Han avslørte at den offentlige fortellingen om lobotomering ikke var sann. Han ble stanset i doktorgradsarbeidet og oppsagt fra universitetet. Likevel har Joar Tranøy fortsatt å utfordre makten og viet sitt liv til de som var uten stemme. Det inspirerer.
Menneskerettighetsstiftelsen ReDo, senter for rettigheter og dokumentasjon, lot årets pris gå til Joar Tranøy. Han ble hedret med 20 000 kroner, blomster og en innrammet begrunnelse for prisen. Tranøy er forfatter, forsker og aktivist. Han har høyere akademisk grad i psykologi, kriminologi og historie, og var ansatt ved Institutt for kriminologi på begynnelsen av 1990-tallet. Joar viet sitt liv til de som var uten stemme og han utfordret makten.
Begivenheten fant sted på Litteraturhuset 26. oktober, hvor ReDo og organisasjonen WSO – We Shall Overcome i fellesskap holdt seminaret «Sprengning av de lukkede rom». WSO er Norges eldste brukerorganisasjon innen psykisk helse, med et særlig fokus på pasienters rettssikkerhet og verdighet. Mette Ellingsdalen ledet seminaret og hun hadde mange hatter å passe, da hun både er leder i WSO og styremedlem i ReDo.
Hvert år ærer ReDo noen som har utmerket seg ved å arbeide mot krenkelser, overgrep og tvang innen psykiatrien.
Stiftelsen ble opprettet etter at Bjørg Njaa testamenterte alt hun eide for å opprettholde minnet om sønnen Ketil Njaa Solberg, som ble psykiatrisk pasient og døde allerede som 25-åring.
Avslørte usannheter
Prisvinner Joar Tranøy er mest kjent for avsløringene av de grusomheter, dødsfall og overgrep som ble bedrevet på Gaustad og som ledet til den såkalte lobotomeringsskandalen. Gjennom sitt doktorgradsarbeid fikk han tilgang til pasientjournaler som avslørte at den offentlige fortellingen om lobotomering ikke var sann.
Ved publikasjonen «Forfalskningen av lobotomiens historie» navngav han ansvarlige leger og dokumenterte at de offentlige tallene på lobotomering bare var halve sannheten, bokstavelig talt. I tillegg avdekket han lidelser og død som denne praksisen hadde forårsaket.
Avsløringen skapte store overskrifter og var den direkte årsaken til at myndighetene måtte gjøre innrømmelser om den brutale praksisen. Overfor Tranøy ble det derimot aldri gjort innrømmelser, som faglig ble en «persona non grata» med de personlige konsekvensene dette gav.
For Tranøy førte avsløringene til at doktorgradsarbeidet ble stanset og han ble oppsagt fra Universitetet. Saken endte i forlik.
Seminaret startet med at Ellingsdalen holdt en tale over Joar Tranøys virke og ble avsluttet med at hovedpersonen mottok prisen til stor applaus fra de fremmøtte. Erfarer Kjellaug Gjestrum stilte med tre egenskrevne låter denne dagen som hun fremførte med piano og sang i løpet av seminaret.
Tidligere høyesterettsadvokat Ketil Lund meldte dessverre forfall. Han skulle ha forelest over den ulovlige tvangsmedisineringen som foregår i dagens psykiatri og hvor dårlig rettssikkerhet disse pasientene har. Erfarer Ingunn Øye kunne heller ikke stille, og Ellingsdalen leste høyt fra hennes tekst «Gjest i eget liv» i boken «Asylet – Gaustad i 150 år», om den umenneskeligheten hun ble utsatt for som pasient på Gaustad.
Tok aldri oppgjør med rasehygienen
Vi fikk høre Berit Vegheim som er kriminolog og leder for «Stopp diskrimineringen». Hun var student ved Institutt for kriminologi da Tranøy kjempet mot både psykiatrien og universitetet. «Kriminalitet finnes ikke, det blir definert i sin samtid» lærte vi på studiet, sa Vegheim.
Det som er kriminelt nå er ikke nødvendigvis det i en annen tid, og det samme gjelder for diagnoser. Dette er sosiale konstruksjoner.
Vegheim påpekte at Norge aldri har tatt et oppgjør med rasehygienen og at vi som et nordisk folk var tett knyttet til Tyskland i mellomkrigstiden. Norge leverte mye empiri og teori som ble brukt som tankegods av tyske rasehygienere.
Etter krigen fikk vi høre at det foregikk masseutryddelser ved seks store sentralanstalter for «psykisk syke» i Tyskland. Men få har fått med seg at det kom et rundskriv 21/11-1944 fra fungerende fylkesmann i Vestfold, Christoffer Lange, hvor han tok til orde for «å befri de uhelbredelige sinnsyke fra en håpløs og meningsløs tilværelse».
Forslaget ble støttet av fylkesmenn og leger i Norge. Inntil 40 000 pasienter kunne ha blitt drept, men så rakk man ikke å bli enige om drapsmetoden før freden kom i 1945. Allerede i 1934 innførte Norge lov om tvangssterilisering i stort omfang for å «hindre spredning av dårlig arvestoff» Dette pågikk til utpå 1970-tallet. Fortsatt pågår tvangssterilisering, men vi vet ikke omfanget.
Norsk praksis i strid med FN
Nåtidens Norge stritter imot å etterfølge FNs konvensjon om funksjonshemmedes menneskerettigheter, CRPD, som forbyr bruk av tvang. Norge har avgitt såkalte egne tolkningserklæringer hvor Norge forbeholder seg retten til bruk av tvang og umyndiggjøring av voksne. Norge har fått kritikk av FN flere ganger og oppfordres til å trekke tolkningserklæringene tilbake.
Vi hevder å ha ratifisert FN konvensjonen, altså akseptert at den skal etterfølges. Men ved å legge til våre egne tolkninger så er virkeligheten at norske myndigheter fortsetter en praksis som bryter med FN.
Professor emerita Ragnfrid Kogstad foreleste under tittelen «Den lange kampen. Å stange mot murer». Hun gav et overblikk av ulike bevegelser, både av det som finnes nå og som tidligere har vært, med likeverd og fellesskap som prinsipper for behandling.
Dette står i kontrast til hvordan psykiatriske tilbud i hovedsak er organisert i Norge i dag. Hvor er humanismen som blomstret allerede på 1800-tallet? Og hvor er resultatene av det vi lærte ved bevegelsene på 60, 70 og 80-tallet?
Offentlig psykiatri strammet grepet etter dette, og den biologiske forklaringen ble den offentlige linjen, som falt godt sammen med utviklingen av nevroleptika. «Vi har et profitt-drevet system» var hennes analyse.
Delte sine pasienthistorier
I tråd med Joar Tranøys ånd gav seminaret rom for stemmene til tidligere psykiatriske pasienter. Elin H., Elisabeth Andersen og Hilde Marie Rekstad (undertegnede) delte sine historier om hvordan offentlig psykiatri har utøvd tvang og påtvunget sitt biologiske postulat.
Felles for dem alle var at de opplevde å ha fått ødelagt år av sine liv etter å ha vært utsatt for markedskrefter. Konsekvensene har gått på livet løs og de etterspurte sin rettssikkerhet i Norge i dag.
Seminaret formidlet en utilslørt virkelighet om tilstanden og levnet ingen tvil: Vi har en stor gruppe mennesker uten rettssikkerhet. Dette er Norge i 2025.
Det skal sies at publikum gråt mye denne dagen og i etterkant var det enkelte som sukket at seminaret gjerne skulle ha spredd mer håp.
Personlig tenker jeg at falske håp har psykiatrien allerede gitt meg for mye av. Håp må jeg skape selv, og det begynner ikke med å benekte virkeligheten. Ekte håp kommer av å gå imot, samle seg og protestere mot urett. Det starter alltid med en dyp erkjennelse av å stå overfor utålelig maktmisbruk. Og plutselig skjer det som velter løgnen og uretten.
Imens vi venter og forbereder oss på det, så skal vi fortsette å fortelle sannheten.
Hilde Marie Rekstad
