– Jeg trodde jeg var innlagt for å få ro til å rette opp min vaklende psyke. Isteden ga «antipsykotiske medisiner» næring til mine rotete tanker og ble et hinder for bedringsprosessen. Nå vil Gunn Helen Kristiansen ha psykosekapittelet fjernet fra diagnosehåndboka.
Jeg opplevde et psykisk sammenbrudd for tretti år siden, hvor jeg tror tap av arbeid i barseltiden var årsaken. Episoden startet med en hallusinasjon en natt jeg bråvåknet og så en kinesisk drage komme inn gjennom vinduet. Før det hadde jeg vært våken flere netter på rad fordi babyen bare gråt og gråt.
Hallusinasjonen var skremmende, men gikk heldigvis over i løpet av et par minutter. Jeg forsto at det var galskap, men drømmesynet lærte meg at det ikke var farlig og at det gikk over. Neste morgen begynte min tankeverden å slå sprekker, på samme måte som en bygning kan bryte sammen ved overbelastning.
Fikk hallusinasjoner – ble tvangsinnlagt
Alle mine bekymringer rundt jobbsøk og økonomi hadde fått det til å gå trill rundt for meg. Jeg løp oppjaget rundt i huset og pratet tull for det meste. Min mann fikk meg med til bedriftslegen som henviste oss videre til akuttpsykiatrisk med det samme. Det ble innleggelse på tvangsvedtak.
På sykehuset ble jeg behandlet med en kombinasjon av to forskjellige typer nevroleptika på en gang. Disse preparatene blir også kalt «antipsykotisk medisin», fordi medisinen antas å kunne stoppe psykose. Det finnes mange forskjellige preparater å velge mellom, men det har vist seg at «antipsykotisk medisin» ikke helbreder og er til hinder for å bli bra igjen på en naturlig måte.
Paulsrud-utvalgets utredning om bruk av tvang i psykisk helsevern fra 2011 viser til en Meta-analyse som konkluderer med at antallet pasienter som må behandles for at en pasient skal oppnå «bedring», er fra 5-10 personer [1, s.111]. Det vil si at bare 20 prosent av pasientene når bedringsmålet, et mål som er bestemt til å være fravær av symptomer.
Mine symptomer var milde til å begynne med og de plaget meg ikke. Jeg hadde min egen forståelse av tilstanden og trodde jeg var innlagt for å få ro til å rette opp min vaklende psyke. Jeg tolket min reaksjon som et sammenbrudd i sinnet, forårsaket av ytre identifiserbare påkjenninger.
Det at dørene åpnet seg så raskt på tvangsvedtak kunne jeg akseptere, men å bli holdt adskilt fra barna og overtalt til å ta medisiner skjønte jeg ikke noe av. Jeg mente jeg bare hadde behov for søvn og kloke folk å snakke med, og ikke minst ha klare tanker i hodet.
Så jeg valgte å spytte ut pillene i skjul.
Medisinen og bruken av den er med rette kritisert for å være basert på et smalt kunnskapsgrunnlag. I Paulsrud-rapporten sies det at legemidlene er virksomme for en liten gruppe, og har ingen effekt for andre.
På meg hadde pillene motsatt effekt. Jeg opplevde det som at schizofreni-medisinene ga næring til mine rotete tanker, slik at det hele eskalerte til tankekjør. Jeg tror at mange førstegangspasienter vil reagere på samme måte som meg.
Medisinering standard
«Antipsykotisk medisin» er standard behandling ved psykose. Jeg skriver det i anførselstegn fordi disse «medisinene» virker gjennom skadevirkning. De lammer viktige hjernefunksjoner hos mange, og har til slutt bedøvende effekt for alle. Pasienter har beskrevet behandlingen som å bli dopet ned. Psykofarmaka påvirker hele kroppen og kan føre til alvorlige somatiske (bi)virkninger som hjerte- karsykdommer, diabetes, fedme, impotens, lever og nyresvikt for å nevne noen.
«Medisinene» lammer viktige hjernefunksjoner hos mange, og har til slutt bedøvende effekt for alle.
Da det ble oppdaget at jeg hadde spyttet ut pillene, ble jeg fortalt at jeg ikke ville bli utskrevet før jeg tok min medisin frivillig. Jeg tenkte på babyen og brødrene hans, og ga etter for press. Etter bare tre uker kunne de sende meg hjem. Da var tankene mine sløvet som i tåke og jeg var helt passiv.
Psykosefenomenets utvikling er beskrevet i legenes diagnosehåndbok. Fra en snikende forvirringstilstand kan psykosen utvikle seg negativt i to retninger, enten mot schizofreni-kategorien eller til bipolar-kategorien. I psykiatrien er det bare de to som betraktes som psykoselidelser.
Diagnosehåndboka gir en ganske detaljert beskrivelse av symptomenes mulige utvikling, men fastsettelse av fenomenet som sykdom mangler en vitenskapelig forankring.
Mine såkalte symptomer ble tolket som bekreftelse på sykdom. Potensialet for bedring, som familie, nettverk, mine mentale ressurser og ikke minst talentet mitt, ble betraktet som lite relevant.
Er det egentlig sykdom?
Jeg opplevde ikke psykosen som sykdom, snarere som en ressurs. Dette er en teori som støttes i brukermiljøene og noe vi også kan se spor av i litteratur og kunst. Derfor gir det ingen mening å skulle utrede og fastslå en sykdom som stadig flere mister troen på at finnes.
Så hvis det ikke er sykdom – hva gjør vi da? Det første jeg ville gjort var å revidere legenes diagnosehåndbok, eller rettere sagt nappet ut hele psykosekapittelet. Jeg ville undersøkt det som står der i lys av ny viten. Kun de ekte påvisbare hjernesykdommene skulle blitt stående i håndboka.
Min påstand er at psykosen er et rop om medmenneskelig hjelp. Dens fordekte språk må tolkes av hjelperne og oversettes gjennom empatisk dialog. I psykosen sitter traumet løst, og de beste miljøarbeiderne på akuttavdelingen forstår intuitivt hva de skal gjøre. De har mange triks som kan roe ned og lokke normaliteten tilbake. Legestanden derimot, tror på sykdom i hjernen og er ikke særlig opptatt av årsak. De medisinerer for å stoppe psykosen her og nå.
Det gir meg ikke noen mening å observere symptomenes utvikling i en behandling som går ut på å tilføre hjernen flere kjemikalier som hjernen ikke engang produserer selv, etter prøve-og-feile metoden. Hvis piller ikke har noen nytte for bedring, så forsøk noe annet. Anerkjenn psykose-dialogen og tilby stemningstilpasset musikk, aktivitet og trening.
Hvis piller ikke har noen nytte for bedring, så forsøk noe annet
Alle på psykisk helsefeltet har hørt om stress-sårbarhetsteorien. De fleste anerkjenner den, men dersom vi bytter ut ordet sårbarhet med sensitivitet vil teorien få ny mening. Hypotesen om stress og sensitivitet forklarer psykosen som reaksjonsevne når påkjenningene har blitt for store.
Talent for helbredelse
Inger Emilie Nitter beskriver psykosefenomenet som en vei til opplysning og balanse [2]. Hun sier at det er de følsomme som merker trøkket først. Siden vi begge har erfaring med psykose, mener vi at de psykoseutsatte først og fremst må betraktes som varslere i en syk kultur og ikke omvendt. Psykosen mener vi er et talent for helbredelse.
Flere pasienter har opplevd psykosen som et fordekt rop om hjelp, omsorg og støtte for å komme seg gjennom et fenomen som har det i seg at det vil gå over. Fenomenet kan også være en virkelighetskonfrontasjon eller åndelig opplevelse. Det er mye fra det opplevde indre perspektiv som underbygger at psykose ikke er en biologisk hjernesykdom, slik Tor-Johan Ekeland beskriver det [3].
Historisk sett ble galskapen betraktet som fornuftens sammenbrudd. Fordi fornuftens fravær fører til så tydelig endring i et menneskes adferd, vil pårørende oppfatte det tidlig og søke hjelp der de tror hjelpen er å finne.
Dessverre ser det ut til at spesialisthelsetjenesten har totalt misforstått. Hvis vi går ut fra at psykosen ikke er en sykdom, men et talent for helbredelse, da blir tvangsmedisinering ekstremt uetisk og den behandlingen som foregår i dag meningsløs.
Likevel fortsetter praksisen med tvangsmedisinering, og hvorfor gjør den det? Et svar på det kan være at medisinen skaper ro på avdelingene slik at bemanningen kan reduseres. Eller at piller er en billig løsning på komplekse problemer. De bedøvede pasientene kan skrives raskt ut med medikamentell kontroll i hjemkommunen.
Etter utskriving kan det skje at en sykepleier kommer hjem til pasienten og setter sprøyte etter tvangsvedtak. Dette kan pågå i lang tid og har naturlig nok ingen helbredende effekt. Tvert imot, behandlingen er svært invaderende og følelsen av håpløshet og avmakt kan føre til selvmordstanker.
Fornuft er tillært og tilpasset den kulturen vi lever i, men det er ikke alltid fornuften stemmer overens med hjernens hormoner og biologi. Mine behandlere forsto ikke at min sårbarhet som arbeidsledig småbarnsmamma kunne føre til et naturskapt fenomen.
– Det er ikke alle som blir psykotiske fordi de har mistet jobben, var det en lege som sa til meg. Jeg mener det er faglig latskap å bare anta at noen mennesker har en medfødt dysfunksjon i hjernen og siden vegre seg for å ta innover seg et annet menneskes kontekst.
Fra legehold påstås det hyppig at «antipsykotiske medisiner» virker på samme måte som antibiotika, cellegift eller insulin. En slik hypotese må følges opp med underbyggende evidens før den kan ta form som en teori. Til nå er dette bare overtro og løse påstander.
Falske data
Jeg har ikke noe prinsipielt imot medisiner. Paulsrudutvalget viser til at antipsykotika virker symptomlindrende for 20 prosent av pasientene (s. 111; «Numbers to treat»). Isolert sett høres ikke det så verst ut.
I min journal står det at jeg hadde nytte av medisinene. Men det hadde jeg slett ikke, og det sa jeg tydelig fra om. De gjorde meg tvert imot dårligere. Hvis mitt tilfelle er vanlig prosedyre for rapportering, er ikke bare kunnskapsgrunnlaget smalt, men det bygger på falske data og løgn.
En behandlingspraksis som ikke tar hensyn til pasientenes ønsker og tilbakemeldinger vil utvilsomt føre til systematisk feil- og overmedisinering av mange som kunne klart seg med mindre doser eller helt uten medisin.
Men hvis vi ikke har med en sykdom å gjøre, og medisinene som gis med eller uten tvang virker gjennom skadevirkning; burde vi ikke også slutte å kalle det medisiner? På engelsk kalles det drugs – dop. Det er det det er.
Tanken om at rus og bedøvende medikamenter er et viktig ledd i tilfriskning, er så feilslått som det kan bli
For noen kan det være godt å få fred i en avgrenset periode. Men tanken om at rus og bedøvende medikamenter er et viktig ledd i tilfriskning, er så feilslått som det kan bli. Min bipolar-diagnose kalles sykdom og lidelse. Jeg lider ikke av symptomene. Det var først da psykiatere valgte å medisinere meg at de sakte med sikkert startet å bryte ned mine mentale evner og rike indre ressurser.
Dette gjør de fordi de tror alle sykdommer opptrer likt, både i kropp og sinn. Mange unge dør i psykiatrien. Jeg hadde levd et liv før det, med utdanning, karriere, mann og barn. Det er ressurser som har holdt meg i live, på tross av psykiatriens umenneskelige tvangsbehandling.
Brukerorganisasjonenes løsning på problemet er å kreve medisinfrie behandlingstilbud for pasienter som ikke har nytte av medisinsk dop. Jeg mener at psykiatrien også trenger et kunnskapsløft. Nå er det en kamp om kunnskapsgrunnlaget som fører til at den sterkeste parten dominerer, mens de som har den opplevde kunnskapen blir dopet ned.
Nitter kaller psykiatrien for mobbing satt i system. Jeg følger henne på det.
***
Referanser
[1] Paulsrud-utvalgets rapport (Kap. 9)
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-9/id647625/?ch=1
[2] Inger Emilie Nitter
[3] Tor-Johan Ekeland
