– Psykose er ikke sykdom, men menneskets forsøk på å aktivere egne mentale ressurser i en ytterst ekstrem situasjon. Der psykiatrien kan avfeie uvanlige opplevelser som vrangforestillinger, ser finsk professor en vei til helbredelse gjennom nysgjerrighet og utforsking.
Denne artikkelen, skrevet av Heidi Tommila, ble først publisert på Mad in Finland 22. des 2023. Den er oversatt ved hjelp av Deepl og gjennomgått av Tore Ødegård med god faglig og språklig hjelp fra Anneli Lapveteläinen.
Tittelen på denne artikkelen er hentet fra Jaakko Seikkulas siste bok, Dialog helbreder – men hvorfor? (oversetters anm.: boken foreligger per i dag på finsk, kommer på dansk i september 2024. Seikkula er finsk professor i psykoterapi).
Som en mellomtittel i kapittel sju står følgende: «Psykologisk atferd kan betraktes som en del av dialogen, istedenfor som del av sykdom.» Jeg leste boken i fjor vinter, men da jeg bladde i den igjen, tenkte jeg at jeg ville skrive noen ord om temaet.
Psykosens funksjon
I boken understreker Seikkula i mange ord og vendinger at sterk patologisk tenkning må utfordres, og at de vanskeligste psykiske helseproblemene burde ses som en aktiv funksjon i sinnet i uoverkommelige stressituasjoner. Her er noen eksempler fra boka:
«Hva om psykotisk fungering likevel ikke er en «patologisk mental tilstand»? Ut i fra et hjelper-perspektiv er det mer konstruktivt å granske alle menneskesinnets funksjoner som respons på livets hendelser. Også psykologiske symptomer er reaksjoner på livet, ikke tegn på sykdom. Ofte er de til og med det motsatte: Det viser at en aktiv funksjonsevne i sinnet er i stand til å beskytte seg selv i pressede situasjoner.»
«Dialogisk praksis gjør det mulig å forstå psykotisk fungering som en måte å respondere på i ekstreme stressituasjoner. Psykose er ikke en psykopatologisk tilstand eller en sykdom, men menneskets handlingsforsøk på å aktivere egne mentale ressurser i en ytterst ekstrem situasjon.»
«Istedenfor å tenke at psykotisk fungering er en abnormitet i hjernen eller annen avvikende psykisk struktur, kan det sees som en aktiv funksjon ifra det kroppslige sinnet i et forsøk på å håndtere ekstremt stress.»
«Dette er ikke en psykiatrisk sykdom, men for oss alle en mulig og nødvendig måte å forsvare oss på, hvis vi befinner oss i en svært utfordrende og presset situasjon. Det er sinnets aktive måte å forsvare seg mot uoverkommelig press.»
«All grunnleggende betingelse går ut på at en ikke ser på personens erfaring som en sykdom, men dennes aktive forsøk på fungering under ekstremt pressede forhold.»
Vel, dette er selvfølgelig noe helt annet enn det vi er vanligvis blitt fortalt. Når jeg nå skriver «psykose» på Google, viser søkeresultatene til sykdom, psykisk forstyrrelse, tilstand der personens virkelighetsoppfatning er forstyrret av hallusinasjoner, vanskeligheter med å skille mellom hva som er sant og hva som ikke er det.
Vrangforestillinger – hva er sant og ikke?
Man kan selvfølgelig ikke helt utelukke muligheten for vrangforestillinger. På den andre siden, hva er vrangforestillinger og hva er det ikke? Hva er sant? Det er heller ikke alltid like entydig, spesielt måten det finske Helsebiblioteket tar stilling til det på:
«Filosofer krangler om hva som er sannhet og dessverre finnes det i historien kjedelige eksempler på hvordan autoriteter i behandlingssystem har blitt brukt på en feil måte. I moderne psykiatri nærmer man seg sannhetsproblemet på en svært praktisk måte. Det er vanligvis ikke uklart når en persons virkelighetsoppfatning er forstyrret. Et psykotisk symptom er – for å generalisere grovt – en håndgripelig tanke eller sansing, som føles helt virkelig, men de andre mennesker som representerer samme kultur, mener at den ikke er sann.»
Og når jeg fra mitt eget perspektiv gransker det som hos mange fremstår som psykiatriens rådende forståelse, dukker det opp som vrangforestillinger, til og med vitenskapelige begrunnelser.
Minner vekkes til liv
I dialogisk praksis, ifølge Seikkula, behandles fortellingene til en person som kommer til behandling for psykotiske symptomer (som ser ut til å være vrangforestillinger) som opplevelser som ikke kan settes ord på på grunn av de enorme følelsesmessige omveltningene som opplevelsene inneholder. Vrangforestilling som begrep beskriver ikke saken i det hele tatt, men i stedet tror vi at personen gjennom vrangforestillingene snakker om noe viktig som virkelig har skjedd dem. Minnene knyttet til disse opplevelsene vekkes til live sammen med opplevelsene i dette øyeblikket.
Den stressende situasjonen i dette øyeblikket kan til en viss grad minne om den opprinnelige, forferdelige erfaringen, eller påminnelsen kan oppstå fra et veldig lite hint, for eksempel fra en lignende emosjonell opplevelse eller gjennom kontakt med sansene som lukt og farge. Da reagerer kroppen i henhold til en reell traumatisk hendelse, men den fremstår som metaforisk som om den også skjedde i dette øyeblikket. For eksempel kan personen erfare at en nærstående person truer ham på livet fordi et minne fra fortiden om voldutøvelse er blitt vekket til liv, der noen virkelig har truet personen på livet.
Det foran nevnte vekker imidlertid en tanke om at man bør ta i betraktning muligheten for at noen faktisk nylig har vært truet på livet og ikke bare i fortiden. Også dette kunne bli sett på som lignende emosjonelle opplevelser betraktet som psykotiske opplevelser og reaksjoner, på samme måte som når fortidens minner ble fremkalt til liv.
Akseptere og integrere erfaringer
Seikkula skriver at hallusinasjoner har blitt sagt å være fortellinger knyttet til virkelige hendelser i livet, som kan være ledsaget av ekstrem dødsangst. Og det ville være svært viktig å forstå at pasienten snakker, om enn noen ganger mer eller mindre metaforisk, om virkelige hendelser og erfaringer, og ikke bare betrakte dem som meningsløse vrangforestillinger. Gjennom dem kan pasienten for første gang komme i kontakt med traumatiske opplevelser fra fortiden. De gjør det mulig å sette ord på disse opplevelsene, kanskje for første gang i pasientens liv. En pasient har også færre muligheter til å bli kjent med sine egne erfaringer hvis virkeligheten ikke aksepteres. I tillegg svekkes sjansene for å kontrollere egen atferd. Å fokusere på symptomer, se dem som en sykdom eller en forstyrrelse i hjernens funksjon og patologisere problemer, svekker ofte også en persons evne til å håndtere sitt eget liv og integrere erfaringer.
Jeg synes det er ganske treffende sagt når Seikkula skriver:
«Å respektere og lytte til den andre blir hovedmålet med dialogisk arbeid, mens målet i psykiatrisk behandling ofte er å finne ut «hvor gal den andre er» og hva familiens problemer er, hvis man i det hele tatt er interessert i å møte familien.»
Av en eller annen grunn tenker jeg at det ikke ville være en så stor forandring å begynne med å behandle pasienter og deres erfaringer på denne måten. Og for en stor betydning det kunne ha!
***
