Bedringsmålet i den lukkede psykiatrien er ikke at folk skal få gjenopprettet sin mentale helse. Bedringsmålet er fravær av symptomer på sykdommer som ingen vet om finnes. Hva om symptomer egentlig handler om vår personlighet?
Da legene tilfeldigvis fikk ansvaret for å følge opp folk med psykiske reaksjoner, ble naturlig tilfriskning satt til side som metode. Fokuset kom etter hvert til å dreie seg om eksperimentering med medikamenter og fysiske inngrep som virker direkte på hjernen.
I tidligere tider var det kvinner som hadde ansvaret for behandling av sinnets helse. Rolig samtale, nærvær, regelmessige måltider og søvn hjalp nok godt. Da legene overtok kvinnenes domene, ble psykiske reaksjoner omtalt og behandlet som sykdom. Nå mener forskere at de har funnet den genetiske nøkkelen til bipolar lidelse. Forskere ved UiO forteller at de har funnet 36 gener knyttet til lidelsen.
Behandler bort personligheten
Basert på sunn logikk og egen erfaring tror jeg at de genene forskerne har funnet ikke er gener for sykdom, men at det er den genkombinasjonen som ligger til grunn for personligheten til folk. Det er personligheten som skal mestre (eller ikke mestre) psykiske utfordringer. De 36 genene forskerne har funnet vil naturlig nok poppe opp her og der på slektstreet, men dersom genene ikke er disposisjon for sykdom, kan det da være at det dreier seg om egenskaper og talent som gjør at noen mennesker har en personlighet som er litt mer utsatt for å kunne reagere psykisk på belastende forhold. Akkurat som når noen personer tar lett til tårene.
Dermed reiser det seg et alvorlig etisk dilemma. Skal egenskaper som potensielt utgjør en risiko for å kunne reagere psykisk, føre til at samtlige pasienter med mistanke om en moderat reaksjon får en behandling som forringer personligheten deres slik praksis er i dag? Hvis jeg skulle anslå hvilke egenskaper det her kan være snakk om, vil jeg peke på verdifulle evner som sensitivitet, empati, omsorg, refleksjon, kjærlighetsevne, samvittighet, skyldfølelse, ansvar, glede, intelligens o.l. Det er egenskaper som samfunnet kan ha nytte av at folk får beholde.
Straffes de brysomme?
Dopamin er hjernens belønningssystem. Parkinson er stjerneeksempelet på en sykdom i hjernen hvis årsak er nedbryting av nerveceller som produserer dopamin. Antipsykotisk medisin har samme effekt. I psykiatrien tilføres pasientenes hjerne kjemiske stoffer som har den virkningen at dopaminoverføringene blokkeres.
Pasientene fremstår kanskje som roligere sett utenfra, men innvendig kan det være full krise. Antipsykotiske legemidler kurerer ikke, men sløver hjernen og er til hinder for naturlig tilfriskning.
Blant pasienter er det en kjent virkning at såkalt antipsykotisk medisin først kan få plagene til å eskalere, slik at det utenfra kan se ut som om det er en sykdom som utvikler seg. Ingen følger med på hvem som reagerer negativt på legemidlene, hvorfor eller hvor mange.
Hvordan kan legemidler som har den virkningen at de imiterer en alvorlig biologisk hjernesykdom være til hjelp for noen? Det kan synes som om psykiatrisk behandling ikke er tilrettelagt for pasientenes beste, men heller handler om å beskytte samfunnet mot sjenerende individer.
Behandlingsmålet må endres
Bedringsmålet i den lukkede psykiatrien er ikke at folk skal få gjenopprettet sin mentale helse. Bedringsmålet er fravær av symptomer på sykdommer ingen vet om finnes. I akuttbehandling benyttes medikamenter med svært alvorlige bivirkninger for å oppnå et kortvarig bedringsmål som hverken pasienter eller pårørende er med på å bestemme. De samme legemidlene benyttes over tid som vedlikeholdsmedisin i håp om å unngå nye episoder. Hos meg forsterker antipsykotiske medikamenter svingningene jeg mestret før.
Stadig flere behandlere tenker at fenomener som forvirring, vrangforestillinger og hallusinasjoner kan inneholde informasjon som kan være nyttig i behandling og terapi. Når dømmekraften svekkes blir pasientene ofte løsmunnet og kan fortelle om fortrengte og skambelagte opplevelser. Nettopp derfor er ikke behandlingsmålet i akuttpsykiatrien særlig hensiktsmessig. Det er heller ikke riktig at pasientene trenger medisin for å kunne ha nytte av andre behandlingstiltak.
«Hvorfor snakket de meg ikke ut av psykosen?» var det en kvinne som sa. Det samme kunne jeg selv ha sagt. Medikamentell oppfølging i kommunen hjelper heller ikke. Den oppleves som kontroll, fryser problemene og fører ofte til en ond sirkel hvor også fastleger og andre behandlere blir frustrert fordi pasienter dør mellom hendene på dem i selvmord. Det er ikke «sykdommen» som tar livet av dem, det er behandlingen.
En alternativ forståelse
Påkjenninger og bekymringer legger seg på hverandre, lag for lag over tid, akkurat som snø som til slutt kan bli for tungt for taket til en bygning. I andre tilfeller kan en livskrise føre til et brått psykisk sammenbrudd. Det er når hjernen blir overbelastet at sammenbruddet skjer.
Det knaker i konstruksjonen og sinnet slår sprekker. Hallusinasjoner, vrangforestillinger og svekket dømmekraft sniker seg på. Ved mani og psykose svikter dømmekraften, som kan eskalere fra lettere forvirring til null kontroll. Men den negative utviklingen kan også reverseres med riktig hjelp og støtte utenfra. Fenomenet bør tolkes som et rop om hjelp. Det er absolutt en fordel å komme tidlig til riktig behandling.
Min erfaring er at enkel dialog og forsiktig aktivitet appellerer til fornuften og lokker den tilbake. En ting er jeg helt sikker på, og det er at behandlingen må være persontilpasset og ikke basert på medisinering ut fra gruppetenking.
Parallelt med angst, depresjon og mani løper det gjerne en kunstnerisk åre i familien. Mange med et stort spenn i følelsene er kjent for å ha et poetisk og litterært talent. Det visste ikke jeg, men da jeg begynte å skrive opplevde jeg etter hvert stor grad av mestring, trygghet og selvtillit. Med skrivingen har jeg i dag en meningsfull hverdag. Det å delta aktivt i foreningsarbeid har også vært et viktig ledd i min mestringsprosess, men det som har hatt aller størst effekt er at jeg har fått slippe schizofreni vedlikeholdsmedisin. Mine pårørende sier de opplever endringen som natt og dag.
Psykiske plager er ikke sykdom
Så lenge psykiske lidelser har status som sykdomskategorier vil det ikke skje noen meningsfull kunnskapsutvikling på feltet. Så lenge teorien om belastning og personlighet blir neglisjert, kan troen på en hjernesykdom få leve uforstyrret videre.
Jeg mener norsk psykiatrisk praksis har rotet seg inn i en blindgate hvor vitenskapen den støtter seg til er svært usikker. Dette fører til at flertallet av pasientene blir frarøvet sine utsikter til bedring.
I motsetning til Parkinson, som virkelig er en hjernesykdom, har forskerne ikke funnet noe spesifikt gen for sinnslidelse. Norske genforskere beskrives som fremragende og forskningen har pågått i flere ti-år med millioner av tester. Men det å ikke finne genet for den «sykdommen» man leter etter er også et viktig funn.
Konklusjonen bør være at det ikke finnes evidens for at psykiske lidelser bør omtales som sykdom. Forskere må ta konsekvensen av sin egen forskning og undersøke andre hypoteser.
Jeg er ikke ute etter å ta fra pasienter medikamentene de mener er til nytte for dem. Det jeg vil er å fortelle at de samme medikamentene ikke er til nytte for alle. Ikke minst må legemiddelindustrien, forskere, behandlere, pårørende og besluttende myndigheter undersøke hvorfor så mange pasienter motsetter seg eller tar skade.
***
