Kanadiske forskere hevder at videodelinger på nettet får især tenåringsjenter til å adoptere symptomer hvor de selverklæres med «sjeldne» diagnoser. Deres syke rollekarakterer får positiv oppmerksomhet og gir de unge en unnskyldning for å eksperimentere med vekslende identiteter.
Dette er en norsk oversettelse av Peter Simons innlegg på nettstedet Mad in America, publisert 12. november.
TikToks «sykerolle-subkultur» fører til at barn kan identifisere seg med uvanlige psykiatriske diagnoser, ifølge en artikkel i Comprehensive Psychiatry. Barn – spesielt tenåringsjenter – presenterer seg med selverklærte Tourettes, spiseforstyrrelser, autisme og dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID).
Dette kan skje plutselig, og på en måte som ikke er i tråd med hvordan disse diagnosene tidligere har blitt gitt.
Ifølge forskerne har identifisering med og glamorisering av sjeldne diagnoser blitt en måte for tenåringsjenter å uttrykke ekstreme negative følelser på en måte som, i stedet for å stigmatisere dem, får dem til å føle seg som en del av et fellesskap og til og med føle seg unike og spesielle.
Forskerne kaller det «psykosomatisk sosial smitte».
De skriver at formålet «er å søke bekreftelse og/eller trekke oppmerksomhet mot seg selv for å tilegne seg sosial kapital i nettsamfunn, samtidig som man opprettholder en ukonvensjonell peri-psykiatrisk identitet som kan maskere følelser av angst, depresjon og muligens lavere selvtillit».
Formålet med selvdiagnostiseringen er å søke bekreftelse for å tilegne seg sosial kapital i nettsamfunn
Forfatterne av artikkelen var John D. Haltigan ved universitetet i Toronto, Tamara M. Pringsheim ved universitetet i Calgary og Gayathiri Rajkumar ved Western University i Toronto.
De bemerker at på begynnelsen av 2010-tallet ble innhold som fremmer spiseforstyrrelser, selvskading og selvmord populært på sosiale medier som Tumblr og Instagram.
Men TikTok, med sitt kortformede videoinnhold, har en kraftigere innvirkning. Det har nå blitt det mest brukte nettstedet for sosiale medier for barn og tenåringer.
En artikkel fra CNN viser hvordan sosiale medier som inneholder «psykisk sykdom» kan påvirke tenåringer:
Den [14 år gamle jenta] begynte å identifisere seg med innholdsskaperne og ble, ifølge moren, overbevist om at hun hadde de samme diagnosene, inkludert oppmerksomhetsunderskudd hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD), depresjon, autisme, mysofobi (en ekstrem frykt for smuss og bakterier) og agorafobi (en frykt for å forlate huset).
– Hver uke kom hun med en ny diagnose, sier Coleman til CNN. Hvis hun ser et snev av seg selv i noen, tror hun at hun også har det.
Ifølge Haltigan, Pringsheim og Rajkumar er mønsteret dette: Unge jenter ser videoer av innholdsskapere som selv identifiserer seg som å ha disse «sykdommene», ofte videoer som involverer hvordan symptomene manifesterer seg under hverdagslige aktiviteter og hvordan det er en viktig del av skaperens identitet som gjør dem unike.
Da presenterer barna plutselig de ytre symptomene, akkurat som beskrevet av innholdsskaperen.
For eksempel, ifølge forskerne, kalles tics-lidelsene som vises hos barn etter å ha sett innholdsskapernes videoer «funksjonell tics-lignende atferd (FTLAs).» Ved klassisk Tourettes syndrom vises tics vanligvis i tidlig barndom. Symptomene utvikler seg over tid, men komplekse bevegelser og verbaliseringer (som banneord) avtar i tenårene. Langt mer vanlig er små spasme-lignende bevegelser og hals-klikkende lyder.
Forskerne skriver imidlertid at FTLA plutselig debuterer i tenårene hos barn som aldri opplevde dem i tidlig barndom. De har mye større, mer merkbare og komplekse bevegelser, og de inkluderer nesten alltid komplekse verbaliseringer som å si støtende setninger.
DID er en spesielt sjelden psykiatrisk diagnose, og nærmest ikke-eksisterende i ungdommen. Denne ble tidligere kjent som «multippel personlighetsforstyrrelse» og involverer ulike personligheter, kjent som «alters», som ofte er svært forskjellige, for eksempel å være i forskjellige aldre eller kjønn.
Det er også tilfeller av at noen personligheter ikke husker handlinger som er gjort under kontroll av en annen alter.
Til tross for at det er så sjeldent, spesielt hos barn, har sosiale medier eksplodert med et DID-samfunn, inkludert en gruppe kalt «flertall» som glamoriserer og seksualiserer diagnosen, ifølge forskerne.
Mens DID i det virkelige liv er assosiert med opplevelsen av betydelige, langvarige traumer, er DID i den sosiale medieverdenen ikke nødvendigvis slik. I stedet ser det ut til å være en måte for barna å hevde unikhet og eksperimentere med forskjellige identiteter.
Forskerne skriver at når noen selvdiagnostiserer etter å ha sett innhold på sosiale medier, kan de uttrykke «sykdommen» som en del av deres identitet på nettet, og motta positiv tilbakemelding fra et samfunn som romantiserer det som noe som gjør personen – paradoksalt nok – spesiell, akkurat som alle andre i det samfunnet.
– Det har vært en anerkjennelse av det store ‘nevrodivergens’-økosystemet på nett der klassiske psykiske symptomer og diagnoser i mindre grad blir sett på som psykiske bekymringer som krever profesjonell oppmerksomhet, men heller som forbrukeridentiteter eller karaktertrekk som gjør individer skarpere og mer interessante enn andre rundt dem, skriver forskerne.
Sosiale medier har eksplodert med et samfunn som glamoriserer og seksualiserer diagnosen
Over tid, til tross for at de aldri faktisk oppfyller kriteriene for «sykdommen», innlemmer barna det i en del av hvordan de ser seg selv og uttrykker det i nettsamfunnet. Dermed blir den psykiatriske diagnosen gjengitt og spredt uten engang å trenge en psykiater for å gi diagnosen.
Forskerne skriver:
Det stadig mer algoritmiske og audiovisuelt oppslukende sosiale mediemiljøet er et skopisk medium der ulike ‘nevrodivergente’ eller syke rolleidentiteter eller karakter kan hevdes etter eget ønske, til enhver tid – uten noe forutgående biologisk grunnlag eller tilknytning til empirisk virkelighet – med positiv sosial og emosjonell forsterkning og resonans fra det tilknyttede nettsamfunnet (f.eks. via bruk av hashtags; bruker-til-bruker-deling og forsterkning av innhold). Denne sosiale og emosjonelle resonansen kan forsterke identifiseringen med karakteren, og kan til og med forutsi senere atferd i tråd med den.
Artikkelforfatteren spør seg til slutt:
Hva vil dette bety for forestillingen om at «psykisk sykdom» er «stigmatiserende», og at vi må «øke bevisstheten» og «normalisere» problemene?
***
Referanse
Haltigan, J. D., Pringsheim, T. M., & Rajkumar, G. (2023). Sosiale medier som en inkubator for personlighets- og atferdspsykopatologi: Symtom- og forstyrrelsesautensitet eller psykosomatisk sosial smitte? Comprehensive Psychiatry, 121, 152362. https://doi.org/10.1016/j.comppsych.2022.152362 (Lenke)