En faglig og poetisk bok som bruker teaterets kulisser og dansende elefanter for å illustrere motsetningsforholdet mellom de divergentes indre styrte verdier og majoritetens tilbøyelighet til sosial harmonisering.
Bokomtale
«Teatersky»
Jonas Vennike Ditlevsen
Wadskjær Forlag, 2025
Jonas Vennike Ditlevsen er en dansk psykolog som i boken «Teatersky» deler sin personlige historie om å være divergent. Boken betegnes som et autistisk manifest og forteller nært om hvordan han med sin annerledeshet har opplevd samspillet med andre. Han angriper temaet både faglig og poetisk, og tilbyr berikende innfallsvinkler og begreper som er øyeåpnende.
Boken er tiltalende med sitt lekne cover av dansende elefanter. Visuelt er den også lettlest i sitt uttrykk. Innholdsmessig byr den på en langt dypere og mer alvorlig innsikt enn det man først skulle tro.
Et stykke i tre akter
Teatersky er i seg selv en spennende tittel, hvor vi lukkes inn i en verden presentert ved tre akter. Vi tas altså med på teateret, men denne gangen skal vi besøke kulissene. På scenens teaterspill er vi nemlig selv skuespillere hver eneste dag. Spørsmålet er hva våre sosiale og verbale gestalter i virkeligheten demonstrerer. Og i dette spillet har de aller fleste fått utdelt et felles manuskript, bortsett fra de med autismens variasjon.
Første akt heter disseksjon. Og det er her elefantene kommer inn i historien. På vår sosiale scene danser nemlig hundrevis av elefanter. Vi ser dem alle sammen, selv om det normale er å benekte deres eksistens. Forfatteren omtaler seg selv som et romvesen. Romvesenets problem er å forstå at man ikke må benevne elefantene. Andre menneskers sosiale spill handler om at elefantene skal få danse i fred, mens vi alle beveger oss mykt og behagelig imellom deres store kropper. Dette skaper et sterkt ubehag hos divergente personer og derfor utvikler de en skyhet.
Ditlevsen har vært gjennom fire faser av sin forståelse av menneskenes spill, hvor han har beveget seg fra å tenke at folk generelt er ganske dumme til å tenke at de er harmoniserende. Enten det handler om small-talk eller problemløsning, så er sosial interaksjon sterkt innrettet mot å skape en behagelig kommunikasjonsform.
At det foregår en sosial ikke-verbal samtale under den verbale samtalen, skal selvsagt ikke berøres. Dette foregår på det såkalte subskript-nivå, og handler om sosial rangering og posisjonering. Denne delen av spillets manuskript ble ikke utlevert de divergente. Autisten forholder seg derfor til det som sies, og benevner helst alle elefanter som er i rommet. Skandalene kommer derfor i skarer, og romvesenet må svelge mer skam enn de fleste.
Her er det er på tide å omtale begrepene divergens versus autisme. Autisme er ingen sykdom sier forfatteren, derfor liker han ikke å bruke ordet. Begrepet divergens anerkjenner at personen er annerledes enn andre, men avviser at dette skal forstås diagnostisk. Forfatteren er sterkt imot at psykiatrien sykeliggjør en variasjon av mennesket som har en annen sosial tilnærming. Vanlige tiltak som atferdstrening, der målet er å få autister til å likne normalbefolkningen er derfor å betegne som voldelig, skriver Ditlevsen.
Andre akt heter dissidens og her får vi først en historie hvor forfatteren plasserer en ikke-divergent mann inn i en tenkt verden bestående av divergente. Dette er et smart grep, hvor man som leser kjenner på kroppen hvordan håpløshet og hjelpeløshet brer seg, der den stakkars Jens-Emil ramler inn i den ene sosiale katastrofen etter den andre.
Han klarer seg ikke engang gjennom sin første dag på ny jobb før han kalles til sjefens kontor. Beskjeden er oppsigelse, dette fungerer rett og slett ikke! Og like voldelig har forfatteren opplevd sitt sosiale liv der han har forsøkt å finne sin plass i skole og selskapeligheter. Skam og krenkelser er den divergentes virkelighet, og andre folks sosiale arroganse blir av Ditlevsen beskrevet med all mulig tydelighet. Majoritetens sosiale spill er frustrerende og brutal.
Dialektikk er navnet på tredje akt og her får vi eksempler på hvordan vennlig interesse kan forene divergente og andre. Forfatteren deler både her og ellers i boken fra egne dikt og erfaringer. Om romvesen-vennlige mennesker han har kjent, om vennskap og klok tilnærming i møte med divergente. Disse erfaringene har gjort ham gladere, friere og tryggere i seg selv.
Egne verdier vs. sosial harmoni
Teatersky er en bok som gir innsikt i de uuttalte skjemaene for sosial samhandling. Ditlevsen bidrar med et klargjørende og nyttig begrepsapparat på sosiale kontrakter, noe som er nyttig for alle. Både divergente og alle andre kan trenge hjelp til å forstå menneskenes spill og leven.
En innvending til Teaterskys budskap er fremstillingen av folks enighet om det sosiale manuskriptet. Alle sosiale arenaer er i kronisk forhandling på hva som bør være forståelsesrammen for den pågående samhandlingen og tenkningen. Hva som egentlig sies og hvilke elefanter som er i rommet er slett ikke gitt.
Det finnes alltid en maktkamp om hva som er det underliggende budskapet. Slik kan man hevde at også de ikke-divergente består av dissidenter av ulike slag. Dette er de som utfordrer eliten og som påpeker den alltid pågående undertrykking av befolkningsgrupper og avvikende individer. Skillet går da kanskje mellom de som frivillig eller ufrivillig bryter den dominerende sosiale kontrakten, undrer jeg.
Jeg ble så nysgjerrig på Ditlevsens syn på dette at jeg spurte ham. Forfatteren forklarer at divergens handler om hvorvidt man har en medfødt indrestyrt kompassnål, eller om man fra fødsel er orientert mot sosial harmonisering. En dissident kan fortsatt være orientert mot harmonisering innen sin valgte gruppe, mens en divergent person styres av egne verdier fremfor sosial harmoni. Divergens er ifølge forfatteren en medfødt orientering.
Uansett hvor man finner sitt svar, så er Teatersky oppklarende og nyttig for å forstå menneskelig kommunikasjon. Boken illustrerer på malerisk vis smerten og kampen for å nå frem til fellesskap uten å tape seg selv.
Takk Jonas Vennike Ditlevsen, for at du i Teatersky deler både innsikt og varme med oss! Og takk for at du gjør det på en så poetisk og leken måte.
Hilde Marie Rekstad
