– På spørsmål om det er mulig å gi tjenester som møter omforente og internasjonale standarder, er svaret Trieste. Med sin holistiske, økologiske og rettighetsbaserte tilnærming har det italienske tilbudet vært et globalt referansepunkt i mer enn 40 år. Nå er det regionale politiske krefter som vil avvikle den banebrytende helsetjenesten.
Trieste ble kjent over store deler av verden da psykiateren Franco Basaglia startet sitt reformarbeid i byen på 1970-tallet, og etter hvert fikk gjennomslag for en lov som banet veien for nedstenging av alle de store asylene i Italia (Lov 180, 1980). I årene som fulgte utviklet Trieste seg til å bli en mønsterregion for progressiv lokalsamfunnspsykiatri.
Regionen ble også utpekt som et WHO-pilotprosjekt og etter hvert et ledende WHO- samarbeidsprosjekt: En katalysator for global utvikling og implementering av distriktspsykiatrisk arbeid, helhetstenking, en gjennomført recoverytenking, og ikke minst tvangsforebygging, krise- og akuttbehandling. Trieste er en tenketank for det nære og integrerte lokalpsykiatriske arbeidet, og en internasjonal erfarings- og kunnskapsbase, som også rommer forskning og utdanning.
Men nå trues lokalsamfunnsarbeidet i Trieste med å falle fra hverandre. Ytre høyre-partiet Lega, som kom til makten i Trieste-regionen i 2018, ser Triestemodellen som en uønsket arv fra den politiske venstresiden. De er ikke interessert i å styrke den tverrfaglige, sosiale modellen, men vil heller privatisere, åpne for investorer og sannsynligvis gå tilbake til den gamle institusjonsmodellen.
I denne artikkelen ser vi på: 1) Reaksjoner utenfra på det som nå skjer i Trieste, 2) Hva Triestemodellen innebærer, 3) Verdigrunnlag og menneskesyn, 4) Inspirasjonen fra USA og hva som skjedde med lokalsamfunnsmodellen der, 5) Aktiviteten fra ytre høyre-partiene i Triesteregionen sin side og deres beveggrunner 6) Reaksjonene fra tjenestene, brukerne, og familiene. Hva nå?
Reaksjoner utenfra på det som nå skjer i Trieste
Fra en lederartikkel i British Journal of Psychiatry, oktober 2021, skrevet av Sashidharan, klipper vi følgende:
Triestemodellen er en av de beste tjenestene i verden. Når denne tjenesten nå er truet av høyreving-politikere i regionen, må dette ses som en trussel mot progressiv lokalsamfunnspsykiatri langt utover Trieste og Italia. På spørsmålet om det er mulig å gi tjenester som møter omforente og internasjonale standarder, er svaret Trieste, et globalt referansepunkt for god og effektiv omsorg i mer enn 40 år. Tjenestene er holistiske, økologiske og rettighetsbaserte. Tilgjengeligheten er ikke begrenset av diagnoser eller alvorlighetsgrad, men er preget av fleksibilitet og mobilitet (de ansatte reiser gjerne ut og møter brukerne der de ønsker å møtes). Mange ressurser er involvert, det sørges for at folk får velferdsytelser, og det satses på kontinuitet i motsetning til overganger fra ett tjenestesystem til et annet. Dette har resultert i få innleggelser. Det som hender i Trieste nå er en trussel mot anstendige, effektive, humane tjenester innen psykisk helse over hele verden. Dersom et av verdens beste psykisk helse-systemene kan bli så kraftig demontert på en politisk bølge, uten at noen stilles til ansvar, er tilsvarende sentre rundt om i verden også i fare. De av oss som er dedikerte til en visjon om progressiv psykisk helse-omsorg, må motstå reverseringen og vandaliseringen av Trieste-tjenestene ved å forene krefter med våre internasjonale kollegaer og profesjonelle organisasjoner som The World Psychiatric Association, The World Federation for Mental Health og WHO m.fl. Vi kan ikke forbli tause. Vi må forsvare det beste og ikke ta flere skritt tilbake.
Også Jans Peter Eckhardt, sjefsanalytiker for «Bedre psykiatri», København, viser til Triestemodellen som en katalysator for global utvikling og implementering av det distriktspsykiatriske arbeid, med vekt på recovery, helhetstenking, tvangsforebygging, men også med krise- og akuttberedskap. Han spør hvordan denne verdenskjente og visjonære modellen, som av WHO beskrives som gullstandarden for god behandling, og som har inspirert til håp verden over, kan demonteres.
I 2019 beskrev psykiatere i The Lancet Trieste som et legendarisk forbilde. Allen Frances, som har besøkt Trieste fem ganger, sier at om Trieste dør, så drepes inspirasjonen hos mange andre. Å redde Trieste er et symbol på å redde anstendig lokalsamfunnspsykiatri, og retten til bolig for mennesker med psykososiale problemer over alt i verden.
Hva Triestemodellen innebærer
I Trieste ble alternativene bygd ut før institusjonene stengte. En grunnleggende tanke er at stenging av institusjoner må følges av at samfunnet åpnes opp. Å åpne samfunnet (for å stenge institusjonene) krever masse organisering, forberedelser, overtalelser og periodevis turbulens. Ni år ble brukt på å fase ut sykehusene, som ble erstattet av et nettverk av lokalsamfunnsbaserte psykisk helse-sentre (Community based Mental Health Centers, CMH-sentre). Ved de lokalsamfunnsbaserte sentrene tilbys behandling, forebygging, rehabilitering, rekreasjon, samvær, sysselsetting og mulighet til å dyrke egne interesser. Brukerne kan følges til hjemmet, sykehuset, pleiehjem, fengsler mm. De ansatte kan komme på hjemmebesøk for å se på levevilkår, megle i konflikter, administrere medisiner, og ev. følge til offentlige kontorer, og sørge for økonomisk assistanse. Krisemottaket har hjemlige og attraktive omgivelser og er bemannet med bl.a. likemenn. Tilgjengeligheten døgnet rundt er reell, dørene er åpne – sentrene har ingen låste dører – og man kan komme uavhengig av diagnose. Om noen trenger en seng i Trieste, har det vært kjent at de vil få det. Familie og venner er også velkomne.
Mye av dette er mulig fordi sentrene inngår i nettverk med andre lokalsamfunnsaktører. Folk blir knyttet til klubber, foreninger og sosiale nettverk. Det gis hjelp til bolig – hele spekteret, fra å bo uavhengig til familielignende settinger med support 24/7. Det gis også mulighet til betalt arbeid i entreprenørselskaper som driver sosiale kooperativer i regi av psykisk-helse-sektoren i Trieste. I de gamle asylbygningene er det nå radiostasjon, kafe, museer, biblioteker og verksted som bl.a. lager vesker, slips og klær.
Trieste, med sine nærmere 240 000 innbyggere, har fire lokalsamfunnsbaserte psykisk helse-sentre (CMH-sentre). I tilknytning til disse er det ca. 50 steder med psykisk helse-aktiviteter av ulike slag. Før Basaglia-reformene hadde Triesteregionen 1200 institusjonssenger. Etter oppbyggingen av lokalsamfunnssentrene ble dette redusert til 6 akuttsenger og 26 overnattingssenger. I tillegg ble det etablert 35 plasser i hjem hvor folk bodde i grupper med heldøgns støtte.
Ved sentrene er det rundt 25 ansatte, inkludert psykiatere. Innleggelsene er korte. Tidligere direktør for psykisk helse-departementet i Trieste, psykiateren Roberto Mezzina forteller at byens rater for selvmord, rusavhengighet, hospitalisering og hjemløshet ble signifikant redusert over 15 år. Men når det gjelder å peke på enkeltfaktorer som forklarer endringene, er dette vanskeligere siden de ulike delene av tjenestene og behandlingen er innvend i hverandre og dermed ikke kan evalueres adskilt. Av resultatene Mezzina nevner er at færre enn 10 personer per 100 000 får tvangsbehandling – og da for kun 7 til 10 dager. Krisehåndteringen har vært effektiv i å håndtere tilbakefall og kronifisering.
Mezzina viser også til en nasjonal survey, med oppfølging etter to år, ved 13 lokalsamfunnssentre, som har krisehjelp på 24/7-basis. Surveyen viser det samme: Sterk reduksjon i tilbakefall og kronifisering. Dette forklares blant annet med at brukerne har hatt muligheten til å relatere seg til personer de stoler på over tid. Kvalitative studier viser til den viktige sammenhengen mellom recovery og sosial inkludering ved deltakende borgerskap.
Noen flere tall fra ulike evalueringer av CMH-sentrene i Trieste: Over en 20 års periode var det en 50% reduksjon i de som trengte akutt hjelp. Brukertilfredshet er over 80 % og det har vært en stor nedgang i selvmord. Ca. 250 brukere er hvert år i finansiert profesjonell trening og ca. 10 % av disse finner arbeid i den sosiale eller private sektor. Paradoksalt nok har både utgiftene til tjenestene og antallet ansatte gått ned som følge av reformene. Budsjettet for psykisk helse-tjenester i regionen er nærmest halvert fra 1970 til 2000 (med indeksregulerte tall) og antall ansatte i det offentlige psykisk helse-systemet er mer enn halvert.
For Italia som helhet er det naturlig nok store variasjoner. Triestemodellen har hatt ulik suksess i ulike regioner. Men Italia har som helhet den laveste raten for tvangsbehandling i Europa. Kriminalasylene ble stengt i et lavere tempo enn de andre asylene, men det var en nedgang i antall slike asyler fra 20 til 5 mellom 1970- og 1990-årene.
Verdigrunnlag og menneskesyn
Triestesmodellen har noen grunnleggende prinsipper som handler om verdighet, respekt, inkludering i samfunnets aktiviteter, frihet, og vekt på den enkeltes ressurser. Viktige bærebjelker er mellom- menneskelige relasjoner, familieinvolvering, bedrede livsvilkår, og mulighet til både arbeid og lek.
De grunnleggende verdiene er viktige å forstå, symbolisert med slagordet «frihet er terapeutisk». Grunnleggeren, Franco Basaglia har selvsagt vært sentral i å statuere disse verdiene. I et TV-intervju i 1969 sa han bl.a.: «Jeg kan ikke se noen positiv kur når det ikke er noen fri kommunikasjon mellom pasient og lege». Pasientene ble oppmuntret til å ta kontroll over eget liv. Og det ble som allerede nevnt holdt allmøter for hele hospitalet han var direktør for.
Basaglias engasjement for at hjelpen skulle struktureres rundt personens hele liv, og ikke diagnose, kom til uttrykk bl.a. ved at det ble holdt store konserter på sykehuset. En jazzkonsert med selveste Ornette Coleman er legendarisk. Pasienter kom fram og deltok i lange jam-sessions. Coleman sa senere at dette var den dypeste fri-jazz-konserten han noen gang hadde holdt.
Kulturendringer er krevende å få til. Nøkkelen til Triestemodellen er nok at disse kulturendringene var så dypt forankret i Basaglias og de andre pionerenes arbeid over lang tid. Det var et sterkt og bevisst fokus på gjestfrihet, vennlighet, og å gjøre systemet ansvarlig overfor personen og resultatet i stedet for å beskytte institusjonen og holde seg til posisjons-autoritet. Personen skulle inkluderes med sine håp og drømmer, og få mulighet til å ivareta sin verdighet. Menneskerettighetsperspektivet var til stede flere tiår før vi fikk diskrimineringskonvensjonen (CRPD) der landene forplikter seg til å la menneskerettighetene gjelde fullt ut også for personer som har fått en psykiatrisk diagnose, eller med CRPDs terminologi, har en psykososial funksjonshindring. Som psykiateren Allen Frances skriver, er det i Trieste humanitet og fellesskapsånd som ligger til grunn, heller enn tvang og medisiner som løsning på alle problemer. Konflikter løses ved forhandlinger.
I våre dager med stadig økende fokus på psykiske lidelser som settes i sammenheng med farlighet, drap og andre alvorlige hendelser, blir kravene om å få slutt på psykiatrisk tvang og forlate et medisinsk paradigme til fordel for en psykososial tilnærming, møtt med mistro. Stemmene som sier at mennesker må møtes på en human måte når de er i krise, er der, men blir nærmest uhørlige i en panikkartet atmosfære der man vil løse akutte problemer med mer kontroll, tvang og ekskludering. Enn om det er hele måten vårt hjelpesystem er rigget på som skaper en del av de problemene vi opplever?
Ser vi til Trieste, ser vi at en annen vei var mulig. Personene blir inkludert ut fra behov, ikke ekskludert ut fra risiko. Hjelpen struktureres rundt personens behov og hele liv – ikke diagnose. Sykdommen settes i parentes og livshistorier og aspirasjoner omfavnes som hovedredskapene for recovery. I stedet for annerledes-gjøring, integreres folk i samfunnet og hjelpes til mer meningsfulle liv.
Når tragedier skjer, blir disse forstått mer som resultat av manglende hjelp fra systemet som ikke responderte på personens behov. Triestemodellen er basert på behov, ikke risiko, og på en erkjennelse av at voldelige institusjoner har betydning for hvordan mennesker framtrer. Ut fra denne filosofien er Triestemodellen tryggere fordi den har åpne dører. Tvang ses ikke som veien til trygghet.
Inspirasjonen fra USA og hva som skjedde med lokalsamfunnsmodellen der
Det er en skjebnens ironi, skriver Allen Frances, at USAs lokalsamfunnsmodell på 1960-tallet var Basaglias inspirasjonskilde. I 1969 tilbrakte han 6 måneder i USA for å studere Kennedys modell for de-institusjonalisering og lokalsamfunns-psykiatri. Denne modellen ble effektivt pulverisert av Reagan-administrasjonen i 1980, mens Basaglia reiste tilbake til Italia og startet en reformbølge som skulle vare helt til vår tid.
Da Kennedy ble valgt i 1960, handlet han på sin sterke motivasjon for å forbedre forholdene for mennesker med psykiske lidelser, på privatplanet drevet av søsteren Rosemarys forferdelige behandling i en psykiatrisk institusjon. Kennedys Community Mental Health Centers Act fra 1963 finansierte programmer i alle stater, programmer som skulle sørge for behovene til pasienter som ble skrevet ut fra dysfunksjonelle psykiatriske sykehus. Pengene som ble spart på nedstengingen var ment å brukes på bolig og behandling i lokalsamfunnene. Men dette skulle ikke vare.
En kort tid nøt USA godt av verdens best fungerende lokalsamfunnspsykiatri-system. Systemet ble ødelagt og finansieringen forsvant ved Reagans høyreorienterte administrasjon. Pengene som skulle gå til CBMH-sentre ble i stedet brukt til skattelette eller andre programmer. CMH-sentrene stengte eller ble privatisert og tok ikke lengre imot personer med alvorlige psykiske lidelser som var uforsikret eller krevende å behandle.
De-institusjonaliseringen fortsatte, men var i USA katastrofal fordi lokalsamfunnstjenestene var så mangelfulle. Alt statlig ansvar for psykisk helse har gradvis opphørt. I løpet av 60 år er 90 % av USA’s sykehussenger for psykisk syke fjernet, noe som har resultert i den nasjonale skammen at 600 000 pasienter med psykiske lidelser er hjemløse, i fengsel eller på pleiehjem. Prosessen med de-institusjonalisering ble i stedet re-institusjonalisering og psykiatrien er igjen skrumpet inn til trange medisinske tilnærminger.
Som Frances sier, er lokalsamfunns-psykiatri kostnadseffektivt. Nedbyggingen i USA ble svært dyr. Å avvise folk med psykiske lidelser har økt kostnadene til politi, fengsler, sykehus, akuttpsykiatri, pleiehjem og tjenester for hjemløse kraftig. Likegyldighet overfor personer med psykiske lidelser er ikke bare inhumant, det har også økonomiske konsekvenser, sier Frances, som en gang selv var skeptisk til Triestemodellen. I dag ser han Trieste som et av de beste steder i verden om man er pasient med psykiske problemer. USA er blant de verste fordi landet med sin kortsiktige og ukloke tilnærming har ignorert historiens smertefulle lekse om hva som virker.
Kerry Morrison jobber i Los Angeles, men har besøkt Trieste fem ganger, bl.a. som observatør over en lengre periode. I Los Angeles opplever han daglig mennesker som ligger halvnakne i gatene, eller befinner seg i klaustrofobiske fengselsceller, og i den grad de har mulighet til å være ute, er de lenket til et møbel for å sikre at de ikke skader seg selv eller andre. De er låst i et system bygd på kliniske intervensjoner, og en finansieringsmodell som driver symptombehandling, men ignorerer de langsiktige livsvilkårene til personer i krise.
Men også i USA finnes alternativer. Morrisson har intervjuet Guyton Colantuono som leder et prosjekt kalt Prosjekt Return Peer Support Network (nettverk for likemannsstøttet «retur» – eller det å komme tilbake til samfunnet). Dette er et kostnadseffektivt, traumeinformert alternativ til sykehus eller fengsel. Sentrene er små (rundt 12 senger) og døgnprisen 295-369 dollar per person. I et tradisjonelt sykehus koster en akuttseng 2200 dollar for en natt. Likevel finnes bare to sentre knyttet til Return Peer Support Network i hele Los Angeles fylke.
Aktiviteten fra ytre høyrepartiene i Trieste og deres beveggrunner
Mange har lett etter et svar på hvorfor noen ønsker å dekonstruere et system som Triestemodellen. Det snakkes om politisk-ideologiske beveggrunner. Ut fra ideologien til Italias høyrefløy bør psykiatrien være et privat, kapitaliserende foretak som søker lønnsomhet, ikke en offentlig velferdstanke, som oppfattes som venstrefløybasert. Individene må ta ansvar for sitt eget liv. Sparing er også et mantra, i form av nedskjæringer og lukninger, selv om dette på sikt gir store samfunnsmessige kostnader.
Mezzina, som tidligere var direktør for Triestes departement for psykisk helse, er nå visepresident og ansvarlig for programutvikling i the World Federation for Mental Health. Han peker på at det har vært et mål for regionens høyreving-politikere å få en slutt på Triestemodellen og bevege seg mot privatisering. Triestemodellen er for disse symbolet på noe som ble skapt i perioden med sosiale retter, menneskerettigheter, og dermed sett på som en del av venstresidas ideologi.
Reformen hadde bred tverrpolitisk støtte i 70-åra, med unntak av ytre høyre. Det har ikke vært noe forsøk på å underminere Trieste-tjenestene fundamentalt før nå som Lega-partiet presser på med grunnleggende endringer, tross fordømmelse fra flere kanter. Offensiven synes å ha to mål: 1. Erstatte Basaglianere med ikke Basaglianere i lederposisjoner, og 2. Underminere tjenestenes evne til å fungere som de gjorde før.
Det var i 2018 at ytre høyre-partier fikk makt i regionene og ganske umiddelbart annonserte en krig mot Trieste. CMH-sentrene ble målet for kutt eller stengning. En ny leder uten erfaring med systemet ble ansatt. De politiske lederne gjorde det gjentatte ganger klart at intensjonen er å reversere den eksisterende omsorgsmodellen, fordømme verdiene og det etiske fundamentet som ligger til grunn for Trieste-systemet, og reversere de progressive reformene. Den humanistiske tilnærmingen som karakteriserer Trieste er sett som «ancient vision» som trenger endring.
Mezzina advarer: Den regionale regjeringens mål er å redusere eller avskaffe CMH-sentrene i ly av sin høyrevinge-ideologi. Også covidepidemien brukes som argument for nedskjæringer. Men dette er et paradoksalt argument. Coronaen har demonstrert svakheten i private sykehus – i mange eldrebolig-kompleks spredte viruset seg ukontrollerbart. Endringene vil bringe tilbake det gamle systemet med langtids-institusjonalisering og hjemmebesøk med medisinering. Dette har ingenting å gjøre med kostnader eller å hjelpe mennesker med psykiske lidelser, sier Mezzina, men alt å gjøre med ideologi og gunstige rammebetingelser for spekulasjon og privat kapital. Konsekvensene blir et angrep på idealene om respekt, frihet og verdighet for alle, og økt sykdomsbyrde.
Ett av tiltakene fra den høyre-ledede lokalregjeringen var å ansette psykiateren Trincas ved det eldste CMH-senteret. Han ledet tidligere et akuttsenter med låste dører og nyhetsoppslag om dårlige forhold. Trincas ble etter hvert utpekt som ny direktør for Triestes departement for psykisk helse.
Åpningstider ved de ulike sentrene har gradvis blitt redusert, noe som påvirker brukerne sterkt. Med Mezzinas ord er tryggheten på at en kan komme til mennesker og omgivelser en kjenner og er trygg på nå borte. På steder der åpningstiden er nede i to timer, er sengeplassene for mennesker i krise fjernet. Samtidig ser en økt bruk av akuttsenger. Disse var nesten ikke i bruk tidligere.
I tillegg til nedstengning av flere sentre og reduserte åpningstider på andre, planlegges det også å kutte antall seniorpsykiatere og avdelingsledere samt la være å ansette i ledige stillinger.
Reaksjonene – fra tjenestene, brukerne, familiene. Hva nå?
Motstanden mot endringene har vært voldsom fra brukere og familiemedlemmer. Noe som har gjort at den negative utviklingen er bremset. Basaglianerne er i stand til å kjempe tilbake, men motkreftene er sterke. Mezzina har tilbudt seg å gi videre bistand, ved bl.a. å utvikle Åpne dialoger – etter finsk modell – som behandlingstilnærming. Men dette er avvist. Mezzinas forsøk på å få ut nye tall for tvangsbehandling er også mislykkede, dataene ser ikke ut til å eksistere.
Triestes tjenester er fortsatt unike og sannsynligvis blant de beste i verden. Mange profesjonelle jobber fortsatt innenfor et Basagliansk rammeverk, og dørene er åpne, men krisehåndteringen er nok ikke like god som tidligere. Mezzina er bekymret for yngre generasjoner, at de vil være mindre i stand til å kjempe for systemet i fremtiden. Mange av de som jobber i systemet nå, er ikke klar over hvorfor dette unike systemet eksisterer, hvorfor det er viktig, og hva som er dets teoretiske basis.
Vi spør oss hvorfor Trieste-modellen ikke spres i et større tempo, på tross av at den har gode resultater, er kostnadseffektiv, anbefales av WHO og har betydning for mange mennesker rundt om i verden.
Det er en utfordring at lokalsamfunns-tjenestene må være godt utbygde for at modellen skal fungere. En slik utbygging krever også forståelse for de sosiale faktorene som styrer våre liv. Hvis man tror livssmerte, som igjen ofte henger sammen med økonomiske forhold, vonde erfaringer, arbeidsløshet, manglende utdannelse, tap, skam og manglende selvfølelse, kan løses med medisiner, svekkes motivasjonen for å satse på helhetlige, sosiale ordninger. Eller kanskje er det slik at fordi de – i noens øyne – enkle løsningene finnes, blir det lettere å komme unna ansvaret for å bygge de sosiale systemene og sikkerhetsnettene som mennesker trenger som vern mot akutte livskriser.
Frances sier i The Lancet at å redde Trieste er ikke bare en lokal, Italiensk sak. Hvis Trieste dør, drepes inspirasjonen hos mange andre. Og Trieste vil ende opp med å betale mer for politi, akuttavdelinger og fengsler. Det er denne utviklingen vi ser flere steder. Sykdomsbyrden ved psykososiale utfordringer øker. I Norge ser vi at både tvangen og kriminalsaker som assosieres til «psykiatri» øker. Vi ser også unge som sluses inn i systemet, tvangsmedisineres (psykoseretningslinjene åpner ikke for rett til selvbestemmelse ved første gangs psykose!), og sitter vettskremte og traumatiserte i et system som kanskje vil prege dem for livet.
Basaglia kom ut av fengselet der han var internert på grunn av antifascistisk motstandsarbeid, og så igjen trekk i de psykiatriske institusjonene som sjokkerte han dypt. Engasjementet for endringer var brennende og personlig. Han etablerte møter mellom pasienter og stab, åpnet dørene, ba doktorene ta av seg de hvite frakkene, og etablerte tiltak for å reintegrere folk i samfunnet.
Har vi igjen begynt å tenke på «de andre» som noen som ikke angår oss, i alle fall ikke så mye at vi står opp og kjemper for et bedre system? Dette angår ikke bare en gruppe, det angår oss alle. Det handler om hva slags samfunn vi skaper. Om menneskers livssmerte skal annerledesgjøres, er vi alle i fare.
Kilder:
Community mental health care, Trieste, Italy. https://www.livingwellsystems.uk/trieste
Eckhardt; JP (2022) Verdenskendte Trieste-model ulmer. Er det et farvel til en af psykiatriens mest progressive kræfter? Tidsskrift dor psykisk helsearbeid, Vol 19, Nr. 4, s.322-325
Frances, A (2021). Save Trieste’s mental health system. The Lancet, Vol 8, September
Mezzina, R (2014) Community mental health care in Trieste and beyond: an «open door-no restraint» system of care for recovery and citizenship. J. Nerv Ment Health 202(6):440-5. doi: 10.1097/NMD.0000000000000142.
Morrisson, K (2023). What the world can learn from an Italian City’s approach to mental health. State of mind. https://slate.com/technology/2023/03/trieste-italy-community-mental-health.html
Passante, V. (2022). An introduction to the Trieste model, and why it matters. https://awaisaftab.substack.com/p/an-introduction-to-the-trieste-model
Poggioli, S (2021) A public mental health model in Italy earns global praise. Now it faces its demise. NPR. Updated November 24, 2021. https://www.npr.org/2021/11/24/1058794582/public-mental-health-care-illness-italy-trieste
Sashidharan, SP (2021). Why Trieste matters. The British journal of psychiatry. The Cambridge University Press. https://www.cambridge.org/core/journals/the-british-journal-of-psychiatry/article/why-trieste-matters/67D5001954A41F24F25EBD90032FFDAA
Sashidharan SP, Mezzina R, Saraceno B, Rosen A, Davidson L, Frances A, Kendall (2019). Basaglia’s impact. T. Lancet Psychiatry. 2019 Feb;6(2):95-96. doi: 10.1016/S2215-0366(18)30512-1
WHO (2021): Guideance to community mental health services. Promoting person-centred and rights-based approaches. https://www.who.int/publications-detail-redirect/9789240025707