14. februar 1994. De syttende olympiske vinterleker er i full gang på Lillehammer. Den som ikke trosser sprengkulda på Stampesletta eller i Lysgårsdbakkene, sitter benket foran tv-apparatet. NRK sender glansbildefjernsyn til de tusen hjem – og arbeidsplasser. The best Olympic Winter Games ever har satt Norge i en kollektiv ekstase.

Rommet mitt er for lite; taket faller ned i hodet på meg, og veggene dras inn mot senga før de skyter ut igjen i vill fart. Jeg vet at det bare skjer inni mitt eget hode, men jeg har null kontroll på disse perspektivforskyvningene som til stadighet leker sisten i topplokket. Jeg blir pissredd av det, men det går ikke an å bli reddere enn jeg allerede er. Jeg vet hvor jeg er, men aner ikke hvor jeg ble av. Jeg traver hvileløst opp og ned de lange korridorene. Finner ikke ro noe sted.

Larmen fra fjernsynsoverføringen fra Lillehammer er øredøvende. Jubelen står i taket i stua. Thomas Alsgård har nettopp tatt gull foran Bjørn Dæhlie på tretti kilometer fristil. Jeg skjønner det er stort. Jeg greier bare ikke å fryde meg. Jeg skulle vært der. Vi. Mannen min og jeg. Vi hadde billetter og all ting, kjøpt for lenge siden. Lillehammer. Min by. Mitt OL. Men nei. Her er jeg, og kan ikke annet, tør ikke annet.

Korridoren synes å strekke seg flere kilometer lang foran meg, men i det samme jeg passerer døra til vaskerommet, fyker døra inn til akuttavdelingen opp rett i ansiktet på meg, de hvite gardinene blafrer, og jeg må tverrsnu og gå den andre veien. Jeg tør ikke gå ut, selv om jeg kan. Fri utgang uten følge, heter det nå. Det er en stor vits. Jeg går aldri ut døra alene. Det er for stort der ute. For kaldt. Farlig. Livsfarlig. Ingen vil være med. OL på hjemmebane er selvsagt viktigere enn en forskremt, pjuskete korridorvandrer. Så jeg går alene. Går. Og går. Og går. Og går.

Jeg glemmer aldri øyeblikket da Juan Antonio Samaranch offentliggjorde at Lillyhammer skulle bli arrangør av vinter-OL i 1994. Det var en septemberdag i 1988. Jeg sto spent og på spranget foran fjernsynsapparatet hjemme i stua hos mamma og pappa før kunngjøringen; jeg skulle rekke toget til Lillehammer og være student et år og ta grunnfag i pedagogikk. Jeg glemmer heller aldri den feststemningen som rådde i gatene da jeg ankom OL-byen noen timer senere den samme dagen. Det var røde løpere overalt, et yrende folkeliv med fri flyt av alkohol, allsang og bjelleklang i hele sentrum. Litt av en mottakelse for en studentspire som ikke kjente en levende sjel i byen.

Studenttilværelsen var strengt tatt en flukthandling. Jeg orket ikke lenger å bo sammen med en mann som aldri ville snakke om det jeg syntes var viktig, en mann som bare levde i nuet og knapt nok det, og som aldri ville planlegge noen framtid. Jeg ville ikke tas som en selvfølge lenger, jeg ville være en del av en langsiktig plan: giftemål, unger, hus, hele pakka. Kanskje det ble klarere for ham når han ikke så meg hele tiden. Kanskje han trengte å savne meg. Jeg måtte vekk.

Lillehammer omfavnet meg. Jeg elsket byen, elsket forelesningene, elsket å bo alene i det digre huset jeg leide i Gamleveien. Ja, ikke helt alene, selvsagt: jeg hadde jo Maja med meg. Gode, hengivne, trofaste Maja. Det skulle ikke forundre meg om han savnet bikkja mer enn han savnet meg. Jeg husker jeg brukte det som parameter helt i starten da vi flyttet sammen: Jeg tenkte at en mann som var så snill mot hunder, han måtte det være noe ved.

I går hadde Morten bursdag. Jeg ringte ikke, klarte ikke, turte ikke. Tenk det, jeg som alltid husker bursdager og ringer og sender kort og gaver. 10 år. Stor gutt. Stor dag. Han er sikkert på Lillehammer med Jens. Jeg håper det. De ville jo komme på besøk, sammen med Sonja og Marie. Hilse på babyen. Og så havnet jeg her. På galehuset. Jeg kommer aldri ut igjen. Det er mye jeg ikke skjønner, men én ting er jeg helt sikker på: Jeg slipper aldri ut. Jeg blir aldri meg selv igjen. Jeg er sprøyte, hakkandes, klin sprø, og nå angrer de sikkert på at de la ned Reitgjerdet. Men Dikemark finnes. De sender meg nok dit snart. Og så lukker de portene og glemmer meg. Det er antakelig like greit.

De serverer kake på stua. Unni kommer tassende i de stygge herretøflene sine og napper meg i ermet på genseren som er blitt mange nummer for stor. Herregud, så mye jeg har gått ned i vekt. Jeg er blitt en skygge av seg selv, og har ikke ett plagg som passer lenger. Unni sier at jeg må spise kake, og Gud er god og amen, og nå har hun bedt for meg i hele dag, og halleluja, nå blir jeg snart frisk og kan reise hjem til babyen min. Stakkars Unni, tenker jeg. Jeg tror hun er enda mer sprø enn meg. Men hun har jo Gud og Jesus og menigheta og bønnene sine og gud vet hva. Det skulle ikke forundre meg om det er en trøst å ha en tro midt oppi all galskapen. Men nei, takk. Jeg vil ikke ha verken gud eller kake. Jeg vil bare at det skal bli stille. Stille rundt meg, stille inni hodet. Jeg er så sliten. Jeg er så inn i helvete sliten.

Jeg vil sette meg på en stol som står utenfor rommet til Ragnhild, men kroppen spretter opp igjen i det samme baksiden av lårene får kontakt med stolsetet. Det er fysisk umulig å sitte stille mer enn i brøkdelen av et sekund. Jeg tror jeg må ha utviklet en slags hinne av repellent over hele meg. Insecticide. Petrified. Profylaxicide. Det siste er ikke noe ordentlig ord. Men det kunne det godt vært: En repellent som forebygger stillesitting. Det er det de tester ut på meg: Det nye, revolusjonerende superslankemidlet. Utviklet på intermediær avdeling på Vinderen kokohus, klinisk testet på levende mennesker under Lillehammer-OL. Men måtte de absolutt velge meg som prøvekanin? Hopp, hopp, hopp! Heia, heia! Det gjaller fra stua og koker i topplokket. Jeg er iskald på hendene. Det prikker i beina og suser i ørene, svetten hagler i panna og hjertet dunker så hardt at jeg tror det snart sprenger seg vei ut av brystet.

15. februar. Morgenmøte. Alle sitter pent og pyntelig i hver sin stol i vinterhagen. Ja, alle unntatt meg, selvfølgelig. Jeg står og tripper i døråpningen. Fysisk til stede, men i evig beredskap, klar til flukt. Febrilsk søker jeg etter et fast blikk å møte. Men nei. Pasientene ser ned, alle som én. De ansatte ser på hverandre. Kanskje jeg er blitt usynlig. Det kan godt hende. Gudene vet hva det er i den cocktailen de serverer meg hver morgen, middag og kveld.

Det er selvsagt OL, OL og atter OL på programmet. Den lysluggede fysioterapeuten jeg aldri greier å huske navnet på, spør om det er noen som har lyst til å bli med opp i trimrommet og være med på tai-chi. Jeg aner ikke hva tai-chi er, men jeg rekker armen lynraskt i været mens jeg småhopper og holder meg fast i dørkarmen med den andre hånda. Jeg mister så lett balansen.

Jeg vil være med opp i trimrommet, uansett hva vi skal gjøre der. Alt er bedre enn å trave i korridorene her mens de andre ser på TV. Dessuten virker det som at hun fysioterapeuten er litt ålreit, selv om hun sa nei da jeg spurte om det gikk an å få massasje. Hun møtte i det minste blikket mitt da hun svarte. Det er noen dager siden. Eller uker. Det går i surr for meg. Ragnhild og Unni melder seg. Fysioterapeuten sier det kommer to stykker fra akuttavdelingen også. Da blir vi mange nok til at det blir noe av. Ja, for de kan selvsagt ikke arrangere noe vettugt hvis vi bare blir tre. Gud forby. Og vi kan ikke gå opp en etasje og starte med det samme; nei, vi må vente en time og et kvarter. Først må vi se litt på OL. My ass. Maks mot i brøstet, null vett i pannen. Jo mere vi er sammen, dere, heia, heia, heia!

De er slaver av klokka her. Ti på åtte, fem på ni, ti på halv ti, kvart på elleve, to på halv tolv. Jeg blir gal av dette klokkemaset. Eller forresten, jeg var jo gal før jeg kom hit, så det har ikke noe med klokkene å gjøre. Jeg har så dårlig korttidshukommelse at jeg ikke aner om jeg har spist en halvtime etter at frokosten er ryddet vekk. Når de spør meg om jeg har dusjet, må jeg gå inn på rommet mitt og sjekke om jeg har huket av for dusjing på dagsplanen min på korktavla over pulten. Den korktavla er det eneste som finnes på veggene på cella mi. Ikke et bilde, ikke et speil. Nakne, slitne, beigemalte murvegger. Ingen ting å hvile blikket på. Ingen ting så søke mening i. Tomhet. Kulde.

Hvis jeg har huket av på dagsplanen, har jeg garantert dusjet. Men det hender jeg glemmer å huke av, og da må jeg kjenne etter i nakken om jeg fremdeles har vått hår. Man lærer seg noen triks. Jeg får nemlig ikke ha hårføner. Jeg klippet meg kort selv, for å slippe å gå rundt med halvlangt, vått hår hver morgen. Jeg ser ikke ut. Det spiller ingen rolle. Ingen ser meg, uansett.

Vekkerklokka på nattbordet tikket så infernalsk at jeg har tatt ut batteriet og kastet det. Viserne er satt på halv tolv, jeg synes det passer til sinnstilstanden. Fem på tolv ble i overkant dramatisk. Jeg skal nemlig ikke dø, jeg skal bare leve dette jævlige livet i det uendelige. Ukrutt forgår ikke. Jeg er seig som bikkjedritt og føler meg bitte, bitte liten.

I nattbordskuffen ligger en brukt gulpeklut. Babygulp. Min baby. Min datter. Jeg vet ikke hvor gammel hun er, for jeg kan ikke regne, og jeg makter ikke å holde telling på ukene. Men jeg vet at hun ble født 11. september i fjor, og det er det jeg svarer når noen spør hvor gammel babyen er. Noen måneder. De kan jo regne det ut selv. Hun kommer hit hver tirsdag og torsdag ettermiddag sammen med mamma, altså min mor, babyens momo.

Alle vil se på babyen min når hun kommer. Hun stråler, smiler til alle, gurgler, fekter med armene, pludrer og ler. Avdelingens midtpunkt. Og så går vi inn på cella mi; mamma, babyen og jeg. Jeg mater henne. På underlig vis greier jeg å sitte helt stille i lenestolen med datteren min i armene mens hun suger i seg en hel flaske med melk. Det tar faktisk ganske mange minutter. Og selv om det kribler og verker i hele meg, så greier jeg å sitte aldeles stille. Hun ser på meg med de store, blå, våkne øynene sine, slipper i blant smokken og sender meg det vakreste, tannløse smil, og så suger hun videre mens hun smatter og lager koselyder. Det er magisk.

Jeg lever for disse halvtimelange besøkene. Og når jeg får det for meg at jeg bare fantaserer om at jeg har en baby, tar jeg ut gulpekluten fra nattbordskuffen, lukker øynene og lukter på den. Da vet jeg det er sant. Jeg har en datter. Sweet little thing. Min skatt. Jeg skjønner ikke hvordan jeg noen sinne skal greie å være mamma for henne igjen. Når jeg spør de som jobber her, svarer de at så store spørsmål befatter vi oss ikke med på denne avdelingen. Det er ikke videre oppbyggelig.

Fysioterapeuten kommer etter meg i korridoren og sier at nå er det tai-chi. Jeg følger henne og de andre opp trappa til annen etasje og trimrommet med takvinduer. Det er Ragnhild og Unni, som jeg kjenner fra før. Pluss Magnus og Vivi fra akutt. Jeg tror jeg har sett Magnus før, men jeg husker ikke sikkert. Vivi ser ut som hun sover. Hun har pelslue på hodet, enda det er minst 25 grader her inne.

Jeg er spent på hva som skal skje nå. Jeg har vært her før, alene sammen med fysioterapeuten. Den gangen var planen at jeg skulle ligge rolig oppå en diger, blå ball. Jeg klarte det selvfølgelig ikke. Men hun skal ha for forsøket. Jeg er nok en lost case. Ingen andre på avdelingen er så urolige som meg. Ingen andre enn jeg vandrer hvileløst opp og ned korridorene hele tiden. Det er bare jeg som står og tripper mens jeg inntar måltidene. Det er ikke stort jeg får i meg.

Nå står jeg og nærmest jogger på stedet mens fysioterapeuten forklarer hva tai-chi er, og hva det skal være godt for. Jeg faller ut. Jeg tenker på de første dagene jeg var her; det vil si, ikke her, men der, i den andre enden av bygget, borte på akuttavdelingen. Det er noen uker siden nå. Måneder, faktisk. Jeg var overbevist om at jeg hadde tatt livet av babyen min. Hvorfor skulle de ellers sperre inne en 30 år gammel, oppegående kvinne på sånt sted? Jeg var jo ikke syk. Jeg måtte være klin gæærn, jeg måtte ha drept noen i affekt eller noe. Det var nok sånn det hang sammen. For jeg var ikke spion, så mye visste jeg. Men en stund lurte jeg på om Dan Børge Akerø eller Stein Roger Bull ville hoppe ut fra ingensteds hen og rope smil til det skjulte eller noe i den dur. Det kunne jo hende at NRK ville ta hevn, i og med at jeg hadde gått over til fienden. Skuespillerne fortjente i så fall alle Oscarer og Gullpalmer og Amandaer som fantes, for da spilte de godt; jeg trodde virkelig på at alle rundt meg var gale. Inkludert de som jobbet her. Statister alle sammen. Skikkelig flinke, var de. Overbevisende flinke. Jeg var tross alt script. Min jobb var å luke vekk feil, rene drømmejobben for en perfeksjonist, må vite. Her var det ikke mye å sette fingeren på. Ingen aksebrudd å spore. Men hvor var kameraene?

De gjentok og gjentok at babyen min levde i beste velgående, men jeg kunne ikke begripe hvorfor de ikke bare kunne hente henne og la henne være hos meg. Jeg tryglet og ba om at de måtte fortelle meg sannheten om at jeg hadde drept henne, slik at jeg kunne begynne å sørge. I fjorten dager holdt de meg med hoderysting, skuldertrekk og papegøyesnakk. Man skulle nesten tro de var programmert til å gjenta de samme svarene. Hakk i plata. Skjønte de ikke at jeg trengte noen svar jeg forsto?

Så fikk jeg endelig se henne. Hun var som en fremmed: en vakker, skjør porselensdukke med Ivo Caprino-øyne. Hun kom til å gå i tusen knas dersom jeg rørte ved henne. Pusten hennes var av en annen verden, den reneste musikk. Jeg ville omfavne henne og være glad, men alt jeg kjente, var en paralyserende frykt. Hvis babyen min levde, hva gjorde jeg her?

Besøket varte bare noen minutter. Det var som om noen rev ut hjertet mitt da de puttet henne ned i saueskinnsposen og bar henne ut til virkeligheten igjen. Kunne jeg våkne fra dette marerittet snart? Jeg ville snakke, men fikk ikke fram en lyd. Jeg ville gråte, men hikstene satte seg fast i brystet. Jeg orket ikke å gå, jeg orket ikke å stå, jeg ville bare sove, gå i dvale, bli borte fra alt sammen.

Nederst i korridoren la jeg meg ned som en bylt, lukket øynene, og håpet jeg fikk ligge lenge. Kanskje de ville la meg være hvis jeg lot som jeg var besvimt. Men nei. De halte meg opp på beina, og skuelystne medpasienter som hadde stimet til for å se hva ståheien i gangen dreide seg om, ble hysjet inn igjen på dagligstua. Dette var definitivt ikke noe blivende sted. Jeg rev meg løs og løp så fort jeg kunne ned den lange korridoren, tok sats, så for meg at jeg ville stupe elegant ut gjennom glassdøra med hodet først, ake på magen ned steintrappene og ut i vintermørket; ut i den myke, hvite, kalde, stille snøen. Veien hjem skulle jeg alltids finne, hvis det var dit jeg ville; hvor enn nå hjem måtte være. Jeg kunne ikke huske hvor jeg bodde, men det var noe med Nordpolen. Eller Ringveien. Eller Svalbard. Svalbardveien var det!

Det smalt. Kraftig. Men lyden av singlende glass uteble, for vinduet i døra var armert. Det var hodet mitt som fikk verst medfart. Som om et ikke var kaos nok inni der fra før. Jeg kapitulerte. Gapte da de sa gap opp, svelget unna alt de stappet i meg, uten protester. Det var ikke småtterier. Jeg glemte at jeg noen sinne hadde husket noe. Jeg sloknet, og aner ikke om det var timer eller dager jeg var borte.

Jeg våknet stiv som en stokk, hadde vondt overalt, kutt over øyet, kutt i panna, blått øye og verandaleppe. Jeg siklet. Tunga var to nummer for stor. Jeg var klissvåt av svette og luktet hest. Hest! Det var noe trygt og godt med den lukta. Jeg kom på at jeg kunne ri. Jeg husket mitt første møte med hestene på Tveita som treåring, trygt sittende på pappas arm. Jeg husket runderidningen på Ballsletta med mormor, jeg husket ridetimene hos Oda på Kjeppestad, og islandshesten Gulltoppur på rideleiren på Skollenborg. Jeg skled som på en sky inn i lukta og minnene. Så badet de meg, den trygge hestelukta forsvant, og den lammende frykten for alt og alle overmannet meg på nytt.

Ring, ring. Ring, ring. Ring, ring. Vil noen være så snill å ta den telefonen?

– Hallo?
– Hallo, ja?
– Hvem ringer?
– Gerda.
– Gerda who?
– Gerda Ring.
– Du tuller nå, ikke sant?

Hun la på.

Men Gerda Ring har ikke lagt på røret. Hun lever i beste velgående på et gamlehjem borti veien her og nekter å dø, selv om hun gjerne vil. Hun er 102 år gammel, og har sagt til Lasse og Bab at de ikke får selge huset i Svalbardveien ut av familien før hun ligger i graven. Hver morgen skal hun etter sigende sukke tungt og megetsigende, og klage over at hun nok en morgen ikke bare kunne våkne og være død. Eksentriske, gamle diva. Selvsagt skal du få dø. Vi har jo faktisk allerede kjøpt dette huset, og nå må du slutte å plage oss som bor her, og du må forresten slutte å plage Lasse og Bab også. De kunne vel ikke vite at du skulle bli så utgammel? Nei, nå er det nok. Gerda må få dø, så folk kan få fred her i huset.

Fysioterapeuten ber oss ta av oss skoene og sokkene og finne en plass på gulvet. Jeg stiller meg under takvinduet. Det snør ute. Ragnhild og Unni har nylonstrømper på. Bare gamle damer har nylonstrømper under sokkene. Jeg føler meg som et barn. Vivi, som må være eldre enn både Unni og Ragnhild, har ikke greid å få av seg støvlettene ennå. Hun og står fremdeles borte ved døra og ser ut som hun sover under bjørnefellen. Hun får stå i fred. Here we go.

Alt skal foregå som i sakte film. Vi lager ball med hendene. Jeg strever med å holde balansen, jobber hardt for å greie å puste slik som fysioterapeuten har vist oss. Vi strekker armene opp i været, lager sol. Vi skyver vekk, trekker til oss. Lager sol, puster, skyver vekk, trekker til oss.

Perspektiver, tenker jeg. Nå er det jeg som styrer perspektivene.

Da skjer det. Jeg finner en flik av meg selv: et blaff av trygg substans, selv om det er skjørt og uforståelig. Jeg har kontroll på beina og armene mine. Jeg klarer å puste helt ned i magen og ut igjen på egen kommando. Jeg er atter blant oss. Fysioterapeuten heter Hege, husker jeg plutselig. Og jeg kjenner Magnus fra før. Han har klippekort på akuttavdelingen, og går skitur fra Vinderen til Ullevålsseter før frokost hver morgen. Det er mange måter å være gal på.

Etterpå inntar jeg mitt første sittende måltid siden begynnelsen av desember. Jeg tror det er håp for meg likevel. Nå vil jeg hjem og være mamma.