Antall veiledere, retningslinjer og forskrifter for hva man skal gjøre innen helsetjenestene har eksplodert de siste tiårene, angivelig for å sikre kvalitet. Når myndighetene fører tilsyn, er det med utgangspunkt i disse dokumentene. Jurister har en sentral rolle, og tolkning av paragrafer og punkter i en retningslinje blir målbærere for god kvalitet. «Å dekke ryggen» er et velkjent begrep blant offentlig ansatte, der målet er å tilfredsstille tilsynsmyndighetene, heller enn å gjøre det som er best for pasienten. Det fagfolk skal gjøre, styres mer og mer av hva som på et gitt tidspunkt får plass i disse dokumentene. Ny forskning, klinisk erfaring og pasientens behov kommer i andre rekke.
Dette får konsekvenser for innholdet i tjenestene, og sunn og fremtidsrettet utvikling lider under stadig strengere kontroll. På det psykiske helsefeltet har det ført til at vi tviholder på en diagnosebasert sykdomsmodell som mange vil hevde ikke lenger har livets rett. En overdreven tro på bruk av medikamenter, utøvelse av makt og tvang og et mangelfullt og ensidig kunnskapsgrunnlag har gjort at vi i altfor stor grad mislykkes med å hjelpe mennesker med psykiske problemer. Sosiale og relasjonelle tilnærminger, og en forståelse av at folk er unike og hele personer bør danne grunnlaget for tjenestene. Det finnes et vell av kunnskap om andre måter å hjelpe på enn slik vi gjør i dag. Men denne kunnskapen tør vi knapt å sette i system, for da risikerer vi å bli tatt for å drive faglig uforsvarlig. Selv med den beste kunnskapen i ryggen.
Også innenfor deler av somatikken får den strenge kontrollen konsekvenser. Utdaterte kostholdsråd står i fare for å gjøre folk sykere fremfor friskere. Økning av diabetes type 2, cøliaki, overvekt, kreft og autisme i hele den vestlige verden er eksempler på problemstillinger som det åpenbart ikke lykkes å snu med den rådende tilnærmingen. Leger og andre helsearbeidere som jobber ut fra en annen og utvidet forståelse basert på ny forskning, risikerer å få advarsler eller miste lisensen når de ikke følger de gjeldende retningslinjer, til tross for at de kan vise til langt bedre resultater for pasientene sine.
Denne praksisen har sitt utspring i politikken. Det er derfor et politisk problem og et politisk anliggende. Når det oppstår en problemstilling innen helsefeltet, bestiller politikere en løsning. Det settes ned komiteer som skal gjøre utredninger for å lage enda flere retningslinjer, veiledere og forskrifter. Tanken er at hvis vi bare får dette inn i ordnede former, så blir alt så meget bedre. Komiteene som arbeider med dette, består av få mennesker; mange med bindinger til profesjonsforeninger. Uheldige interesser og bindinger kan i for stor grad styre hva som blir tatt med og hva som utelates. Det ferdige dokumentet flagges som «best practice», men blir i realiteten en grov forenkling av all kunnskap som finnes innen ulike områder.
Slik politikk fører til et snevert kunnskapsgrunnlag innen det offentlige helse-Norge. I verste fall fører det til at dyktige fagfolk flykter fra de offentlige tjenestene. De ønsker å basere arbeidet på et bredere kunnskapsgrunnlag som samsvarer med befolkningens behov og som gir bedre resultater.
Det er på tide å snu: hold tjenestene ansvarlige for det de leverer av resultater i stedet. Hjelp og behandling må styres av folks behov og bedring, ikke av diagnoser og metoder. Når det oppdages mangler, må tjenesten og fagfolkene som jobber der, få veiledning og hjelp til å forbedre seg, ikke bli hengt ut som lovbrytere. Tillit må gjenopprettes i alle ledd. Fagfolk må få tilbake muligheten til å gjøre egne vurderinger basert på all tilgjengelig kunnskap. Til syvende og sist er det pasientens bedring som forteller oss om hjelpen er god nok.