Man trenger ikke flytte fjell for å hjelpe noen. Som oftest er det de små tingene i livet som gir størst glede og mening.
Få har et bevisst forhold til ringvirkningene av handlingene sine. På verdensdagen for psykisk helse vil jeg si noen ord om hvor sterkt våre handlinger kan påvirke oss i møte med andre mennesker. Vi mennesker har et stort ansvar. Et ansvar som kan føles både tungt og lett. La oss minne hverandre på viktige ting.
La oss ikke miste våre humane verdier i en tid hvor menneskelivets verdi er under sterkt press.
Samfunnet i dag er annerledes enn for bare noen år tilbake. Vi har hele verden mye tettere på og alt skjer veldig fort. Teknologisk fremgang byr på nye muligheter, men også utfordringer. Klarer vi å lage et rom der ettertanken får plass? Gjør vi nok for hverandre når noen bærer på tyngende bekymringer eller opplever strevsom travelhet?
Å kunne gi en hjelpende hånd
Jeg spør fordi jeg stiller meg undrende til et samfunn som sakte, men sikkert mister en viktig og kraftfull gest, nemlig en hjelpende hånd. En hånd som hjelper deg opp når du er nede eller står fast ved et veiskille.
Jeg mener at din viktigste funksjon når du ser noen i nød er å være et medmenneske som våger å bry seg.
Du kan bidra til at noen som er i en vanskelig situasjon smiler, håper eller i beste fall velger livet. Jeg håper du som leser kan ha dette til ettertanke, fordi det er altfor mange som går med tunge tanker alene. Terskelen for både å be om hjelp og spørre om noen trenger hjelp, er dessverre høy hos mange.
Jeg vil påstå at mange unngår mennesker som gjennomlever livskriser i frykt for å bli stilt til ansvar for deres liv og helse. Når det er sagt, så mener jeg ikke at vanlige folk på gata skal ta over ansvaret som de offentlige helsetjenestene har.
Det er politikere, helsemyndigheter og ledere med beslutningsmyndighet som har det overordnede ansvaret, men jeg vil understreke viktigheten av å ikke være en apatisk tilskuer når noen trenger medmenneskelighet og nestekjærlighet i form av en hjelpende hånd.
Lydhør når stillheten taler
En hjelpende hånd kan være så mangt. Det kan være så enkelt som et smil eller et kompliment. Noen ganger trengs et mer bevisst og gjennomtenkt ordvalg i møte med utfordrende situasjoner, og andre ganger er det å være lydhør når stillheten taler det viktigste du kan gjøre.
Vi mennesker utviser større grad av interesse for andre når vi løfter og retter blikket utover. La oss ta et oppgjør med oss selv før medmenneskelighet blir noe vi bare kan skimte et lite lys av i enden av tunnelen.
La oss sammen bygge et samfunn som ikke bare ønsker at du skal «hvile i fred» den dagen du dør, men et samfunn som legger til rette for at du kan «leve i fred».
Jeg ønsker å fremheve at man ikke trenger å flytte fjell for å hjelpe noen. Som oftest er det de små tingene i livet som gir størst glede og mening.
Investering i et rausere samfunn
For jeg må innrømme. Jeg er redd. Jeg er redd for at vi har blitt et samfunn som fokuserer mer på hvorfor noen faller, fremfor å se på hva vi kan gjøre når fallet blir et faktum. For sannheten er at vi alle faller på et eller annet tidspunkt i livet. Vi kan ikke unngå et fall, men vi kan bidra til å dempe et fall. Et fall koster, men ingenting koster mer enn å ikke makte å reise seg fra fallet.
Det er lett å være etterpåklok og det er lett for våre politikere å servere oss symbolpolitikk eller vise til tall i en statistikk for å snakke om hva disse tallene koster samfunnet.
La meg fortelle at bak disse tallene så er det menneskeliv det er snakk om.
Å snakke om menneskeliv i kroner og øre er kaldt og kynisk, men kanskje tallene til FHI over selvdød i 2023 er den eneste måten å vise våre ledere med beslutningsmakt hva det koster samfunnet å ikke gjøre noe. Vi bør dessuten ikke se det som en kostnad, men som en investering i et rausere samfunn. Og vi trenger ledere som følger opp sin politikk med reelle tiltak og øremerkede midler. For vi har ingen å miste.
Trenger rom og åpenhet
La oss ikke frykte at åpenhet rundt tabubelagte temaer er et steg i feil retning. La oss sammen ta et skikkelig krafttak i kampen for god psykisk helse, hvor det å uttrykke sin sårbarhet ikke er et tegn på svakhet eller noe å skamme seg over. Og hvor psykisk helse også er en del av den samfunnskulturen som vi har skapt.
Kunnskap og håp er en start og et viktig virkemiddel. En start for alle som er berørt og for alle som vil bli berørt hvis det ikke blir satt mer på dagsorden og fulgt opp med handlekraft.
Vi skylder oss selv et varmere og et mer inkluderende samfunn. Psykisk helse og dens krevende sider må ikke unngås. Psykisk helse trenger rom og åpenhet.
Har du rom? Har du åpenhet?
***