Trond F. Aarre
Hvis psykisk helsevern ikke fantes. Psykiatri for ikke-psykiatere.
Fagbokforlaget, 2022.
179 sider.
ISBN: 978-82-450-4104-0
Trond F. Aarre er en produktiv forfatter. Når han ikke skriver, leder han et distriktspsykiatrisk senter (DPS) på Vestlandet. Han har også sittet i Tvangslovutvalget.
Etter å ha lest to av hans tidligere bøker, Manifest for psykisk helsevern (Universitetsforlaget, 2010) og En mindre medisinsk psykiatri (Universitetsforlaget, 2018), tar jeg sjansen på å påstå at Trond F. Aarre er den norske psykiateren som over tid har bidratt mest og best når det kommer til å kle av faget psykiatri og den derpå hvilende praksis i psykisk helsevern.
Det er befriende å følge en forfatter som over år klarer å kombinere det å stå med begge beina i et fag- og tjenesteparadigme med å levere troverdig og berikende kritikk av det samme.
Analytisk og selvstendig tenkende
Trond F. Aarre er ingen gullpenn a la Finn Skårderud. Sistnevnte er fortsatt uovertruffen når det kommer til å pendle uanstrengt mellom samfunn, samtid og psyke. Til gjengjeld slipper vi den slitsomme og monomane samtaleterapi-henføringen som i altfor stor grad har preget Skårderuds tekster.
Aarre fører en sober, kreativ og effektiv penn. Han kan alle triksene i boka, uten å bli maniert. Aarre er analytisk og selvstendig tenkende og lener seg like stødig på samfunnsvitere som på «psykovitere».
Det er (i tillegg til Finn Skårderud) naturlig å sammenlikne Trond F. Aarre med psykologer som Ole Jacob Madsen og Tor-Johan Ekeland, sykepleiere som Bengt Karlsson og Anders J.W. Andersen, en sosiolog som Ragnfrid Kogstad og en ergoterapeut som Marit Borg, for å holde oss til dem som fortsatt er blant oss.
Tar pulsen på feltet
Ingen av de ovennevnte overgår, etter mitt skjønn, Trond F. Aarre når det kommer til å ta pulsen på feltet for psykososial helse i sin fulle bredde. Se bare på dette utvalget av kapitteloverskrifter fra Manifest for psykisk helsevern:
«Den medisinske modellen – storslått og mislykket»
«Standardisering av det uensartede»
«Den diagnostiske hengemyra»
«Psykiatrisk inflasjon»
«Profesjonsherredømmets gjenkomst»
«Å krenke dem vi skal tjene»
Jeg lar meg nok en gang begeistre av dette – for bredden, temaene, formuleringene og motet. Enda bedre blir det om man leser det som følger under hver av overskriftene – Trond F. Aarre tar ethvert tema like alvorlig, slik en virkelig intellektuell skal.
Myndiggjøring av ikke-spesialister
Vi får nærme oss den aktuelle boka: Hvis psykisk helsevern ikke fantes. Psykiatri for ikke-psykiatere. Hva slags bok er dette? Hva handler den om? Hvem er den skrevet for? Hvor god er den?
Det første som slår meg, er at dette egentlig er en bok om empowerment. På det norske feltet for psykososial helse har empowerment ofte vært synonymt med «pasient- og brukerstyrking», men med denne boka ønsker Trond Aarre først og fremst å myndiggjøre «ikke-spesialistene» blant fagfolkene i feltet:
«Hvis psykisk helsevern ikke fantes, var det vanlige folk vi måtte satse på. Dersom personen selv og de nærmeste ikke greide å ordne opp, måtte samfunnet stille opp med de ressursene de rår over, i form av frivillig innsats og ansatte i kommunen og fylkeskommunen. Vi måtte spille på lærere, ansatte i sosialtjenesten og NAV, fagfolk i barnevernet og i den vanlige kommunale helsetjenesten. Det ville sitte langt inne å opprette særtjenester. Jeg tror vi ville kommet like langt på den måten, og med langt mindre ressursbruk.» (s. 15).
Dette er høyst betimelige betraktninger. Vi må styrke generalistene, sosialarbeiderne og samfunnet. Vi må slutte å late som om psykologer og leger har tilgang til den hellige gral, mens alle andre er dømt til å famle i mørket. Vi skal ha respekt for utdanning, men ikke for grådig og hensynsløs saligkåring og profesjonalisering av det profane – det som står utenfor «helligdommen».
Et grelt eksempel på det vi kanskje kan kalle «diskursiv profesjonalisering» – en språkstrategi som legger til grunn at en anstendig redegjørelse for et budskaps premisser og kontekst ikke er avsenders (i denne sammenheng: profesjonsorganisasjonens) ansvar – finner vi i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 12 2023, som er et temanummer med tittelen Veier til endring. Tittelen på forordet er Det viktige mangfoldet. Det vi får servert, er en gjennomgang av ti ulike psykoterapiretninger. Som om dette har noe som helst med mangfold å gjøre. Som om alle veier til endring er brolagt med psykoterapi. Dersom vi skal nå dit Trond F. Aarre ønsker å ta oss, bør vi bevisstgjøre oss på og ta et oppgjør med diskursiv profesjonalisering spesielt, og med alle former for diskursiv makt generelt.
Lynkurs i Trond F. Aarres tenking
De første sju sidene av bokas første kapittel – «Hvis psykiatrien ikke fantes» – gir et lynkurs i Trond F. Aarres tenking: Folk bør få den hjelpen de trenger uten å bli gjort til pasienter. Folk flest kan ta mer ansvar for folk som har det vanskelig. Spesialisering har som bivirkning at ikke-spesialister umyndiggjøres. La oss heller prøve enkle og jordnære tiltak først. Vi må bli mindre opptatt av å diagnostisere sykdommer som antakelig ikke finnes. Dagens system er ikke bærekraftig: «Kostnadene til behandling – og de sosiale konsekvensene av sykeliggjøringen – … (blir) for store.» (s. 17). Det finnes mange veier til bedring av folks psykiske helse, og et flertall av dem krever ikke formell kompetanse.
Ikke helt på høyden
Jeg mener å ha sett at Trond F. Aarre i et intervju har uttalt at han ikke vet hvor god denne boka er. Det kan selvfølgelig være et uttrykk for beskjedenhet, men etter å ha lest boka, tenker jeg at han faktisk er inne på noe.
Der bøkene Manifest for psykisk helsevern og En mindre medisinsk psykiatri er gjennomførte drøftinger av sentrale fenomener i feltet, henvendt til både leg og lærd, og skrevet på en måte som en bred offentlighet vil kunne ha utbytte av, oppleves store deler av Hvis psykisk helsevern ikke fantes som en innføringsbok fra en mester til uinnvidde. Kapittel 2 – 6 og kapittel 8 står ikke i stil med innledningskapittelet, kapittel 7 («Noen problemer med diagnosene») og 9 («Uvitenskapelig etterskrift»). Mens sistnevnte kapitler langt på vei holder sedvanlig Aarre-kvalitet, oppleves store deler av den øvrige tekstmassen som tradisjonell og ikke altfor inspirert.
Mer psyko enn sosio
På toppen av dette kommer noe jeg ikke har tenkt på når jeg har lest tidligere tekster av forfatteren: Det er gjennomgående mindre sosio og mer psyko å finne hos Aarre enn jeg kan huske å lagt merke til tidligere. Jeg finner heller ikke mye som peker i retning av citizenship og disability studies. Har dette alltid vært fraværende hos Aarre, eller er det bare jeg som har vært mindre opptatt av dette tidligere?
Slik jeg forstår de mest radikale forkjemperne for likestilling for funksjonshemmede, er det selve helseparadigmet som står i veien for full likestilling, ofte eksemplifisert ved kravet om at borgerstyrt personlig assistanse (BPA) må tas ut av helselovgivningen. Når det gjelder Trond F. Aarre og den aktuelle boka, kan vi kanskje spissformulere det slik: Aarre sier farvel til myten om psykiatrisk sykdom, men han har foreløpig ikke sagt farvel til overopptattheten av helse og individuell lidelse og behandling.
Ikke helt på høyden
Hvis psykisk helsevern ikke fantes er gitt ut på et annet forlag enn de to bøkene jeg sammenlikner med. Forlaget legger ikke skjul på at denne boka er ment å være en lettlest innføringsbok, med et instrumentelt siktemål – å lære studenter i sosial- og samfunnsfag litt om «…gode måter å samtale på, og enkle og jordnære tiltak til nytte for dem som har det vanskelig.»
Heller ikke lest på disse premissene, uten å skjele til Aarres tidligere forfatterskap, er boka helt på høyden. Om jeg hadde vært førsteårsstudent i sosialt arbeid, er jeg redd for at jeg etter endt lesing ville ha sittet igjen med langt mer tradisjonell psykiatrisk kunnskap enn om jeg hadde lest en av de mange innføringsbøkene i psykisk helsearbeid som er kommet de siste tjue årene.
For mange huskelapper
Kapittel 2 «Hvordan bør vi snakke med medmennesker som sliter?» og kapittel 8 «Hva kan de uten spesialkompetanse gjøre?» er skrevet som en samling huskelapper. Dette blir i meste laget, og det blir ikke bedre av at tre av de øvrige kapitlene fremstår som like oppramsende og fragmenterte, i sin beskrivelse av henholdsvis behandlingsapparatet, de juridiske rammene og helsetjenestens behandlingsformer og klassifisering av problemer.
Vi kan kanskje ikke forvente av faglitterære forfattere at de skal skrive som Jon Fosse, men de trenger heller ikke skrive slik at vi opplever å lese en bruksanvisning eller en powerpoint-presentasjon.
Den hegemoniske kunnskapens disiplinerende kraft
Kapittel 8 har avsnittstitler som dette: «Depresjoner». «Angstlidelser». «Spiseforstyrrelser». «ADHD». I avsnittet om «ADHD» heter det:
«Diagnostikk og oppstart av behandling er et ansvar for spesialisthelsetjenesten, og pasientene blir derfor henvist til nærmeste poliklinikk for vurdering. … De som har milde symptomer, kan ha nytte av sentralstimulerende medikamenter som Ritalin og trenger lite annen hjelp. Medisiner kan gjøre personer med ADHD roligere, mer konsentrerte og oppmerksomme. …»
Som vi har sett, påstås det at bokas hovedvekt ligger på «…gode måter å samtale på, og enkle og jordnære tiltak til nytte for dem som vanskelig.» Stemmer det?
Ja, i den forstand at det kanskje er noen flere sider i boka som er viet til det Trond F. Aarre ønsker at boka skal bidra til enn til det han ønsker at feltet skal bevege seg bort fra. Nei, i den forstand at Aarre antakelig undervurderer den etablerte psykiatriske detaljkunnskapens potensiale til å imponere og disiplinere søkende studenter med små forhåndskunnskaper i et komplisert og komplekst felt.
Bokas beholdning
For meg er beholdningen i Hvis psykisk helsevern ikke fantes primært å finne i et avsnitt på side 17, der Aarre anerkjenner at det finnes hierarkier i feltet, at hierarkiene også er av faglig karakter, og at disse må bekjempes gjennom politisk og fagpolitisk arbeid.
Det aktuelle avsnittet kan leses som en støtte til Mad in – bevegelsen og annen aktivisme på feltet. Dette oppleves som svært befriende.
Vi trenger ikke å være enige om alt. Vi trenger ikke nødvendigvis å kjempe alle kamper side om side. Men erkjennelsen av at dette er et felt, hvor kamper uavlatelig kjempes, og hvor det alt for ofte er de mest sakesløse – psykososialt utfordrede borgere – som ender opp som ofre, bør være det sentrale i et demokratisk og opplyst samfunn.
