
– Jeg har valgt å si fra meg autorisasjonen som psykolog og helsepersonell som en protest mot norsk helsevesen. Den skolerte utbryteren Erik Rudi vil ikke være med på en helsehjelp som har som styrende prinsipp å bruke minst mulig ressurser fremfor å holde behovene til det enkelte individ i fokus.
Det er på ingen måte det at jeg ville blitt fornærmet eller sint om du skulle bruke betegnelsen terapeut om meg. Jeg mener bare at det er uttrykk for en misforstått, upresis og utdatert definisjon av hva psykisk helse-arbeid innebærer.
Om du strever psykisk betyr ikke det at du er syk. Det er ikke deg, personligheten din, væremåten din, tankene eller følelsene dine det er noe galt med.
Det er et uttrykk for at du har støtt på belastninger eller utfordringer i møtet med omgivelsene dine, som har blitt for krevende for de psykologiske mekanismene de samme omgivelsene har utstyrt deg med fra tidligere. Det er synet på hva psykiske plager er og hvordan de oppstår, som i seg selv er patologisk.
Felles søken etter en farbar vei
Det er ikke behandling i medisinsk forstand jeg driver eller har drevet med i mitt virke som psykolog. Jeg gjennomfører ikke noen form for inngrep, verken kirurgisk eller kjemisk. Alt jeg gjør skjer i dialog. Jeg manipulerer ikke tanker. Jeg endrer ikke måten du tenker på. Men jeg gir deg tilgang til mine faglige perspektiver og refleksjoner, i håp og tro om at du skal kunne benytte dem til økt selvinnsikt og personlig vekst.
Jeg søker ingen kur for kognitive eller emosjonelle lidelser. Jeg leter etter en riktig forståelse og effektive problemløsningsstrategier for den enkelte. Jeg har samtaleverktøy som gir deg gode forutsetninger for å bli bedre kjent med deg selv og hva som fungerer for deg.
Men jeg er ikke noen terapeut. Jeg er kun en samtalepartner med visse, spesifikke kunnskaper som til tider kan være svært nyttige. Samtaler kan være oppmuntrende, gi håp og motivasjon, økt aksept eller mulige alternativer for handling. Det aller viktigste som skjer i samtalen er likevel å finne trygghet for felles undring og søken etter nye innsikter. Samarbeidet om å lete etter en god og farbar vei.
Jeg kurerer ingenting
Det er ikke spesielt kontroversielt å si at jeg personlig ikke er behandler eller helsepersonell. Men det blir straks vanskeligere for mange å svelge når jeg påstår at samtalebehandling som begrep er en oppkonstruert appropriasjon, og at ingen psykologer egentlig yter helsehjelp.
Psykologene kurerer ingenting. De legger til rette for personlig utvikling som kan føre til bedring i mental fleksibilitet, tilpasning og funksjonsnivå.
Psykologien som kunnskapsfelt ligger nærmere filosofien enn medisinen, og er langt fra å være en presis, naturvitenskapelig disiplin. Beskrivelser av årsakssammenhenger og valg av «evidensbaserte» tilnærminger er ikke stort mer enn kvalifisert gjetning med en viss statistisk sannsynlighet for å treffe målskiva. Kvaliteter og egenskaper ved individuelle historier lar seg ikke operasjonalisere og tallfestes med noen form for presis eller objektiv nøytralitet. Den psykiatriske diagnosen er en medisinteoretisk konstruksjon med begrenset epistemisk gyldighet. Psykiatriske diagnoser er hypoteser og ikke bevis på eksistens av reelle sykdommer.
Diagnostikken som omdreiningspunkt for utredning og valg av behandlingsmetodikk er et biomedisinsk paradigme, som ikke automatisk er overførbart til den psykososiale delen av menneskets sinn. Likevel har standardisert utredning med differensialdiagnostikk som formål og tildeling av «beste tilgjengelige» behandlingsressurs som endepunkt, blitt den eneste, saliggjørende malen for hvordan vi møter mennesker tynget av belastninger fra det harde møtet med et samfunn og en virkelighet som stadig legger mer press på enkeltindividet.
Diagnostikkens makt
Den diagnostiske doktrinen fører til at det regnes som uforsvarlig helsehjelp å fravike det minste fra Helsedirektoratets føringer, symptomsjekklister og NOU’er om terapeutiske prosedyrer og anbefalinger. Vektlegging av den enkeltes utviklingshistorie, individuelle egenskaper og preferanser må rettferdiggjøres ved målbare tall, istedenfor ved et absolutt minimum av tillit til den felles, relasjonelt utarbeidede forståelsen som gode samtaler gir.
Jeg har valgt å si fra meg autorisasjonen som psykolog og helsepersonell. Som en protest mot et norsk helsevesen som under tung påvirkning fra en industriell effektiviseringstankegang (New Public Management) har beveget seg fra å ha individuelle pasienters optimale helsetilstand som hovedmålsetting, til det å bruke minst mulig ressurser på høyest mulig gjennomsnittlig helsegevinst som styrende prinsipp.
Helseforetaksmodellens inntog i 2001 har gitt økonomer og byråkrater mandat til å overstyre fagfolks helsefaglige argumenter fra et kost/nytte-perspektiv, som effektivt forvandler helsepersonell fra fagetiske tjenesteaktører til portvoktere for ressurser og rettigheter.
Diagnostikk er makt, med all tilhørende risiko for maktmisbruk som det innebærer. Definisjonsmakten og prestisjen som ligger i det å kunne kategorisere folk som enten friske og samfunnsnyttige, eller som syke, behandlingstrengende og en potensiell samfunnsbelastning, vil være tungt å gi fra seg for de som forvalter den. Det være seg politikere, sykehusledere, velferdsbyråkrater, tilsynsorganer, barnevern, psykiatere, leger eller psykologer.
Med autorisasjonen har jeg gitt avkall på den lovpålagte oppgaven å følge retningslinjer hentet fra et kunnskapsgrunnlag jeg ikke lenger kan ha tillit til. For å parafrasere «jernkansleren» Otto von Bismarcks utsagn om lover og pølser: Den som vet hvordan statistikk og diagnoser utformes, får aldri mer en rolig natts søvn. Jeg kan diagnostikk. Det er derfor jeg velger å ikke bruke den. Deskriptiv statistikk kan ikke fungere som bærebjelke for psykisk helsevern.
Står overfor et paradigmeskifte
Du trenger ikke behandling. Du trenger ikke noen fullblods psykolog med en intetsigende, offentlig godkjenning og et lovverk og en sykdomsterminologi best egnet til å føre sårbare mennesker bak lyset. Det du trenger er en samtalepartner som er i stand til å reflektere, utforske, belyse og undre seg, sammen med deg, på dine premisser.
Du trenger en relasjon som gir grobunn for vekst og utvikling. Slike relasjoner vokser ikke ut fra helsemyndighetenes organisering av tjenestene. De kommer fra kunnskap tilegnet gjennom utdannelse og erfaring, personlig egnethet, relasjonelle ferdigheter og et genuint ønske om å bidra konstruktivt for den enkelte.
Vi må slutte med å trykke ferdig utformede utrednings- og behandlingsforløp knyttet til diagnostiske vurderinger nedover hodene på folk. Vi må begynne å ta folks egne erfaringer på alvor. Jeg er ikke i tvil om at vi står overfor et skifte i tilnærmingen til psykisk helse, tvunget fram av ineffektiviteten og utilstrekkeligheten i det gjeldende paradigmet. Det vil etter hvert bli for mange historier om feiltolkninger og feildiagnostikk, behandlingsforløp som mislykkes og er skadelige, bevisst og ubevisst maktmisbruk og stigmatisering.
Sinte, utålmodige pasienter, som sammen vil komme fram til at de er ekspertene i eget liv, vil ikke lenger godta den ovenfra og ned-holdningen som diagnostisk kategorisering representerer.
Anekdoter blir til empiri, bare de blir mange nok. Ikke det at de med makt noen gang kommer til å bry seg om evidensen, men høylytte protester og en misfornøyd velgermasse er noe de ikke liker. Psykisk helsevern skal uansett, på en eller annen måte, bevege seg bort fra den biomedisinske sykdomsmodellen, og over i en mer humanistisk, relasjonell tilnærming.
Jeg vet hva psykologifaget og psykologer som faggruppe er gode for, men jeg erkjenner også begrensningene. Faget og kunnskapen vil bestå og utvikle seg videre. Men forvaltningen og anvendelsen av kunnskapen og de menneskelige ressursene må endres.
Jeg starter med å hoppe ned fra den høye hesten som er psykologtittelen, og beveger meg på et nivå som gjør at jeg kan se folk i øynene. Jeg vet ikke mer om deg enn det du forteller meg, og kjenner meg privilegert om du velger å dele din historie med meg. Da, og bare da, kan vi finne ut av ting. Sammen.
Og vær så snill: Ikke kall meg terapeut.
***