Joanna Moncrieff, 2020
PCCS Books
Som en av grunnleggerne av Critical Psychiatry Network, og kjent for sin kritikk av medikamentbruk innen psykisk helsetjenester, er det liten tvil om at den britiske psykiateren Joanna Moncrieff er rette person til å forsyne oss med oppdatert, nøye utvalgt informasjon om nettopp psykiatriske legemidler. Det har hun også gjort i en årrekke, og er for mange kjent for boka «The Myth of the Chemical Cure» fra 2008. «A Straight Talking Introduction to Psychiatric Drugs» ble første gang utgitt i 2009, og kom altså i 2020 i ny og revidert utgave, som seg hør og bør i et felt der forskning er ferskvare.
Boka er del av en serie fra forlaget PCCS Books, der det gis «A Straight Talking Introduction» til ulike temaer innen psykisk helse-feltet, av kjente forfattere som blant andre John Read og Lucy Johnston. Noe av seriens hensikt er å myndiggjøre leserne til å kunne tenke selv og stille spørsmål ved etablerte sannheter i et felt der kunnskap ofte henger sammen med makt. Bøkene er derfor lagt opp til å være tilgjengelige for folk uten relevant utdanning, samtidig som det er tatt et bevisst valg om å beholde mye fagspråk og psykiatrisk terminologi. Dette gjelder også i Moncrieffs bok, og er et interessant valg som jeg vil komme tilbake til.
Klar tale
Allerede i innholdsfortegnelsen gir boka inntrykk av å være «straight talking», med en oversiktlig inndeling basert på de ulike medikamentgruppene som blant annet «antidepressiva» og «antipsykotika», i tillegg til noen egne kapitler om blant annet forskning, nedtrapping og «When might psychiatric drugs be useful?». Dette siste kapitlet bør gjøre det tydelig for enhver leser at Moncrieff ikke nødvendigvis er ute etter å avskrive enhver bruk av psykiatriske legemidler, til tross for de mange kritiske innvendingene boka inneholder.
I debatten omkring psykiatriske medisiner kan man lett møte beskyldninger om å «ha en agenda», være «psykiatri-kritisk» og ha gjort seg opp en mening uten å sette seg inn i kunnskapen som foreligger. Dette er jo i og for seg en hersketeknikk som forekommer i mange debatter, men kanskje er det særlig lett å bli utsatt for dette i et felt som psykisk helse, som i så stor grad preges av makt og økonomiske interesser i tillegg til store hull og mangler i forskningen. Moncrieffs saklige og nøkterne omgang med fakta og forskningsfunn burde imidlertid være egnet til å vekke tillit hos mange.
Hun tar for eksempel for seg teorien om dopamin-supersensitivitet, blant annet kjent fra Robert Whitakers mange foredrag. Teorien gir en logisk og lettfattelig forklaring på hvordan hjernen kan tilpasse seg bruk av «antipsykotika» slik at man kan bli mer sensitiv for å psykotiske reaksjoner når man slutter å ta medisinene, enn man var i utgangspunktet. Men istedenfor å gi sin fulle tilslutning, ber Moncrieff oss om å ta et skritt tilbake. Teorien har ikke nok forskningsmessig hold til at vi kan vite om den stemmer, formaner hun oss, og framholder at mekanismene i hvert fall er mer komplekse enn det denne ene forklaringen skulle tilsi. Dermed arresterer hun de av oss som kan falle for fristelsen til å slå i bordet med forenklede modeller, og demonstrerer med all tydelighet at hun selv holder seg for god for slikt.
Så vil nok likevel mange som er overveiende positivt innstilt til psykiatriske medisiner, finne Moncrieffs bok tung å svelge. For til tross for at hun diskuterer seg fram til tilfeller der hun mener noen av disse legemidlene kan ha en nytteverdi, i kortere perioder og i tilfeller der man opplever stort ubehag av sine psykiske reaksjoner, preges boka i langt større grad av problematisering av disse legemidlene. Negative og skadelige virkninger beskrives utførlig, i tillegg til at Moncrieff metodisk avdekker de mange problemene med forskningen som påstår å dokumentere positiv effekt. Det er neppe til å unngå at Moncrieff av enkelte vil bli beskyldt for å være ensidig og bedrive «cherry-picking» av studier som underbygger hennes poenger. For undertegnede (som riktignok ikke er helt ny i dette feltet) framstår imidlertid bokas kritiske hovedkonklusjoner om psykiatriske legemidler som en nødvendig konsekvens av kunnskapen som faktisk foreligger.
Viktig, men repeterende om medikamenters virkninger
Om vi skulle beskylde Moncrieff for å «ha en agenda», måtte det heller være den at alle skal få med seg hennes hovedpoeng; to ulike forståelsesmodeller for psykiatriske legemidlers virkninger som hun lanserte allerede i «The Myth of the Chemical Cure» i 2008. «The disease-centered model» går ut fra at «psykiske lidelser» har spesifikke biologiske årsaker som medisinen virker målrettet på. Denne tenkemåten er utbredt innen helsevesen og psykiatri som fagfelt, til tross for at den mangler forskningsmessig grunnlag. Moncrieff har som alternativ lansert «the drug-centered model», som hun framholder som mer realistisk og vitenskapelig. Når hun tar for seg de ulike medikamentgruppene ut fra sin modell, legger hun nøkternt fram stoffenes dokumenterte virkninger på hjernen og kroppen, og beskriver dette som kunstige, påførte effekter som skaper unaturlige tilstander, heller enn å rette opp noe som var feil. Så hevder hun som sagt også at det i enkelte tilfeller kan ha en hensikt å indusere disse kunstige tilstandene, men da veid opp mot potensielle skadevirkninger.
Moncrieffs modeller har dessverre ikke blitt mindre relevante eller unødvendige å forklare siden hun lanserte dem første gang, men hvis man skal kritisere noe så må det være at de blir forklart vel mange ganger. Kanskje er tanken at boka skal kunne fungere som et oppslagsverk, slik at du ikke kan unngå å få med deg forskjellen på «drug-centered» og «disease-centered model» uansett hvor du måtte slå opp i boka. Også når det gjelder temaet nedtrapping og seponerings-effekter, ble det en del gjentakelser for undertegnede, som leste boka fra perm til perm. Tatt i betraktning hvor etterlengtet det er med en systematisk oversikt over denne tematikken, som er sårt tiltrengt ikke minst for dem som opplever å få svært lite informasjon om nedtrapping fra helsevesenet, er jeg imidlertid villig til å se gjennom fingrene med noen gjentakelser.
Et språklig dilemma
For denne leseren var det noe overraskende at psykiatriske diagnoser og termer som «psykiske lidelser» og «symptomer» konsekvent nevnes uten å problematiseres. Dette nevnes så vidt av Moncrieff selv, som konstaterer at dette er et valg hun har gjort for enkelhetens og lesbarhetens skyld. I introduksjonen til bokserien, skrevet av Richard Bentall og Pete Sanders, heter det også at “We don’t expect that psychiatrists and psychologists and others working in mental health services will stop using medical terminology (…), so these books should help you get used to, and learn their language.”
Som utdannet i Danmark og med hang til poststrukturalisme der man problematiserer og dissekerer ethvert begrep, faller det undertegnede litt tungt å akseptere dette uten videre. I mange sammenhenger må vi helt klart lære oss språket til de som besitter makten, hvis vi ønsker å bli hørt og tatt på alvor. Men når vi gjør dette, må vi jo også underordne oss virkelighetsforståelsen som dette språket representerer. Dette er et kjent dilemma, som jeg mener blir tatt litt for lett på av Moncrieff og de andre som står bak bokserien. For språk skaper virkelighet, og hver gang vi gjentar at psykiske reaksjoner er sykdommer, er vi med på å gjøre dette til sannhet, uansett om vi har forsøkt å ta forbehold ved å proklamere at dette er en sannhet vi egentlig ikke står inne for.
På den annen side; en bok om psykiatriske legemidler hvor man foretrekker hverdagsspråk og omskrivinger for å unngå fagspråk, vil lett kunne støte fra seg lesere som vil finne dette uvant og kanskje provoserende. Å uttrykke seg i dette feltet er og blir en balansegang, særlig hvis man ønsker å tale for flere enn de innvidde og faktisk forsøke å skape endring.
Og om noen skulle klare å nå fram til de mange, og faktisk anspore til selvstendig og kritisk tenkning om psykiatriske legemidler, så må det være Joanna Moncrieff. Det er bare å kjøpe inn boka, og bruk den gjerne som oppslagsverk der du lett kan finne evidens, forklaringer og referanser om det du er ute etter, enten det er en spesifikk medisin eller et større tema. Og lån gjerne bort boka til noen som ikke nødvendigvis har samme meninger eller erfaringer som deg selv, men som kanskje kan være villig til å la seg opplyse.
Bokas første utgave ble for øvrig oversatt til norsk og utgitt på Abstrakt forlag i 2011, med tittelen «Psykiatriske legemidler – En kritisk introduksjon». For dem som leser engelsk, anbefales Joanna Moncrieffs blogg, hvor man vil finne hennes betraktninger om den siste utviklingen innen psykiatriske legemidler.
