Jeg har sjelden blitt så faglig overrasket som da jeg for nærmere to år siden leste psykolog Åshild Tellefsen Hålands fagspalte om tilretteleggelseskultur og angstbehandling i skolen (Fædrelandsvennen, 24.12.21, s. 35). Her hadde jeg i flere år forsøkt å skape oppmerksomhet om viktigheten av å tone ned maset om «behandling av psykiske lidelser», til fordel for større oppmerksomhet om tilrettelegging for psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser, og så dukker det plutselig opp en profilert fagperson som hevder det stikk motsatte:

 -Det er for mye tilrettelegging og for lite behandling som er problemet! 

Nå er det kanskje ikke fullt så motsetningsfylt som jeg framstiller det i avsnittet over. Stikkordet er selvfølgelig «skole». Barn og unge har det meste av livet foran seg. De er fortsatt i utvikling. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er permanent og hva som er flyktig i barneårene. Det må vel være mer legitimt å legge hovedvekten på behandling og undervisning om alternative strategier for håndtering av angst for barn og unge enn det er i voksenlivet?

Sterk «tilretteleggingskultur»

Jeg ante ikke at det fantes en så sterk «tilretteleggingskultur» i skolen som Håland beskrev. Men eksemplene hun ga, så unektelig troverdige ut, når man holdt dem opp mot de stadig forekommende påstandene om økende psykososial uhelse hos unge:

Fritak fra muntlige framføringer alle årene på videregående skole. Generelle spesialordninger for elever som sliter med presentasjonsangst. Elever som gis tillatelse til å forlate klasserommet når som helst når de kjenner på angst. Foreldre som får sitte i klasserommet i ukesvis fordi barna deres har separasjonsangst. Ingen andre får sitte på en bestemts elev stol fordi «stoleieren» er redd for å bli smittet av andres bakterier. Fritak for gymtimer, å lese høyt, klasseturer og andre aktiviteter som eleven frykter. 

Mini-RISK

Åshild Tellefsen Håland er professor ved Universitetet i Agder og psykologspesialist ved Sørlandet sykehus. Hun har stått i spissen for prosjektet Mini-RISK, som går ut på å implementere lavterskelgrupper for engstelige barn og unge på alle skolene i Kristiansand kommune. I tillegg til elevene, involveres foreldre, sosiallærere, kontaktlærere og helsesykepleiere. Mini-RISK bygger på kognitive atferdsterapeutiske prinsipper.  

Åshild Tellefsen Håland tok i sin spalte ikke akkurat med silkehansker på kravstore brukere (foreldre) og ettergivende lærere. Det kunne det nok vært sagt ett og annet om, tenker jeg, men det skal jeg la ligge.

Eller skal jeg egentlig det? Like før jeg leste Hålands spalte, møtte jeg Cecilie Gustavsen på Facebook. Hun åpnet døra til en ny verden for meg – «nevromangfoldsbevegelsen».

Jeg sendte derfor en henvendelse til Gustavsen: -Hva tenker du om det jeg har skrevet så langt? Virker Mini-RISK kurant, eller ser du noen fallgruber her?

Cecilie Gustavsen svarte meg kjapt. Det var et svar som sendte meg rett i bakken. Det var så alvorlig. Det var så imponerende analytisk. Det åpnet så mange nye perspektiver. Skjenk deg en kopp kaffe, sett deg ned og forsøk å ta inn Cecilie Gustavsens budskap:

Skolen er lite universelt utformet

«Dersom «tilretteleggingskulturen» er så utbredt som det Håland hevder, må vel det være et tegn på at skolen er lite universelt utformet? Og at den ikke er tilpasset barn og ungdom? Er det virkelig slik at alle behøver å tilegne seg eller å presentere kunnskap på samme måte? 

Uansett er min oppfatning av skolen helt motsatt av Hålands. Jeg ville heller sagt at skolen står for en ensrettings- og ekskluderingskultur. Som autist, PDA-er (Pathological Demand Avoidance) og aktiv i nevromangfoldsbevegelsen i Norge, kjenner jeg til utallige historier om hvordan skolen, på grunn av manglende universelt design, stenger ute en stor gruppe av elever. 

Hvordan skolen ikke bare påfører dem manglende mestringopplevelser, men også alvorlige skader, og legger ansvaret for dette over på den enkelte elev og familie. Det er bare å ta en titt på historiene i FB- gruppa «Se oss nå – fortellinger om svikt i skole og hjelpeapparat», f.eks. Selv orker jeg ikke være medlem der. 

Dette kan gjelde autister, ADHD-ere, tourettere, men også mennesker med psykososiale utfordringer som angst og tvang, m.m., og selvsagt andre funksjonshindringer. Mennesker med medfødt nevrodivergens er dessuten overrepresentert når det gjelder ulike psykososiale reaksjoner. Vi er også i flertall i den stadig økende gruppen som utvikler det fagfolk kaller «skolevegring».»

Trening kan være helt meningsløs og bortkastet

Cecilie Gustavsen fortsetter: «Mange av oss som er blitt voksne nevroatypikere ser tilbake på årevis med forsøk på å prøve å «være normale» og klare det «alle andre» klarer. Man vil jo det som barn og ungdom! Kreftene vi har lagt ned i dette er som regel ekstreme. Vi har drevet med såkalt «maskering». Det er behagelig for omgivelsene, men tærende for oss. 

Nyere forskning bekrefter at denne strategien kan føre til alvorlige helseproblemer. Ofte har vi blitt tilbudt kognitiv terapi over lang tid, men uten «bedring», heller tvert imot. Man kan klandre seg selv av mindre. Og mange innser at all treningen på å takle det samfunnet mener vi «burde» ha klart, har vært helt meningsløs og bortkastet.»

Svikter alle som ikke passer inn i stereotypiene

Cecilie Gustavsen stiller flere kritiske spørsmål: «Hva så med de som «bare» er engstelige, og som kanskje vil få hjelp av slike programmer? Ja, kanskje finnes det noen av dem. Men sjansen for at det finnes en god del i den gruppen med uidentifisert, medfødt nevrodivergens er nok også stor. Kartleggingsverktøyene er utdaterte og utrederne svikter alle som ikke passer inn i stereotypiene. 

Er det virkelig så viktig at alle klarer det samme og gjør alt likt? Det er jo ikke slik det fungerer videre i livet, nødvendigvis. Kanskje noen kan bli supergode på å gjøre ting på en «alternativ» måte. 

Kanskje kan det finnes andre inngangsmåter enn eksponering for å løse «problemet» med engstelse. Eller er dette problemet mer et symptom på dagens skole, i dagens samfunn? Det er i hvert fall ikke slik at «tankebehandling» kan endre noens medfødt sterke nevrosepsjon (evne til å oppfatte fare).» 

Alt trenger ikke være så frivillig som det ser ut til

Cecilie Gustavsen avslutter: «Hva med å heller fjerne faktorer i skolen som fører til utrygghet og angst? La ulike mennesker utvikle seg i sin unike takt? La dem få ta et nytt steg og prøve noe som egentlig er skummelt når de føler seg trygge nok? Det er kanskje ikke en løsning som fører til en quick-fix og som lett kan måles og evalueres (og på den måten gis evidens for virkning), men det vil være en mye mer menneskevennlig og universelt utformet metode. 

Et annet spørsmål er hvorvidt barn er modne nok til å medvirke i slik angstbehandling i det hele tatt. Man kan ikke utføre eksponering «på» noen. Den enkelte må ønske det selv og gis nok autonomi i prosessen. Skjer dette i Mini-RISK? Og hvorfor ønsker deltakerne å være med? Fordi foreldrene mener de skal? Fordi de fleste barn ikke ønsker å skille seg ut? 

Tar man makt-dimensjonen og hva som står på spill for disse familiene med i betraktningen, er det mye som framstår som frivillig som ikke trenger å være det. I verste fall er slike kurs en opplæring i å ignorere viktige signaler som kroppen gir oss, noe som kan gi svært uheldige langtidsvirkninger.»

Fortsatt aktuelt

Det første utkastet til denne teksten ble skrevet vinteren 2022, for bruk i en annen sammenheng. Så ble den liggende, av forskjellige grunner. 

Jeg tok den fram igjen da jeg oppdaget at Åshild Tellefsen Håland skulle delta under Arendalsuka i august i år (2023), temaet var også her «tilretteleggingskultur». Et par timer tidligere skulle jeg motta en pris i samme lokale (UiA-teltet), og jeg valgte å bruke anledningen – min takketale – til å løfte fram noen av Cecilie Gustavsens anførsler. 

Temaet er altså fortsatt aktuelt. I et intervju med forskning.no under Arendalsuka, sier Åshild Tellefsen Håland blant annet dette:

-Vi voksne har for liten toleranse for at barn har det ubehagelig. Vi trenger at elever får føle på angsten, ikke tilrettelegge for at de ikke skal føle. Det er en utfordring i skolen at engstelige elever møtes med utrolig mye tilbud om tilrettelegging. Det samme mener lærerne. 

Lærere bruker utrolig mye tid på tilretteleggingen. Dette er imidlertid ingen kritikk av lærere, dette er på systemnivå. En studie fra 2022 viser god effekt av programmet (Mini-RISK, min anmerkning). Nesten 87 prosent av barna og ungdommene som hadde fått hjelp, ble kvitt alle sine angstdiagnoser ett år etterpå.

Aldri gjøre skade

Dette er en viktig debatt. Både Hålands og Gustavsens posisjoner er tydelige. Jeg løfter for egen del fram to problemstillinger:

At 87 prosent av elevene har fått hjelp, høres veldig fint ut. Men det vi ikke får høre noe om, er hvordan det har gått med de resterende 13 prosentene. Alle barn går på skole i Norge. 13 prosent viser derfor til et betydelig antall unge mennesker. Hva om disse har fått det verre av Mini-Risk? Vi vet jo at psykoterapi kan være skadelig for voksne – er det noen grunn til å tro at det ikke også kan gjelde barn, slik Cecilie Gustavsen er inne på? 

Vi vet heller ikke hvordan det vil gå med de 87 prosentene av barna på lengre sikt. Gustavsen bruker begrepet «maskering» – kan det være at noen av dem som tilsynelatende har fått hjelp av Mini-RISK, vil oppleve problemer senere i livet? 

Tvisyn, respekt og dialog

Jeg vet ikke. Det som aldri slutter å forundre meg, er at fagfolk fortsatt utviser så sterk misjonsiver på et felt som har vist seg å være så vanskelig å få grep om, som har hatt så sterke innslag av mislykket reduktiv[i] innsats, og som har skadet så mange. 

Hvis man noe sted i samfunnet skulle trenge tvisyn, respekt og dialog, må det vel være i møte med mennesker som opplever sider av tilværelsen som angstfylt.

Også fagfolk ser behov for nyansering

Jeg har blitt tipset om ytterligere en journalistisk sak (NRK, 18.09.23) knyttet til problemstillingen tilrettelegging versus behandling. Jeg har selv kommet over et avisinnlegg (Fædrelandsvennen, 26.09.23, s. 15) som knytter an til NRK-saken. 

Fra NRK-saken tar jeg med dette:

«På Tinntjønn skole i Søgne i Kristiansand sier rektor Jarle Langeland at det er viktig å ta med i beregningen at skolen har endret seg mye de siste årene.

-Det er helt andre krav til deltakelse i skolen nå enn før, både til å stå foran klassen, ta ordet, være sosial og synlig. Dette passer ikke for alle elever. Da er det viktig at disse elevene får mulighet til å øve seg i trygge rammer, men alltid med en plan for tilbakeføring i klasserommet, mener han.»

Fra avisinnlegget, som er skrevet av psykologspesialist Maren Christine Strandheim Nærdal, tar jeg med dette:

-Angstuttrykket hos barn med traumelidelser skyldes beredskap og overveldelse. For disse barna vil trygging, stabilitet og behandling ved å skape sammenheng i traume-minner, kunne redusere den konstante aktiveringen.

-Det har vært en økning av ufrivillig skolefravær de siste årene …, og mange (av dem som er fraværende, min anmerkning) er barn med nevroutviklingsforstyrrelser. For disse barna finnes det ikke en behandlingsmetode som kan behandle bort tilstanden, og da er forståelse av tilstanden og tilrettelegging i miljøet rundt det viktigste vi kan gjøre. Uten disse tiltakene er sannsynligheten høy for skjevutvikling av psykisk helse.

Viktige anførsler

Slik jeg ser det, har Cecilie Gustavsen, Jarle Langeland og Maren Christine Strandheim Nærdal viktige anførsler mot Åshild Tellefsen Hålands unyanserte verdensbilde. Det er å håpe at Håland og hennes arbeidsgivere, kolleger og samarbeidspartnere tar dette til seg, slik at ikke den psykologiske behandlingskåtheten nok en gang får feie over en forsvarsløs brukergruppe. 

Hvis du lurer på hva bildet som følger denne teksten har med noe som helst å gjøre, finner du svaret her: Broer er et av de eldste eksemplene vi har på kollektiv tilrettelegging, eller universell utforming, som det gjerne heter i våre dager. En bro gjør verden mer tilgjengelig for alle. Broen på bildet – en svingbro – er Sundkilen bru i Kviteseid i Vest-Telemark. Svingbroer har den funksjonen, i tillegg til å gi mennesker muligheten til å krysse en elv eller et sund, at de også kan slippe større båter fram, slik at tilretteleggingen for mennesker til fots, på sykkel, i bil, i barnevogn eller i rullestol, ikke hindrer båttrafikken på vannet.


[i] «som reducerer eller formindsker noget i omfang, grad el.lign.» (https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=reduktiv)