Stadig flere tar til orde for at sinnets uro slett ikke kommer av en sykdom i hjernen. Likevel forskes det på gener for å utvikle mer presise legemidler. – Særdeles uetisk, skriver psykiatrierfarer Gunn Helen Kristiansen.
Innenfor psykisk helse handler forskning på gener i hovedsak om å finne markører for psykisk sykdom. Teorien om en sykdom i hjernen åpner for at helsepersonell kan behandle mennesker i krise som pasienter. Genforskningen er forankret i biomedisinen som forklarer psykiske reaksjoner som en sykdom arvet fra mor eller far. De alvorligste psykiske diagnosene er schizofreni og bipolar som betraktes som psykoselidelser.
Men det er ett problem. Ingen markører for sykdom er hittil funnet.
Hypotesen om arvelighet står sterkt
Ved tidlige tegn på psykose spør lege alltid om det er sinnslidelse i familien. Er svaret ja, kan det bli en selvoppfyllende profeti. Hypotesen om arvelighet står sterkt på psykisk helsefeltet. Dersom en pasient har en slektning med schizofreni eller bipolar diagnose, er det stor sannsynlighet for at vedkommende vil bli utredet for det samme, og det samtidig som han eller hun blir behandlet med medikamenter.
Psykiatere vektlegger sjelden ressurser som kan hjelpe pasientene til å gjenopprette sin mentale helse, og de kan lite om nedtrapping. Behandling av psykose foregår på en akuttpsykiatrisk avdeling og handler stort sett om å prøve seg frem med «anti-psykotiske» medikamenter. Når pasientene tilsynelatende er blitt rolige, kan de sendes hjem til sin kommune for videre oppfølging der.
Mange ser på behandling dominert av medikamenter som brannslukking eller rekruttering av nye svingdørspasienter til psykiatrien. Praksisen er sterkt kritisert av pasientene selv, deres pårørende, etterlatte og et økende antall fagfolk.
Kjemisk ubalanse – bekjempes med legemidler
Jeg tror sykdomstenkingen som dominerer fagfeltet i dag kommer av at det er psykiatere som har hovedansvaret for behandlingen. En psykiater er lege i bunn, med tilleggsutdanning i psykiatri. Utdanningen foregår på et psykiatrisk sykehus, der legene bare møter de mest hjelpetrengende pasientene og der medisinskapet er deres nærmeste tilgjengelige verktøykasse. Kunnskapsgrunnlaget legene støtter seg til er derfor kritisert for å være for svakt.
«Flere av oss med en bipolar diagnose kan fortelle at vi ikke lider»
Behandlingsteorien går ut fra en antagelse om kjemisk ubalanse i hjernen, som må slås tilbake med medikamenter som demper hjernens dopaminstrøm. Leger og psykiatere betrakter ofte pasientens hjerne som et passivt organ, på lik linje med kroppens andre organer. De liker å sammenlikne psykose med kreft, sepsis eller diabetes.
Målet for forskning på gener er å kunne utvikle mer presise legemidler. Men stadig flere tar til orde for at sinnets uro slett ikke kommer av en sykdom i hjernens biologi. Motargumentene går ut på at symptomene bør tolkes som en reaksjon på noe som har hendt pasienten.
Forvirringstilstanden som kan oppstå ved traumer eller store psykososiale påkjenninger, kan forklares som et fenomen som uttrykker hvordan menneskets sinn ikke lenger makter å håndtere problemene. Psykosens mulige eskalering er beskrevet i legenes diagnosehåndbok, og er blitt tolket utenfra som en sykdom.
Men det er mange psykoseerfarere som kan fortelle at de opplevde fenomenet som en oppvåkning eller reaksjon på det livet de levde. Potensialet for denne reaksjonsevnen er arvelig og dermed også nedfelt i genene i form av et sett unike egenskaper. Psykose bør derfor tolkes som en medfødt reaksjonsevne i menneskers personlighet, som kan avsløre potensialet for egenutvikling og heling.
Uetisk tukling med gener
Evolusjonen har ikke klart å utrydde galskapen. Evolusjonen har kanskje utviklet reaksjoner som depresjon, angst og psykose som et helbredelsesforsøk for de mest utsatte. Familiens kloke koner har tatt vare på de rammede, gitt omsorg og forsøkt å tolke symptomene.
Folk hadde bedre tid før og jeg tror mange flere oppnådde en vellykket tilfriskning enn det vi ser i dag. De mindre heldige kunne ende opp som bygdeoriginaler. Da kunne det nok hende at symptomene fikk utvikle seg friere. Når problemet med «de gale» økte, fikk legene nokså tilfeldig ansvaret for dem.
«Det skumle med genforskning er at mennesker i fremtiden kan bli behandlet med legemidler før den antatte sykdommen bryter ut»
Intensjonen om å ville utrydde arvelig psykisk sykdom gjennom forskning på gener kan ved første øyekast synes god, men målet om å utvikle mer effektive legemidler opplever jeg som særdeles uetisk slik psykiatrien i store deler av den vestlige verden praktiseres i dag.
Lytt til psykosens språk
Brukerorganisasjonene krever at sykdomsmodellen må erstattes. En forklaringsmodell som handler om påkjenninger og individuell evne til å stå imot, er trolig et bedre alternativ. Et psykisk sammenbrudd kan gi symptomer som paranoia, hallusinasjoner, økt energi, høring av stemmer eller forvirring. Dette bør tolkes som et rop om hjelp, avlastning og støtte fra andre. Traumet sitter løst i psykosen, og dersom hjelperne lytter til psykosens fordekte språk vil de kanskje finne årsaken til de utfordringene pasienten strever med.
Behandling som går ut på å modifisere menneskers personlighet mot deres vilje må opphøre. I dag vil de som leter etter feil først registrere at pasienten mangler samtykkekompetanse. Da kan legene iverksette behandling med «anti-psykotiske» medikamenter. Alle vil få legemidler utviklet for schizofreni, fordi legene tror at medikamentene virker på samme måte som cellegift, antibiotika eller insulin.
Pasienter med symptomer som kan peke mot psykose kan deles inn i tre grupper. I den første gruppen er det pasienter med stort symptomtrykk som kan ha kortsiktig nytte av den symptomlindrende behandlingen. Den andre pasientgruppen har ingen effekt av legemidlene. I den tredje gruppen har medikamentene bare negative konsekvenser og kan også forsterke symptomene og utløse psykosen de skulle beskytte mot.
Nesten alle må fortsette å ta «anti-psykotiske» medikamenter som vedlikehold når de kommer hjem. Slik jeg har opplevd det, beskytter ikke piller og sprøyter meg mot nye episoder.
Genforskning på falske premisser
Psykofarmaka virker gjennom skadevirkning og har alvorlige somatiske bivirkninger. Medikamentene virker hemmende på naturlig tilfriskning og blir ofte gitt med tvang eller trusler. Pasienter som hadde ressurser til å kunne gjenopprette sin mentale helse, vil kunne miste denne muligheten av den omfattende bruken av medikamenter. De psykiske utfordringene konserveres med pillene behandlere trodde skulle hjelpe.
Det skumle med genforskning på falske premisser er at mennesker i fremtiden kan bli behandlet med legemidler før den antatte sykdommen bryter ut. Det å fikse på folks personlighet for å gjøre dem mer robuste utgjør for mange et enda større traume enn den utløsende krisa. Dette gjelder kanskje særlig for mennesker med stort spenn i følelsene.
Personlighet – ikke sykdom
I boka Drøm i våken tilstand (Abstrakt forlag 2013) bidro syv kvinner med sine historier om hvordan det er å leve med en bipolar diagnose. Flere av kvinnene (deriblant meg selv) kunne fortelle at de ikke lider. Vi hadde bare lyse tanker i manien, men pasienter som ikke er plaget av symptomer blir allikevel behandlet med schizofreni-medikamenter som kun har lindrende effekt. Trolig fordi det ligner psykosesymptomer. Det finnes liten kunnskap om persontilpasset behandling for pasienter i denne gruppen. Påkjenningene pasientene kan ha vært utsatt for blir av legene ofte sett på som lite relevante.
Jeg har selv erfart at depresjon og psykose kan utløses av «anti-psykotiske» medikamenter, på samme måte som rusmidler kan få symptomene til å eskalere. Etter mange år med hyppige innleggelser, fikk jeg anledning til å bytte ut medikamentene jeg ikke tåler med stemningsstabiliserende preparater. Da forsvant symptomene. De stemningsstabiliserende pillene amputerer topper og bunner i følelsesregisteret, slik at jeg blir mer avflatet og dermed ikke får flere mani- og depresjonsepisoder. For meg ble det et kompromiss jeg kunne akseptere fordi hyppige innleggelser på akuttpsykiatrisk ikke er noe å trakte etter.
«Jeg har selv erfart at depresjon og psykose kan utløses av «anti-psykotiske» medikamenter»
Mennesker diagnostisert med schizofreni og bipolar lidelse er i utgangspunktet ofte over gjennomsnittet talentfulle, kloke og reflekterte. Over tid vil medikamentene sløve ned disse egenskapene. Legemiddelindustriens forklaring er at «sykdommen» er kronisk og livslang. Det stemmer ikke. Hjernen har stor evne til å restaurere seg selv og psykose er et fenomen som går over. Tidligere var det kjent at bipolar lidelse kunne brenne ut. Schizofreni er det mange eksempler på at folk har blitt friske av. Piller kan kanskje være en krykke å støtte seg på i en periode, men ikke en gips å ha på seg livet ut.
Teorien om psykiske reaksjoner knyttet til menneskets evne til å bearbeide opplevde hendelser vil kunne føre til et langt mer nyansert bilde av den mentale helsa. Ikke som flere diagnoser, men som flere muligheter for å heles. Schizofreni for eksempel kan forklares som at flere psykiske påkjenninger har bygget seg opp over tid, inntil den samlede belastningen blir for stor og symptomene kommer til overflaten og kan observeres utenfra. Folk kan oppnå raskere tilfriskning dersom symptomene brukes som en ressurs i behandlingen.
Mennesker med bipolar personlighet er jeg helt sikker på kan oppnå stor grad av bedring gjennom læring og mestring. Det handler noen ganger om å bli gitt mulighet til å oppfylle sitt sinns potensial.
***