Som samfunn kan vi ikke legitimere bruk av makt og passivisering i hjelpens navn. Våre helsetjenester må bygge på en fundamental respekt for individets egenart og epistemiske agens som en urokkelig verdi.
Et samfunn er sykt hvis det slutter å stille spørsmål ved seg selv, sier psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis. Det ligger en viktig innsikt i det utsagnet. For når vi unnslipper denne grunnleggende kritikken, gir vi også avkall på erkjennelsen at de institusjonene og systemiske betingelser som påvirker livene våre, ikke er bastant foreliggende eller uforanderlige størrelser. Snarere tvert imot.
Fastlåste roller
I psykisk helsevern viser dette seg ved at gamle begreper og asymmetriske maktforhold ofte får fortsette ukritisk. Etter vårt syn bør vi forfølge et grunnleggende spørsmål: hvordan kan vi omdefinere og omforme et menneskesyn, og dermed praksiser, slik at spørsmålet hvordan vil du leve ditt liv? blir den styrende visjonen?
Vi mener det er betimelig å spørre: hvem er det egentlig vi hjelper, og hva betyr det å hjelpe? Dagens helse- og hjelpeapparat er strukturert rundt rollene som «pasient» og «behandler». Disse rollene bærer ikke bare en klinisk funksjon. Det handler primært sett om antropologiske grunnantagelser, altså om valg av menneskesyn.
Når vi kaller noen «pasient», fra det latinske patientia (det å tåle eller holde ut), posisjonerer vi individet i en passiviserende venterolle. Dermed låser vi også fast hvilke former for kunnskap, etikk og hjelp som oppfattes som legitime.
Kanskje ligger nøkkelen til et reelt paradigmeskifte i en språklig og konseptuell omdefinering: fra pasient til navigerende agent, fra behandling til samskapende navigasjon. Agent/agens understreker evnen til å ta beslutninger og valg, å skape forandring til noe kvalitativt nytt, og ikke være en passiv oppbevaringsanstalt for medisinske tiltak.
Navigatører i eget liv
Omdefineringen til navigatør favner dessuten den dynamiske og sirkulære prosessen å sanse, tolke, beslutte og handle. Dette er et menneskelig grunnmønster som gjør oss i stand til å forme våre liv i et dynamisk og åpent samspill med våre omgivelser.
For når systemet til stadighet behandler mennesker som objekter for intervensjon, blir denne sirkelen brutt. Sanseinntrykk blir ikke omsatt til meningsfulle handlinger som igjen kunne informere nye runder med sansing og kreativ fortolkning og meningsskapelse.
Dette er ikke først og fremst en debatt om kausalitet, altså om årsaken ligger i hjerne eller biokjemi. Men om det systemiske nivået hvor vi identifiserer problemet. Tor-Johan Ekelands begrep om en mereologisk feilslutning er treffende: å feiltolke et problem ved å lokalisere det i deler (hjernen) når utfordringen egentlig utfolder seg på menneskelige eller sosiale nivåer.
Selv når biologiske faktorer er relevante, som f.eks. B12-mangel og ubalanse i stoffskifte, forblir spørsmålet om hvilke responser våre tjenester utløser: å intervenere på et nevrokjemisk nivå, eller å tilby ressurser hvor mennesker gjenvinner sin posisjon som aktive navigatører i eget liv?
Systemer som bekrefter seg selv
Her må det legges til at det vitenskapelige og etiske spiller sammen. Hvis vi først og fremst produserer kunnskap om mennesker som objekter som befinner seg i rigide årsakssammenhenger, produserer vi systemer som bekrefter denne logikken: kontroll, diagnostikk og behandling. Og omvendt: å anse den som søker hjelp som deltagende navigatør krever en dialogisk og polyfonisk praksis.
Her må valg, framtidshorisont, ambivalens, uvisshet og pluralitet ha plass som grunnstoff i aktiv meningsdannelse. Filosofen Hans Skjervheims vitenskapsteoretiske distinksjon mellom deltager og tilskuer er fortsatt relevant i vår samtid: skal hjelpetjenestene være arenaer for samspill mellom likeverdige aktører, eller for ensidig (klinisk) observasjon?
En slik omdefinering og omlegging berører også maktstrukturene i tjenestene. The Power Threat Meaning Framework (PTMF) minner oss om å utvikle en særlig sensitivitet overfor å se makt, trussel og mening når vi møter menneskelig sårbarhet, livssammenbrudd og vårt iboende potensial for gjenreisning.
Fra teknisk til menneskelig
Overført til praksis betyr det at vi må jevne ut asymmetrien i tjenestene som tilbys: fra en modell der «behandleren» bestemmer tiltaket, til en modell der vi sammen navigerer mot meningsfulle mål definert av den enkelte.
Dette er i sin kjerne et skifte fra første- til andreordens kybernetikk: fra teknisk utførende (be-)handlinger med mål om å eliminere avvik, til likeverdige menneskelige interaksjoner hvor observatøren eller behandleren selv er en del av det systemet hun påvirker.
En kybernetisk innsikt peker på nødvendigheten av å anerkjenne at enhver intervensjon mellom mennesker bærer både historie, forventninger og fremtidsprojeksjoner, hvor lineære og deterministiske forklaringsmodeller forblir utilstrekkelige.
Denne omdefineringen er ikke uten konsekvenser. Snarere tvert imot. Terminologi betyr noe: «behandling» skjuler et element av manipulasjon og asymmetri; «navigasjon» åpner for eierskap og ansvar.
Organisatorisk må vi utarbeide tjenester som gir rom for langsiktighet, flerstemmighet og deltakelse, og ikke raske tekniske løsninger.
Vitenskapsteoretisk må vi tillate epistemisk pluralisme, altså andre legitime innfallsvinkler og perspektiver enn de rent biologiske og deterministiske. Skjønt, uten å henfalle til nye former for skråsikkerheter, dogmatisme og totaliserende holdninger. Etikken må bygge på en fundamental respekt for individets egenart og epistemiske agens som en urokkelig verdi.
Skapende agenter
Politisk må vi legge til rette for strukturer som muliggjør reell og genuin medbestemmelse i hjelpetjenestene. På dette punkt må det legges til at det ovenstående ikke er en romantisering av ansvar i kriser eller et forsøk på å avpolitisere nødvendige medisinske tiltak. Det er et krav om at vi som samfunn ikke legitimerer makt og passivisering i hjelpens navn.
Å se mennesker som ufullendte, skapende agenter betyr å tilby ressurser, rom og tid til å navigere egne liv, selv når veien er uoversiktlig og krevende. Etter vårt syn starter en dyptgående endring i et skifte i vårt menneskesyn, men som må konkretiseres i praksis.
La oss bytte ut «pasient» med «navigatør», «behandling» med «samskapende navigasjon», og omforme institusjoner slik at de ivaretar menneskets aktørskap og eksistensielle uferdighet.
På den måten blir ikke helse lenger et spørsmål om vern, men om å åpne opp for å knytte mennesker sammen. Denne forståelsen oppfatter vi som et ledd i humanisering av våre hjelpetjenester. Like mye som det er en ledestjerne for livet selv.
Bare da kan hjelpetjenestene yte sitt faktiske mandat rettferdighet: å være arenaer for frigjøring, ansvar og genuin deltagelse, istedenfor passiv venting på vilkårsutløste kliniske behandlingsprosedyrer.
