjelp som hjelper måten å organisere på som særlig treffer ditt hjerte?
– Kanskje det å ansvarliggjøre hjelperen i å strekke seg etter å finne ut hvordan du kan hjelpe, og at man er ydmyk overfor den du skal hjelpe. Det er faktisk den som trenger hjelp som vet hva de har behov for, sa Trine som også påpekte at hun syntes FIT (feedback-informerte tjenester) var spennende.
– Det gjelder jo ikke bare de som jobber i disse tjenestene, men også hvordan vi i departementet blir bedre til å samarbeide. For hvis ikke vi klarer det, så kan vi ikke forvente at folk ute i kommunene skal klare det, poengterte Trine.
Ønsket utvikling
– Innledningsvis snakket vi om at Stangehjelpa kunne hjelpe 80 % flere med 22 % mer personalressurser. Det høres nesten utrolig ut. Er det noe som gjør deg entusiastisk, Even?
Even A. Røed (Ap) sitter i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, og var ikke vanskelig å be: – Veldig mye med denne måten å gi tjenester på gjør meg entusiastisk. Og egentlig er det jo en utvikling som er politisk ønsket, sa Even, som i likhet med Ellen viste til at Oslohjelpa hadde fått plass i Opptrappingsplanen.
– Når vi løfter fram Hjelpa er det fordi vi ser viktigheten av lav terskel og lett tilgjengelighet av tjenestene. Dere som har vært på scenen viser at det er mulig, men det krever noe annet av måten vi rigger tjenestene på. Even fortalte at det ikke alltid er endringer i lovverket som er svaret, og viste til partiets ønske om å gi mer tillit til de som jobber ute i tjenestene.
– Hjelpa-modellen er et veldig godt eksempel på det. Istedenfor å telle antall minutter og konsultasjoner, så måler vi reell effekt av den hjelpa man gir. Det er en veldig mye bedre måte å bruke systemene på, men det krever jo også at hele systemet tenker annerledes.
Å måle reell effekt av den hjelpa man gir er en veldig mye bedre måte å bruke systemene på enn å telle antall minutter og konsultasjoner
– Even A. Røed (Ap)
Even var opptatt av hvordan hjelpetjenesten i kommunene fungerer i møte med lover og regler.
– Vi må sammen finne de punktene vi må justere på for å drive arbeidet i riktig retning. Samtidig vil jeg si at dette først og fremst drives fram av dere som fagpersoner. Det er ikke jeg som politiker som skal finne ut hvordan man skal levere best tjenester, det er det dere med fagkompetanse som svarer best på, sa stortingsrepresentanten.
Mer hjelp for pengene
– Ut fra den erfaringen du har fra Helse- og omsorgskomiteen og med det handlingsrommet som dere har, hva kan du bidra med?
– Som lovgiver er det vårt ansvar å se om lovverk faktisk er hensiktsmessig, det er en diskusjon jeg mener vi alltid må ta, sa Even. Og påpekte at det er to ting man da må vurdere. – Det første er å spørre om det er lovverket sentralt som er utfordringen eller om det er selvpålagte begrensninger i kommunen. Det andre handler om finansieringen som gjør det mulig å komme videre.
Her ville Even poengtere følgende: – Det kule med måten Hjelpa organiseres på, er at man får veldig mye mer hjelp for pengene, og det er veldig positivt. Men jeg er avhengig av at dere spiller meg god, at dere forteller hvilke stengsler dere møter. Så får vi ta en diskusjon om de endringene dere ønsker. For jeg er ikke ute i tjenestene og møter hverdagen slik som dere gjør. Og da er jeg nødt til å få de tilbakemeldingene.
Ellen Rønning-Arnesen var opptatt av at endring av kultur tar tid, og det er ikke noe man kan vedta. – Det veldig enkelt å jobbe innenfor en vedtaksstyrt ramme, for da vet du akkurat hva du skal gjøre. Du vet hvor jobben din og ansvaret ditt slutter, og når det er noen andre som skal ta over. Så det handler mye om hvordan man skal klare å gjøre folk trygge i jobben sin, at vi klarer å gi den hjelpa som trengs, og hvordan vi backer hverandre som kollega og leder.
Ellen nevnte også at Helsedirektoratet har fått i oppgave å se på hvordan vedtaksregimet ute i kommunene fungerer. – 4 av 10 vedtak skrives uten at man noen gang har sett vedkommende man skal avgjøre store deler av livet til fremover. Så det å komme litt lenger ned i grøten på hva det er vi egentlig driver med når vi er så bundet av vedtak, er noe vi søker gode svar på. Også hva man er så redd for hvis man går litt utenfor den praksisen.
– Ikke vær redd for Statsforvalteren
– Selv om det kom et rundskriv i 2017 om hvilke beslutninger som krever vedtak og ikke, er det fortsatt usikkerhet i kommunene om dette. Vi skal jo ha respekt for Statsforvalteren, men kanskje ikke være så redde? Kan dere rydde opp litt her?
– Både tilsyn og statsforvalter skal jo være der for læring og forbedring. Der tror jeg vi er på vei inn i et paradigmeskifte, fortalte Ellen, og viste til at Statsforvalteren nå snur viskomheten sin slik at de skal jobbe på en annen måte.
– De skal ikke lenger være en jeger som står der og peker på hva du gjør galt, men se til at tjenestene er likeverdige. Det betyr at de ikke skal være like, men tilpasset den enkeltes behov. Så ikke vær redd for tilsyn eller Statsforvalteren, tenker jeg, sa Ellen og fortsatte:
– Tør heller å pushe på, så får man faktisk prøvet saken også. Er dette en vettug måte å jobbe på? Får vi hjulpet innbyggerne våre? Hva er det egentlig som butter med å gi gode psykisk helsetjenester til innbyggerne våre?
– Et spørsmål, Ellen. Det går på dette med rettigheter og diagnoser. Er det et problem at vi har knyttet rettigheten så tett til diagnosene?
– Det utfordrer i hvert fall bokstenkingen. «Du har kommet til rett sted» – det elsker jeg. Det er akkurat slik vi burde opptre. I det du blir sortert inn under en diagnose så blir du fort pakket inn. Slik skal du se ut, slik er den hjelpen du skal få. Hun fortsatte:
– Jeg hører jo ute i fagfeltet også fra de som jobber i tjenesten at det ikke nødvendigvis er riktige veien å gå. Vi må tørre å jobbe annerledes slik at vi ikke mister oversikten over det vi er satt til å gjøre, å være til hjelp for den enkelte.
Vi må tørre å jobbe annerledes slik at vi ikke mister oversikten over det vi er satt til å gjøre, å være til hjelp for den enkelte
– Ellen Rønning-Arnesen (Ap)
Tillitsreform i praksis
Gunn Karin ønsket i den forbindelse å snakke om tillitsreformen som Regjeringen satte i gang når de kom til makten: – For det første skulle den sørge for at de som jobber i førstelinjetjenesten skulle få mer makt og myndighet, som en anerkjennelse av deres kompetanse. Det jeg opplever at hjelpa gjør, er tillitsreformen i praksis. Og for det andre vil vi få mangel på fagfolk, og da er vi nødt til å tenke fornuftig og praktisk. Statssekretæren påpekte følgende:
– Vi kan ikke bruke mange måneder på å utforme vedtak og drive masse byråkratisering, vi er nødt til å snu ting på hodet, og sørge for at vi klarer å utøve tjenestene på en god måte. Ut fra den ambisjonen Regjeringen hadde til prosjektet tillitsreform, så er dette svaret.
– Trine, kan dere i Barne- og familiedepartementet bidra på noe vis? Hvilke virkemidler har dere?
– Jeg tror at mulighetsrommet er større enn det vi tillater oss å tro. Alle er redde for å tråkke utenfor rammene sine, men jeg vil oppfordre til å bruke handlingsrommet og våge å trå over en annens grense, sa Trine, og fortsatte:
– Så får man heller ta en smekk på fingrene hvis det blir for mye på et tidspunkt. Men det tror jeg ikke vi skal være så redde for fordi vi faktisk lærer av det. Men vi kan jo risikere å hjelpe mange flere hvis vi utfordrer det handlingsrommet vi har. Jeg heier fram dette arbeidet.
– Kjør på
– Et siste spørsmål. Det sitter masse folk rundt her nå som er livredde, for nå kuttes det i budsjettene overalt. Hvordan kan vi skjerme tjenester som ikke er lovpålagte når de økonomiske rammene krymper?
Ellen Rønning-Arnesen tok ballen: – Jeg ville begynt med å dokumentere hva vi får til, vise at det er bra for kommuneøkonomien og pushe kommunepolitikerne på det, slik dere gjorde i Stangehjelpa.
Det står at man skal ha forsvarlige tjenester, og det er akkurat det dere leverer, sa Ellen, som ville ha arbeidsmåten inn i en struktur slik at det blir ekte for innbyggerne. Hun var også opptatt av å snakke godt med ledelsen i kommunen, og at måten kommunene jobber på samsvarer med Opptrappingsplanen, rapporten fra Helsepersonellkommisjonen og Perspektivmeldingen.
Hennes råd var følgende: – Ha en ambisjon, vis hva dere får til, og ha selvtillit på at dette er ting vi trenger. Klarer dere å jobbe på denne måten, så vil vi klare å bevare og utvikle velferdsstaten i den retningen vi skal. Så bare kjør på, tenker jeg, avsluttet Ellen Rønning-Arnesen.
– Det er ikke verst at tre statssekretærer og en stortingspolitiker tar seg tid til å komme og høre. I tillegg skulle vi hatt Sandra Bruflot (H) i Helse- og omsorgskomiteen her også, men hun måtte melde pass på grunn av sykdom. Det er jo fordi de mener at dette er viktig, sa Inga Marte som takket av politikerpanelet for å gi plass til ulike organisasjoner og tre brukererfarere av velferdstjenestene.
Brukererfaringer: Fjern de negative merkelappene
Inga Marte innledet så dagens andre panel: – Jeg starter med dere erfarere. Hva er det med Hjelpa-tilnærmingen dere er spesielt opptatt av? Viviann, du har vært opptatt av ekspertveldet i psykisk helsevern. Jeg leste en ytring til Mad in Norway i fjor der du skriver at «jeg møtte eksperter som visste mer om hvem jeg var og hva jeg trengte enn jeg selv gjorde». Hva er det som er så problematisk ved ekspertveldet?
– Jeg mener det er kjernen i den biomedisinske tilnærmingen. Behandlere og hjelpere opptrer som eksperter på andre menneskers liv. Hvis vi skal hjelpe sårbare mennesker å finne sin vei så der det viktig å ha en dialog der man møter den andre som et likeverdig menneske.
– Men hvorfor er det så viktig når man er sårbar?
– Mange pasienter som kommer inn i psykiatrien har med seg opplevelsen av å være feil, og at det er noe galt med dem. I møte med psykiatrien har de ofte med seg en historie med traumer, kriser og vonde erfaringer. Når systemet jobber på en måte som fortsetter å fortelle deg at du er feil og at det er noe galt med deg, kan det bli med på å opprettholde problemene og lidelsen.
Det er noe undertrykkende i denne måten å jobbe på, og som er lite hjelpsom for mennesker som trenger hjelp til å reise seg og finne sin verdi som menneske, forklarte Viviann.
Hun var også klar på hva hun vil ha isteden: – Jeg tror vi trenger et paradigmeskifte. Vi bør forkaste mye av det vi har holdt på med i flere tiår og heller bygge opp noe som er basert på humanistiske verdier, menneskerettigheter og menneskeverd hvis vi skal lykkes i å hjelpe mennesker.
Viviann hadde også synspunkter på planene framover: – Vi trenger ikke en opptrappingsplan der vi gjør mer av det som ikke fungerer. Det er et stort problem. Psykisk helsehjelp bør heller ikke være en vekstnæring. Dersom vi gir hjelp som hjelper så reduserer vi også behovet for mer hjelp.
Ble fremmedgjort
– Tommy, du har sagt at din historie kunne vært annerledes hvis Mossehjelpa fantes da du ble dårlig i 1995. Hvorfor sier du det?
– Det er det flere grunner til. Den ene er at Hjelpa har én vei inn og at det er lett tilgjengelige tjenester. Jeg var redd og vegret meg for å søke hjelp, men var heldig med min første kontakt. Men ventingen etterpå gjorde at jeg gikk alene med mine egne tanker i lang tid slik at problemene fikk utvikle seg. Hadde jeg hatt noen å snakke med som kunne korrigert tankene mine på den tiden, tror jeg det ville gått bedre.
Tommy har ikke lagt skjul på at det var en dramatisk hendelse i nær familie da han var ung som har ført til mye grubling og refleksjon senere i livet. Det har også gjort at han har mye han kan fortelle fra sine erfaringer:
– Jeg ble tvangsmedisinert istedenfor at mine ressurser skulle hentes fram for å hjelpe meg tilbake til samfunnet. Så det handler både om lav terskel, tidlig intervensjon og det med medisinbruk.
Tommy var også opptatt av at han ikke kjente seg igjen i merkelappene han ble påsatt: – Hvis det er diagnosen og ikke meg de snakker om på samtalerommet, så deltar ikke jeg aktivt i min egen behandling. Det fungerer ikke. De må se mennesket, se meg, og snakke med meg for å finne ut hvem jeg er.
Hvis det er diagnosen og ikke meg de snakker om på samtalerommet, så deltar ikke jeg aktivt i min egen behandling
– Tommy Winther, erfarer
– Hvis du skal trekke fram noe fra Hjelpa-måten å jobbe på, hva vil det være?
– Da vil jeg si som en psykiater sa til meg en gang: «Er det så farlig da Tommy, om du har disse tankene? Kan du ikke leve godt med å ha de tankene?» I det han sa de ordene følte jeg meg frisk med de tankene jeg har. Det er bedre å leve godt med dem enn å skamme seg over dem. Det hjelper å bli sett og få perspektiver på hva som kan gi et godt liv.
Det er bare oss her
– Per Andreas, du er redaktør i Mad in Norway og har mange års erfaring som ulykkesgransker i transportsektoren hvor læring er det sentrale. Hva tenker du om den måten man legger opp til læring i Hjelpa-tjenesten?
– Det første jeg tenker på er bruk av tilbakemeldinger og FIT som har vært omtalt i dag. Det er det som gir grunnlag for læring, og som også er viktig for å kunne tilpasse hjelpa til den enkeltes behov og utfordringer. Hvis du gir en hjelp uten tilbakemeldinger, vil du bare repetere det du har gjort. Da får du den type ekspertise Viviann snakket om. Uten refleksjon får du heller ikke læring, og det vil merkes på kvaliteten av hjelpa.
Han utdyper: – Blir det for mye gjentakelser i det vi gjør, klarer vi ikke å se mennesket som et unikt individ. Skal du hjelpe en annen videre på sin vei, må du møte mennesket på det premisset. Hvis vi setter folk i bås slik man gjør med diagnoser, så mister vi mye informasjon, og det tilslører veldig mye av helheten.
– Du har selv erfaring som bruker. Hva tar du med deg som er nyttig for å kunne bidra til endring?
– I løpet av livet er vi i ulike roller, og noen ganger er man bruker av en tjeneste. Når man samtidig bruker sin erfaring, som i mitt tilfelle er forsker og gransker, ligger det en mulighet for å se det utenfra. Da vil du kunne studere samspillet mellom mennesker i et større perspektiv, og hvilke mønstre som skapes over tid. Der tror jeg vi kan finne mange årsaker til hvorfor ting går galt, og som gir en pekepinn på hvor vi finner de gode løsningene, sa Per Andreas. Han fortsatte:
– Vi snakker om å gi en hjelp som hjelper. Men hjelp til hva? Jeg tror målet med hjelpen må være noe mer enn at man skal kunne klare seg selv. Det handler også om hvordan vi skal fungere i en sosial kontekst. Det å få det bedre i livet må også dreie seg om relasjonene. Vi får det bedre om vi blir inkludert i noe som er større enn oss selv, at vi føler vi betyr noe.
– Vi er så raske til å dele det i «oss» og «de andre». Enten er du bruker eller så er du ansatt. Du sa at vi gjennom et liv er vi brukere av ulike tjenester. Vi er jo det hele gjengen, er det noen andre enn oss her, liksom?
– Ja, det er bare oss her, og det er poenget. Nå intervjuer du meg, en annen gang kan det være jeg som intervjuer deg. Settes du i bås og blir innprentet at det er noe feil med deg, så går det veldig dårlig. Hvis målet er at vi skal fungere i en sosial kontekst, må vi tenke at vi skal kunne switche rollene våre også. Det vil utfordre diagnosetenkingen og åpne for mulighetene.
Fagorganisasjonene: – Mer samarbeid på tvers
Inga Marte vendte så blikket mot den faglige og organiserte siden av psykisk helsehjelp. Rådgiver Andreas Kikvik i Fellesorganisasjonen (FO), landets største fagforening for sosialarbeidere, var først ut:
– Sosialt arbeid handler om å starte der den andre er, og være der den andre er. Kan du se om Hjelpa-måten å organisere arbeidet på som er løftet fram i dag er i tråd med det det faglige du har lært om hva som fungerer?
– Jeg kjenner meg veldig igjen i den sosialfaglige inngangen slik kommunene presenterer Hjelpa-tjenesten her i dag. Vi sosialarbeidere er opptatt av nettopp å se på mennesket i situasjonen. Hvem er du? Hva trenger du for å komme videre? Det er jo sosialt arbeid i et nøtteskall egentlig. Så dette er veldig gode toner.
– Hva kan du gjøre fra ditt ståsted?
Det jeg gjør i FO er å jobbe politisk for å få laget bedre tjenester. Vi er opptatt av at vi må ha tjenester som snakker med hverandre, som er helhetlige og som er tverrfaglig og forebyggende, fortalte Andreas som også ønsket seg et mer helhetlig perspektiv:
– Det som Hjelpa kan gjøre mer av er å tenke enda bredere enn psykisk helse. Her kan ulike deler av kommunene og ikke minst spesialisthelsetjenesten snakke mer sammen for å skape et bedre samarbeidende tjenestetilbud.
Gå utenfor skjema
– Espen Gade Rolland, du er styreleder i Norsk Sykepleierforbunds Faggruppe innen psykisk helse og rus (NSF-SPoR). Hva er du spesielt opptatt av?
– Det er jo den lave terskelen, at vi går bort vedtaksstyrte tjenester, og at folk kan ta kontakt og få hjelp uavhengig av hva de sliter med. Jeg mener vi må ha mer fokus på funksjon og hva man trenger hjelp til enn diagnosene som spesialisthelsetjenesten er fryktelig styrt av. Vi må bort fra den sekkebetegnelsen der, og til den fleksible tilnærmingen til de utfordringene som menneskene har.
– Er etablering av Hjelpanettverket noe dere i Sykepleierforbundet bør støtte opp om?
– Absolutt, det er mange i Sykepleierforbundet som støtter det her, også i toppledelsen. Hjelpa slik det blir presentert her inneholder flere av de verdiene jeg kjenner igjen fra læren i sykepleien, fortalte Espen, som også belyste det i et historisk perspektiv:
– Hva var definisjonen av sykepleie på 50-tallet? Jo, det var å ha en human tilnærming, ha et sett av ulike måter å løse ting på, og kanskje også kunne gå utenfor det som er skjema. Det er det vi ofte ser i forhold til pasienter og brukere. Når man møter fagfolk som tør å gå utenfor skjema, så gir det god hjelp og god bedring både for dem og familien.
Lære av feil
– Vi snakket om tillitsreform, det er ønsket fra de som styrer nå, men som kanskje kan være skummelt for de ansatte. Hvis du får mer tillit, betyr det at du får mer ansvar uten at du nødvendigvis har ryggdekning fra lederne. Espen, har du lyst til å si noe til lederne som sitter i salen?
– Jobber man tillitsbasert trenger man veldig støtte fra ledelsen. Statssekretæren sa jo her i dag at tilsynsregimet skulle jobbe mer med læring og mindre med bruk av pekefinger. Vi venter fortsatt på at dette skal skje, for det er fortsatt slik i tjenestene – spesielt etter tilsyn – at det pekes på den som har gjort feil, mer enn hvordan man kan lære og implementere endringer i tjenesten. Det gir jo en tjeneste hvor man kanskje har angst for å gjøre feil.
Et tilsynsregime som bruker pekefinger fremfor å jobbe med læring gir en tjeneste hvor man kanskje har angst for å gjøre feil
– Espen Gade Rolland, NSF SPoR
– Julie Marit Granlund, du er rådgiver i NAPHA, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, og har også jobberfaring fra Trondheimshjelpa. Hva er viktig for ansatte i en sånn type tjeneste?
– Det er å få opplæring i modellen, og verdiene denne bygger på. Mange synes det var fint å få bekreftet det sosialfaglige perspektivet de kjente igjen fra utdanningen. Det er viktig å vite hvor man kan ringe, og vi så en positiv endring når vi slapp å gå via henvisning fra lege.
Fra Naphas side vil vi følge med på nettverket, og vi støtter opp om psykiske helsetilbud som har lav terskel og god tilgjengelighet, slik Hjelp som hjelper er, fortalte Julie.
Sitter igjen med håp
– Ole-Marius Minde Johnsen, du er landsleder i Mental helse. Hva er det du er opptatt av og som du tar med deg videre?
– Bakgrunnen for organisasjonen vår og det vi gjør, er akkurat det som erfarerne her beskriver. Vi trenger et lavterskeltilbud hvor du får nok tid til å bygge relasjoner, og du får medvirke. Medvirkning var nok det Rask psykisk helsehjelp i utgangspunktet skulle være, men dette tilbudet har på en måte gått sin egen vei.
Ole-Marius var opptatt av at Hjelpatilbudet må klare å beholde identiteten sin, og at man klarer å gi et likeverdig tilbud til alle, også for å forebygge bruk av tvang i behandlingen:
– Klarer vi å forbygge, vil det gjøre at folk slipper å bli så syke at man må utøve tvang senere. Langsiktighetstankegangen må være med, sa han, og påpekte at slike tjenester bør lovpålegges for å sikre finansiering og forutsigbar drift.
Etter å ha overvært en lang dag med innlegg og gruppearbeid hadde Ole-Marius følgende å si:
– Jeg sitter igjen med et veldig håp. Et håp om at dette her faktisk kan fungere veldig godt. Jeg opplever en ydmykhet i forhold til det å lytte til hverandre rundt i kommunene. Kommunene er så ulike i størrelser og det er mindre kommuner som må bli tatt vare på av de større kommunene, sa han og fortsatte:
– Jeg får inntrykk av at dette tilbudet hjelper til med å favne over kommunenes tilbud slik at dere får mulighet til å bygge en kultur på tvers i organisasjonene. Det bidrar til at dere får utnyttet hverandre på en god måte slik at tjenestene blir bedre samordnet.
– Så Mental helse er en heiagjeng for Hjelpatjenestene?
– Vi er en organisasjon med 150 lokallag spredt over hele landet. Det vi kan gjøre er å understøtte at dette her faktisk fungerer. Vi kan si til politikerne nasjonalt og lokalt at dette må dere satse på, dette vil dere tjene på, både når det gjelder folkehelseperspektivet og det økonomiske, avsluttet landslederen i Mental helse.
Hjelpakommunene
Dette er de 13 kommunale helsetjenestene som per september 2024 har tatt Hjelpanavnet:
- Stangehjelpa (2010) – Barn og voksen
- Oslohjelpa (2019) – Barn
- Arendalshjelpa (2019) – Barn og voksen
- Kongsberghjelpa (2019) – Barn og voksen
- Fredrikstadhjelpa (2019) – Barn og voksen
- Sortlandshjelpa (2023) – Barn og voksen
- Trondheimshjelpa (2023) – Barn
- Harstadhjelpa (2023) – Voksen
- Venneslahjelpa (2024) – Barn og voksen
- Malvikhjelpa (2024) – Barn
- Bamblehjelpa (2024) – Barn og voksen
- Larvikshjelpa (kommer) – Voksen
- Mossehjelpa (kommer) – Voksen
Presisering: Birgit Valla som omtales i saken som initiativtaker til Hjelpa og etablering av nettverket, er også sjefredaktør i Mad in Norway. Artikkelen har form som referat fra et seminar, og konseptet som omtales må ikke forstås som «den riktige» måten å yte hjelp på, men som en av mange tilnærminger til helsehjelp som samsvarer med Mad in Norways visjon. Du kan lese mer om oss her.
