Mr. Trampnoise

Smalltalk handler om holdning og lite om ord

JoVoTekst (2020)

80 sider

ISBN: 978-82-997470-9-7


Å småprate er visstnok en kunst. Selv er jeg nok mest av en «big talker». Slik har jeg i hvert fall ofte tenkt om meg selv. Men hvis jeg tenker meg grundigere om, har jeg nok visse talenter som smalltalker også. Min far var selger da jeg var liten, og jeg husker godt at boka «Hvordan vinne venner og virke på mennesker» av Dale Carnegie sto i bokhylla hjemme, og etter hvert ble lest fra perm til perm av en nysgjerrig guttunge.

Ett av poengene i Dale Carnegies bok har bitt seg fast i meg: Det er utrolig hvor lite man trenger å vite om et emne for å bli ansett som en dannet og interessant samtalepartner, hvis man bare vet å stille de riktige spørsmålene, slik at samtalepartneren får utfolde seg og føler seg vel.

Jeg, som ikke har tatt i en fiskestang siden jeg som guttunge på 1960-tallet fisket med mark i bekken hjemme, kan for eksempel uten problemer føre lange samtaler med dedikerte sportsfiskere. Spør jeg om noe jeg antar vil interessere en pasjonert laksefisker: forholdet mellom villaks og oppdrettslaks; standarden på utleiehyttene langs fiskeelvene; hvor mye ustyret betyr; lakselusplagen; anything – og så er det bare, i motsetning til laksen, å følge strømmen. Mens samtalepartneren svarer på mitt første spørsmål, har jeg som regel god tid til å tenke ut oppfølgingsspørsmålet, og så er vi i gang.

Gode og dårlige situasjoner

Jo, jeg kan saktens småprate på gode dager, når angsten er under kontroll, og i trygge omgivelser. Men sett meg i en situasjon som virker retraumatiserende, som et seminar med selvgode fagfolk som innledere, eller en middag der de andre gjestenes kunnskapsmangel er omvendt proporsjonal med selvtilliten, og jeg kommer garantert, nesten som i transe, til å bryte ut i tidenes mest gledesdrepende monolog, om psykososial helse, utenforskap og fattigdom.

Jeg ser derfor ikke bort fra at det kan være noe å hente i «Smalltalk handler om holdning og lite om ord» – det er tross alt femti år siden jeg leste Dale Carnegie.

Hevdeteknikker

For bokomtalere med dårlig selvtillit, er bøkenes baksidetekster ofte en gave, for hvem vet vel bedre hva en bok handler om enn forfatteren og forlaget? Jeg gir derfor ordet til forfatteren og forleggeren. Mye tyder på at det i denne sammenheng er én og samme person:

«… denne boken … prøver å gi folk innsikt i egen og andres psykologi. Jeg innfører … begrepet hevdeteknikker, og bruker det som en sentral forklaringsmodell for hvert enkelt menneske for å kunne forstå våre handlinger … hevdeteknikker er ikke det samme som hersketeknikker. Om du … er dårlig i smalltalk, … prøver jeg her å gi deg noen innsikter og strategier hvis du vil prøve å bli bedre i det, og da får (du) nok … mer entusiasme, empati og livsglede med på kjøpet.»

Jeg har stor sans for folk som skaper nye begreper, og begrepet «hevdeteknikker» kan jeg ikke se at noen har brukt tidligere. Det første eksempelet på en hevdeteknikk som dukker opp i hodet mitt, er Siv Jensens berømmelige skifte av stemmeleie. Det andre er en tidligere psykososial helse-leders bruk av latter og blikk som tryglet om anerkjennelse etter egne svar på andres forslag eller kritikk. Dette gjorde det vanskelig å stille oppfølgingsspørsmål uten å sette hen i forlegenhet, og om noen likevel forsøkte, ble de gjerne møtt med forurettet sinne.

Forfatteren peker på at barn fra fødselen av er utrustet med særegne hevdeteknikker, som gråt og sjarmerende oppførsel. Disse hevdeteknikkene videreutvikles gjennom hele livet: «Når det gjelder hevdeteknikker som voksne mennesker bruker seg imellom, så kan en åpenbart tilegne seg et mer bevisst forhold til hvordan en bruker dem enn hva et lite barn kan gjøre, men det er dermed ikke sagt at det er enkelt å endre dem.»

Ydmykt og kraftfullt

Forordet er ydmykt, men kraftfullt. Vi får vite at forfatteren «har gått rundt som en stor taper mesteparten av (sitt) voksne liv», at han har gått utbrent omkring i flere år, og at han har valgt å ikke «dope ned hjernen med kunstige stimuli».

Forfatteren har gode poenger når han undrer seg over om slike erfaringer kan gjøre at man «blir presset litt ekstra til å tenke utenfor boksen». Det er vanskelig å ikke sitere Mr. Trampnoise, kjenner jeg, han setter ord på forhold jeg selv, og sikkert mange andre i pasient- og brukerbevegelsen også har kjent mye på: «…kanskje en får litt ekstra innsikt av å ikke være bundet av en fag-karriere, … men kan plukke litt herfra og litt derfra alt ettersom hva en føler er fornuftig å sammenstille?»

Boka er delt inn i fjorten kapitler. Språket er for det meste kurant, men forfatteren kan med fordel søke kur for «så-syken». På side 7 forekommer det lille ordet «så» fire ganger, alle forekomstene kunne vært strøket uten at noen ville savnet dem. Mr. Trampnoise burde i det hele tatt vurdere å skifte språkvasker før neste utgivelse; det finnes for eksempel innslag av feil bruk av «å» og «og».

Godt tenkt, erfart og observert

Forfatteren oppgir ingen kilder. Betyr det at han har tenkt og erfart og observert seg fram til åtti sider om smalltalk? For meg ser det nesten slik ut, og jeg må innrømme at jeg lar meg imponere.

Mr. Trampnoise veksler mellom å skrive personlig og upersonlig. Det fungerer ofte fint, men enkelte steder blir skillet for utydelig, slik at jeg tar meg i lure på om ikke den tilsynelatende upersonlige fortelleren i de aktuelle passasjene skjuler noen personlige idiosynkrasier.

«Elementær psykiatri» og «eksentriske mennesker»

Det tredje kapittelet, «Elementær psykiatri er viktig kunnskap å ha for å kunne bli spesielt god i smalltalk», er kanskje det viktigste eksempelet på dette. Dette kapittelet er også generelt et av bokas mest problematiske, av mange grunner. Det er det desidert lengste kapittelet i boka, tre ganger lengre enn de fleste andre kapitlene. Sammen med det nest lengste kapittelet, som har et beslektet tema, smalltalk med «eksentriske mennesker», og som også framstår som et problematisk kapittel, utgjør kapittelet om «elementær psykiatri» og smalltalk en tredjedel av boka.

Det får så være at jeg er uenig i både innfallsvinkelen og mye av det forfatteren skriver i disse to kapitlene, selv om det i det første av dem saktens finnes innsikter og formuleringer som treffer fint også. Det som gjør kapitlene vanskeligst å forholde seg til, er at det ikke er lett å få tak i forfatterens motivasjon for å bruke så mye plass på «psykiatri» og «eksentrisitet». En del av passasjene i disse kapitlene blir dessverre verken autoritative eller personlige. Med referanse til bokas forord: Noen ganger kan man kanskje tenke så lenge utenfor boksen at man rett og slett glemmer at det var noen boks der i utgangspunktet.

Smalltalk kan ha mange funksjoner

Forfatteren gir en grundig, på grensen til omstendelig, definisjon av begrepet «smalltalk».

«Prating om temaer som anses som lite konfliktfylte for å kunne føle på samtalepartnerens mentalitet og dagsform, og/eller for å prøve å få en mer avslappet stemning mellom partene, og/eller fordi en føler behov for menneskelig sosial kontakt som en kanskje for øyeblikket ikke finner andre steder, og/eller for å prøve å få ny kunnskap, og/eller for å prøve å få taktisk innsikt».

Forfatteren er tro mot definisjonen boka gjennom. Han viser gjennom utallige eksempler at smalltalk kan ha mange funksjoner.

Det går an å øve på småprat

Forfatteren har en slentrende stil. Boka er ikke vanskelig, men heller ikke veldig pedagogisk, uten at det egentlig føles som et stort savn. Jeg tror forskjellige mennesker vil finne forskjellige innsikter på forskjellige steder i boka. Mr. Trampnoise framstår som en person mange ville kunne like å mingle med, enten man er glad i smalltalk, eller helst liker å høre andre snakke.

Det finnes akademikere på feltet for psykososial helse, som Astrid Skatvedt og Arve Almvik, som har betonet viktigheten av småprat i tjenestene. «Smalltalk handler om holdning og lite om ord» kommer neppe noen gang til å bli ansett som den definitive boka om småprat. Boka antar mer form av en appetittvekker enn en søndagsmiddag. Men den minner oss om hvor viktig småpraten er, at det går an å få et mer bevisst forhold til småprat, og at det går an å øve på småprat. Du kan få verre påminnelser enn det.

(Boka kan kjøpes her)