Når Lindahl viser innlevelse i pleiernes rasjonale for ekstreme krenkelser og systematisk vold, så skriker historien at det er på tide med motstand og opprør. Det er Nikoline og pasientene som fortjener innlevelsen nå. Det jeg savner er berettiget sinne.
Bokomtale
«Pasientrom 42. To år på lukket avdeling.»
Nikoline Riis Lindahl
Kagge forlag, 2025
Historien som her fortelles er Lindahls egen pasienthistorie. Allerede som barn var hun i ferd med å utvikle symptomer på anoreksi. I midten av tyveårene var hun livstruende undervektig, og boken starter med at hun hentes av ambulanse og bringes til sykehus. Ved innleggelsestidspunktet var kroppen hennes så svak at Lindahl var i risiko for både hjertestans og koma.
I en slik situasjon, hvor pasientens kropp er i risiko for å dø, er det helsevesenets mandat å opprettholde livet. Lovverket gir det offentlige retten til å ta fullstendig kontroll.
En kropp som skal reddes
Det som møtte Lindahl på innsiden av sykehuset var irettesettelser, overvåkning, belter og isolat. Pleiernes mandat var å redde kroppen hennes, en kropp som Lindahl utsatte for livsfare. Slik startet behandlingen med en konflikt og historien som følger viser at denne konflikten aldri ble løst. I tillegg til at hennes spisevegring daglig brakte henne under belter, så gjorde gråten hennes det samme. Senere har hun lest i journalen at selv stille gråt ble oppfattet som «utagering» som dermed uløste et behov for beltelegging.
Historien er så uendelig fattig på medmenneskelige øyeblikk at jeg som leser ikke engang klarer å stoppe min egen gråt
Det var ikke slik at hun ikke ønsket å leve, hun var bare for redd til å få det til. Frykten for livet var åpenbart større enn frykten for døden. Den underliggende skrekken ble ikke oppfattet, og hennes motstand mot livet ble møtt som uvilje. Tidlig i fortellingen er det en episode hvor hun har blitt lovet at om hun spiser selv, så slipper hun sondemating. Så legges rammene hvor pleiernes forventning om at hun vil mislykkes blir veldig tydelige. De har ingen tillit til Lindahls egne ressurser, og mens de tar tiden på at hun forsøker å spise, så står beltesengen klar.
Møtt med trusler
Hun skrev dagbok hver eneste dag, for å finne ord på det hun opplevde og følte. Situasjonen var desperat ensom, da en av tiltakene var å hindre samtaler med andre mennesker. Dypt inne i en utslettende prosess skrev hun «Jeg er her». Hun stirret på ordene, de var alt hun hadde. For menneskene rundt henne holdt kjølig distanse. De så på henne mens de vurderte. Viste hun symptomer som kunne knyttes til anoreksi? Skalv hun? Gråt hun? Var hun urolig?
De truet henne og sa at om hun ikke spiser, og det umiddelbart, så visste hun hva som ville skje. Og om hun ikke sluttet å gråte så måtte de «hjelpe» henne. Det de siktet til var beltelegging, injeksjoner og isolat. Og selv som fastspent og ufarliggjort fikk hun beskjed om å roe seg ned. Kunne hun bli mer rolig, undrer jeg.
Streif av varme
Forfatteren forteller om noen stjålne streif av varme. Spesielt en episode gjorde inntrykk på meg som leser, og det var pleieren som visste at hun brøt reglene når hun tok med seg pasientene opp på takterrassen en sen kveld. Der veltet stjernehimmelen seg over dem, og det oppstod et medmenneskelig rom av nærvær og fellesskap. I dette rommet var det ingen korreksjoner av pasientens symptomer.
Sykdomsfokuset var borte og denne opplevelsen var noe av det som Lindahl holdt fast i videre. Episoden gav også meg som leser et pusterom, fra all smerten som denne boken formidler. Forfatteren mestrer å formidle sin desperate søken etter medmenneskelighet, etter det minste tegn på å bli anerkjent som et eksemplar av vår art.
Hennes behov for trygghet var ikke noe som kunne rommes innen rammene for psykisk helsehjelp
Og historien er så uendelig fattig på disse øyeblikkene at jeg som leser ikke engang klarer å stoppe min egen gråt. At medmenneskelighet er regelbrudd varsler om noe alvorlig galt i det behandlingsregimet som Nikoline ble møtt med.
Drama stappet inn i et tall
Pasientrom 42 er en berettelse om systematisk og daglig tvangsbruk, helt til pasienten ble gitt opp, erklært håpløs og kjørt hjem to år senere. Tvangen fortsatte der også, helt til et tall snudde alt. Tallet på vekten tilsa en dag at hun var «frisk» og ikke lenger hadde behov for helsehjelp. Dermed var hun fra den ene dagen til den andre overlatt til seg selv.
Forfatteren formidler strålende hvor absurd det er hvordan hennes eksistensielle drama ble stappet inn i et tall. Det eneste helsehjelpen klarte å forholde seg til var målbare størrelser. Hennes bevissthet som menneske var irrelevant for den psykiatriske helsehjelpen.
Forfatteren beskriver hvordan helsehjelpen hun har blitt utsatt for har påført henne store traumer. Å få en klem av en venninne var ikke lenger noe hun enkelt kunne ta imot. Berøringer føltes smertefullt. Lyder og lukter satte henne tilbake til sitt livs mareritt. Marerittet er den psykiatriske helsehjelpen hun har fått.
Det som skulle være en hjelp endte med å forverre hennes underliggende vansker. Fokuset på alt som var galt med henne forsterket de vanskelige følelsene hun hadde hatt siden barndommen. Hennes behov for trygghet var ikke noe som kunne rommes innen rammene for psykisk helsehjelp.
Historien er ubegripelig, men logikken bak kan uansett forstås. Ved anoreksi går pasienten til angrep på egen kropp, altså er pasienten noe helsevesenet må overvinne. Helsevesenets mandat om å redde anorektiske kropper gjør at de går til krig mot pasienten som person.
Tvungent livsmot
Denne innfallsvinkelen viser legevitenskapens forståelse av kropp og sinn som separate størrelser. Spørsmålet er om man ved tvang kan stappe livsmotet inn i kroppene til folk? Man kan åpenbart stappe en sonde ned i magesekkene deres fire ganger daglig mens pasienten ligger i belter, det har Lindahl på skrekkinngytende vis beskrevet at er virkelighetens Norge.
Ufattelig nok var det ikke en eneste helsearbeider som noen gang gjennom to års innleggelse spurte pasienten hvordan hun hadde det
Men kan menneskekropper fungere uten at de har et sinn som opplever verden som et levelig sted? Kan livet leves under slike betingelser? Eller er det på tide å innse at kropp og sinn til sammen utgjør et menneske, og at et menneskes opplevelser er en del av deres funksjon?
Pasientbehandlingen av Lindahl viser en praksis hvor ingen, på noe tidspunkt, stilte seg selv disse spørsmålene. Og ufattelig nok var det ikke en eneste helsearbeider som noen gang gjennom to års innleggelse spurte pasienten hvordan hun hadde det. Lindahl ble behandlet som en farlig kriminell, og hvorfor hun utsatte seg selv for en sakte sultedød var det ingen som ville vite.
Et voldelig system
Det som slår meg ved denne boken er Nikolines stille stemme. Hun forteller om ekstreme krenkelser og vold satt i system. Allikevel bruker hun mye tid på å ta pleiernes perspektiv, hvor hun med all forsiktighet forteller at tvangen har vært både skadelig og unødvendig.
Det er innlysende at både hun og andre trenger å forstå denne volden, spesielt siden det er myndighetene våre som gjør dette. Innlevelsen i systemets logikk er forståelig, men historien skriker at det er på tide med motstand og opprør. Det er pasientene som fortjener innlevelsen nå. Det jeg savner er berettiget sinne.
Det ansvaret skal ikke legges på Lindahl, men på alle oss andre. Ikke minst på politikere som i prinsippet har ansvar for dette. Praksisen Lindahl varsler om er ikke noe vi som samfunn kan være bekjent av.
Lindahl er en av de ytterst få som klarer å fortelle. Bak henne står en skare, men vi ser dem ikke. De ligger i belter, isolerte og alene. Pasientrom 42 gjør at vi ikke kan si at vi ikke visste. Og som Øverland lærte oss i krigens dager, ved diktet Du må ikke sove: Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.
Hilde Marie Rekstad
