– Henriette Kirkaune Sandven viser oss krefter og tenkemåter i barne- og ungdomspsykiatrien som kan skremme fanden på flatmark. Mad in Norways bokanmelder fikk hakeslipp av å lese om urettferdige prioriteringer og urovekkende eksperimentell praksis i BUP-systemet.
Bokomtale
«Diagnosefellen. Om sykeliggjøring av norske barn» av Henriette Kirkaune Sandven
Vigmostad & Bjørke AS (2025)
Wow!
Dette er det første ordet som ramler ned i hodet mitt etter å ha lest denne ganske lille, tilforlatelige boken. Wow! For dette er jo ganske så revolusjonerende lesning! Er det virkelig sant? Bildet som tegnes av tilstanden i feltet for psykisk helse hos barn og unge i Norge er rett ut alarmerende. Henriette Sandven er barne- og ungdomspsykiater i BUP, og hun leverer noen tall som gjør inntrykk. Tall er nyttig når budskapet nesten ikke er til å fatte. Og jeg får et sånt Bård Tufte Johansen-øyeblikk ved lesningen av denne boken, der han i serien Tilsynsmannen, svært bekymret spør seg: «Men er det ingen voksne hjemme her? Jeg trodde det var noen som passet på..?».
En diagnose for alle
Henriette Sandven er faktisk voksen. Hun er skikkelig voksen, der hun åpent og ærlig legger frem BUPs verktøy for diagnostisering. Som hun viser at i bunn og grunn er subjektiv synsing, der hun beskriver et diagnosesystem som etter hvert har blitt så generelt at det kan tilpasses omtrent alle. Sandven viser de helt åpenbare koplingene mellom helsetilbudet og legemiddelindustrien. Hun har en grundig kjennskap til systemet hun står i. Hun gjør seg politiske refleksjoner, og hun stiller seg dype etiske spørsmål. Ikke minst er hun nådeløs med seg selv som fagperson og moralsk ansvarlig menneske. Nådeløs, og beundringsverdig ærlig.
BUP er overfylt av bekymrede mødre som har fått med seg at umodenhet kanskje burde medisineres. Bekymrede foreldre ser ut til å ha mistet sin naturlige evne til å ivareta egne barn, i et samfunn som har blitt gjennomsyret av medisinsk tenkning, forklarer Sandven. Forfatteren er dessuten dypt bekymret for at hun som lege kanskje bidrar til opprettholdelse av uforsvarlige skoletilbud, ved å medisinere umodne barn for å gi ro i klasserommene. Hun er faktisk så bekymret at hun føler seg fysisk syk av det. Derfor ber hun om hjelp. Hun ber om hjelp for barna. For familiene. Og hun ber om hjelp for seg selv og sin egen profesjon. Og det er veldig forståelig, slik hun beskriver krysspresset i BUP.
De etiske dilemmaene hun står i virker helt uutholdelige, og det er imponerende at Sandven skriver en bok fremfor å flykte
Ubarmhjertige prioriteringer
Et viktig poeng for forfatteren er å peke på døren ut av BUP, for horden av bekymrede foreldre til barn med normale utfordringer. Minst like viktig er det for forfatteren å stå opp for de som er virkelig syke. Og som blir fortrengt. Hva med de som har komplekse utfordringer og liv som ikke er levelige? Hva med de som har blitt sviktet av sine nærmeste? Og de som skjener mot rus og kriminalitet? Det er disse som spesialisthelsetjenesten skulle ha brukt ressurser på. Disse står fortsatt i stor grad alene, noe som er dypt urettferdig. Dette er et politisk ansvar som må tas.
Det er de med ressurssterke foreldre som får mest, også fra BUP. Boken forklarer hvorfor det er sånn. Sandven viser mekanismene som er i sving, både i henne selv som lege, i samfunnet, i politikken og i markedskreftene.
Jeg blir nesten svimmel av denne lesningen. Og hadde hun ikke vært så kunnskapsrik, så hadde jeg mistenkt henne for å være konspiratorisk. Det hadde vært fristende, for virkeligheten hun viser oss er veldig trist. Og forferdelig skummel. Medisinene vi gir til barna våre har stygge bivirkninger. Og de har liten eller ingen effekt på sikt. Tvert imot. Diagnosene og medisineringen ser ut til å ha alvorlige konsekvenser for dem som får dem og Sandven kaller praksisen for eksperimentell.
En bok som angår alle
Boken sier seg å være viktig for de med interesse for barn og ungdom. Det synes jeg er en underdrivelse. Den er viktig for alle med interesse for samfunnet som helhet. For det hun viser oss gjennom denne boken, er krefter og tenkemåter som kunne skremme fanden på flatmark.
Vi er alle rammet av dette, og på sett og vis bidrar vi derfor alle til den veldig vanskelige oppgaven det har blitt; Å få vokse opp med aksept og trygghet. Å slippe skråblikk fra hvem som helst, som kanskje lurer på om det er noe med deg. Hentydninger til at du egentlig er litt syk når du synes livet er utfordrende eller ensomt. Om at du burde ha vært behandlet. Vi har blitt sånn alle sammen. Vår tenkning har blitt medikalisert.
Virkeligheten hun viser oss er veldig trist. Og forferdelig skummel
Forfatteren viser oss en vei tilbake, med klare råd og støtte til oss som har lyst til å få selvtilliten tilbake. Selvtillit til at vi helt fint kan leve våre liv uten psykiatrisk hjelp. At det vi trenger, er hverandre. Og at dette kan vi i fellesskap klare.
Denne boken er ikke stor, men innholdet er desto mer matnyttig. Setning for setning viser Sandven at vi står overfor noe som vi burde ta stilling til. Som vi må ta stilling til. Ikke bare fordi vi er opptatt av barn og unge, men fordi vi som mennesker trenger å gjøre moralske refleksjoner for å sammen skape et godt samfunn. Henriette Sandven har ved denne boken hjulpet oss langt på den veien.
Diagnosefellen er forfatterens første bok, men det bærer den ikke preg av. Den er ryddig. Den er metodisk. Den dokumenterer alle påstander. Den har et språk som flyter og er tilgjengelig for enhver. Denne boken har ingen mangler eller svakheter etter mitt skjønn. Det måtte i så fall være at mange av setningene er så kloke, at jeg aner at her finnes det mye mer som kunne vært sagt.
Kanskje finner hun tid til å dele mer, enten i boks form eller som foredrag? For dette budskapet trenger å komme ut, og ikke bare til de som er opptatt av barn og unge.
Hilde Marie Rekstad
