Den 29. juli 2023 publiserte Peter Sterling, professor i nevrovitenskap ved Perelman School of Medicine, et essay på Mad in America, som fikk mye oppmerksomhet i det nevrovitenskapelige miljøet. Dette er en norsk oversettelse av hans svar på en kritikk av essayet fra Awais Aftab, som ble publisert på Substack.
Av Peter Sterling – publisert på Mad in America 18. sept. 2023.
Oversatt til norsk av Deepl og gjennomgått av forskningsredaksjonen i Mad in Norway.
Jeg er glad for muligheten til å svare på Dr. Aftabs kritikk av essayet mitt, «Kausalitet og mentale forstyrrelser: En gjennomgang av nevrovitenskapen» [lenken er til den norske oversettelsen, red. anm.].
For det første innvender han helt korrekt at essayet mitt ikke er «en original forskningsartikkel» eller en «vitenskapelig artikkel», slik den ble annonsert. Selv om redaktøren i Mad in America, Peter Simons, sa dette til meg, ble jeg distrahert, og i stedet for å tenke meg om, sa jeg bare ja. Feilen er helt og holdent min.
Forskere er opplært til å lytte til kritikerne, prøve å forstå hvor vi tar feil, og rette opp i det. Jeg har derfor bedt redaktøren om å erstatte min artikkels innledning med følgende:
«Her presenteres en hjerneforskers oversikt over hva vi ikke vet om hjernen når det gjelder psykiske forstyrrelser, og hva vi ikke bør gjøre med hjernen fysisk og kjemisk som ‘terapi’. Sterlings perspektiv «følger pengene» til Big Pharma og Big Devices – selskaper som dominerer psykiatriens nåværende modell for mentale forstyrrelser for å selge sine produkter. Han følger videre pengesporet til Big Academy og Big Publishing, som deler på gevinsten, og han nevner noen navn.»
Dr. Aftab har også rett i at essayet mitt aldri ville ha blitt publisert i et konvensjonelt tidsskrift – fordi det er altfor kritisk til det rådende narrativet om psykisk «sykdom». Bare Robert Whitaker, vitenskapsjournalisten og utgiveren av Mad in America, ville hatt mot til det. Før jeg sendte inn artikkelen ba jeg som vanlig om kommentarer fra nesten et dusin erfarne nevroforskere og nevrologer. Ikke én av dem utfordret noen av mine nevrovitenskapelige påstander, og ikke én ba meg om å tone den ned. Den publiserte artikkelen har blitt godt mottatt av en rekke ledende nevroforskere, og ingen har så langt bestridt de viktigste poengene.
Dr. Aftab åpner med å bemerke at han tar meg på alvor fordi jeg er en «fremtredende nevroforsker og professor ved UPenn School of Medicine». Men den neste setningen hans sår tvil. Så her forklarer jeg hvorfor leserne bør ta meg på alvor. Ikke fordi jeg er «fremtredende», men fordi jeg er velinformert.
I løpet av min nå 60 år lange karriere har jeg undersøkt pattedyrhjernens nevrale struktur og funksjon i ulike skalaer fra synapsenes vesikkelfrigjøring (nanometer) via lokale kretsløp (mikrometer til millimeter), og til slutt hele hjernen ved å spore kortiko-spinalforbindelsene (meter). Da jeg avviklet laboratoriet mitt, sammenfattet jeg kunnskapen min på tvers av disse nivåene til noen brede konklusjoner i en bok, skrevet sammen med professor Simon Laughlin: Principles of Neural Design (2015). Deretter tok jeg steget opp med en bok om menneskets evolusjon: What is Health: Allostasis and the Principles of Human Design (2020). Denne boken integrerer vitenskapen som ligger til grunn for menneskets fysiologi og atferd slik den har utviklet seg gjennom 4 milliarder år, med særlig vekt på de siste 200 000 årene, siden vi oppstod som art.
Selv om laboratoriestudiene mine var hyperreduksjonistiske, hevder jeg at jeg har kredibilitet til å skrive bredt om menneskelig atferd og atferdsforstyrrelser. For det første har jeg publisert artikler gjennom nesten fem tiår om samfunn, stress og hjernens prediktive kontroll av fysiologien. De fleste av disse artiklene har stått på trykk i konvensjonelle vitenskapelige tidsskrifter, blant annet eLife, Physiology and Behavior, Trends in Neurosciences og JAMA Psychiatry. For det andre har jeg arbeidet utenfor akademia som livslang aktivist for borgerrettigheter og for å bygge kooperative og inkluderende lokalsamfunn. For det tredje har jeg forsket på urfolks liv, og gjennom fire tiår har jeg besøkt ulike urfolkssamfunn i Mellom-Amerika. For det fjerde har jeg de siste 20 årene bodd og drevet jordbruk i høylandet vest i Panama, der min kone og jeg samarbeider tett med naboene våre – familier som består av urfolk og bønder. Det lille samfunnet vårt styrer seg selv uten politi, narkotikadødsfall, selvmord eller skyteepisoder. Ingen i dette samfunnet er husløse.
I motsetning til Aftabs antydninger om at jeg søker «respekt», søker jeg, som en engasjert vitenskapsmann, utfordringer og alternative synspunkter basert på seriøse studier og tenkning. Som en engasjert forsker avviser jeg «falske nyheter» som fremmes av kommersielle interesser. Dr. Aftab håner mine kommentarer om ECT og sier at «han [Sterling] ikke er kliniker». Men hva vet egentlig en ung «kliniker» i psykiatrien i disse dager? For det meste det de har lært av turnuslegene og assistentlegene utdannet rett før dem. Og hva vet de? For det meste historien om at psykiske lidelser er biologiske «forstyrrelser» som kan behandles ved hjelp av intervensjoner på synapser og signalkretser. Denne historien har versert siden lobotomi-dagene av nevrokirurger og psykiatere (i mindre grad av nevrologer) og promotert av Big Pharma og Big Devices gjennom deres salgsagenter.
Dr. Aftab svarer på essayet mitt med et «meta-essay», der han anklager meg for å ha analysert Dr. Siddiqis essay feilaktig og for å ha gått utenfor dets grenser. Aftab protesterer mot mine «vidtrekkende konklusjoner», min mangel på «ydmykhet», mine «klager mot psykiatrien» og min «tirade mot psykiatrisk nevrovitenskap».
For å gjøre det klart: Jeg har ikke noe generelt imot psykiatrien. Tvert imot har jeg søkt psykoterapi ved ulike kriser i livet, og jeg har hatt enorm nytte av to kloke og empatiske psykiatere. Min såkalte mangel på ydmykhet gjenspeiler ganske enkelt klarhet og overbevisning. En overbevisning som springer ut av min brede kunnskap og min rike erfaring fra to kulturer med familier, naboer, nære kolleger (flere av dem tidvis psykotiske) og studenter (ditto) – pluss mine egne barn og barnebarn. Bør en gammel mann be om unnskyldning for å skrive basert på sin samlede erfaring? Jeg tilbyr dette nå som en slags offentlig gave. Jeg fremførte ingen «tirade» mot «psykiatrisk nevrovitenskap» – selv om jeg betrakter det uttrykket som en selvmotsigelse.
Det Dr. Aftab ikke gjør, er å adressere noen av mine konkrete konklusjoner – her oppsummert med lenker til støttende publikasjoner:
(1) Dagens medikalisering av all sosial og psykologisk lidelse er uten støtte i dagens kjente nevrobiologi
Psykiatriens diagnosemanual lister opp hundrevis av atferder som avviker fra gjennomsnittet med 1-2 standardavvik. Den kaller dem «psykiske lidelser» og gir dem tall og navn: ‘schizofreni’, ‘alvorlig depresjon’, ‘bipolar lidelse’, ‘tvangslidelse’ og ‘oppmerksomhetsforstyrrelse/hyperaktiv forstyrrelse’. Det sies at disse er «akkurat som» ekte hjernesykdommer, som for eksempel Parkinsons sykdom. Men nyere storstilte billeddiagnostikk-studier klarer ikke å identifisere hjernekorrelater med noen av disse atferdene. Slike påstander, som tidligere ofte har blitt publisert i høyt profilerte tidsskrifter, har nå vist seg å være falske (Sterling 2022, 2023).
Slike påstander [om at psykiatriske diagnoser er uttrykk for en sykdom i hjernen], har nå vist seg å være falske
Heller ikke nyere genetiske studier støtter narrativet om flere, distinkte hjernesykdommer. Snarere viser det seg at det finnes flere hundre eller tusen gener som er forbundet med psykiske lidelser. Dessuten overlapper genene som er assosiert med én «lidelse», sterkt med genene som er assosiert med de andre lidelsene, noe som tyder på at de ikke er distinkte «sykdommer», men snarere ulike manifestasjoner av et felles mentalt/atferdsmessig trekk. Denne hypotesen støttes av en longitudinell studie som har pågått i fire tiår, og som viser at de fleste personer som uttrykker én type forstyrrelse, til slutt uttrykker dem alle, enten suksessivt eller samtidig (Caspi et al. 2020). Til slutt oppsummerer Daniel Geschwind (professor i humangenetikk, nevrologi og psykiatri ved UCLA) nevrovitenskapen bak psykiske forstyrrelser i sitt foredrag ved Allen Institute i 2017:
«Psykiatriske lidelser er syndromer … Det vi kaller psykiatriske sykdommer er bare nivåer av funksjonsnedsettelse … Terskelen er ikke vitenskapelig, men en klinisk/praktisk terskel for når individer ikke er i stand til å fungere i samfunnet. Disse syndromorienterte diagnosene er ikke definert ut fra etiologi (opprinnelse), de er bare i den ene enden av et kontinuum av normal variasjon. For de fleste lidelser handler det om vanlige variasjoner som beveger et individ mot den (klinisk konstruerte) terskelen, og noen ganger kan en sjelden variant skyve personen over terskelen.» (Min utheving)
Geschwind, en forsker (og kliniker) i verdensklasse, er en sentral skikkelse i jakten på å identifisere den normale funksjonen til trekk som kan innebære psykiske forstyrrelser. Her avviser han fortellingene som er kokt sammen rundt «syndromdiagnosene»: Han benekter at de er «sykdommer». Legg merke til at de genetiske og longitudinelle studiene som siteres her, til sammen støtter Dr. Thomas Szasz’ syn – at psykisk «sykdom» er en myte. Szasz, som lenge ble hånet, viser seg nå å ha vært forutseende.
(2) Uten noen identifisert nevral patologi er det ingen grunn til å gripe inn i hjernens kretsløp, verken mekanisk eller kjemisk. Dette er enkel logikk: Hvis du ikke har identifisert noe som «ødelagt», er det ingen grunn til å «reparere». Dopamin og serotonin er ikke «akkurat som insulin» – som Big Pharma sier – så det finnes ingen vitenskapelig basert begrunnelse for å administrere noen av hjernemedisinene som har vært markedsført i over 70 år, og heller ikke for psykokirurgi, ECT (elektrosjokkbehandling), TMS (transkraniell magnetisk stimulering) eller DBS (dyp hjernestimulering)
Dr. Aftab tar tilsynelatende de såkalte «randomiserte kliniske studiene» for god fisk som bevis for effekt og sikkerhet. Slike studier tjener til å villede FDA (de amerikanske legemiddelmyndighetene, overs. anm.). Men de er selvfølgelig designet av Big Pharma og de store utstyrsleverandørene for å påvise statistisk signifikans i små, kortvarige studier med rudimentære evalueringer av mental funksjon – for eksempel «vurderingsskalaer», som i seg selv smuldrer bort ved vitenskapelig granskning (Fried et al. 2022). Som Whitaker og jeg har grundig dokumentert i våre respektive publikasjoner, blir slike svake studier ikke bekreftet av påfølgende større og mer langvarige evalueringer (Whitaker 2023; Sterling 2020, 2022, 2023). Følgelig er alle de mange manipuleringene med menneskehjernen fra barndom til alderdom rett og slett bisarre manipulasjoner som fremmes av kommersielle grunner og av hensyn til sosial kontroll. To generasjoner av leger som er opplært på disse historiene – mytene – vet rett og slett ikke bedre.
Tenk for eksempel på en egenskap som påvirker aktivitetsnivået og oppmerksomheten overfor autoriteter. De fleste skolebarn – de som ligger nær gjennomsnittet i en normalfordeling – kan sitte stille i 45 minutter og følge konsentrert med på en lærer. Men ideen om fordeling innebærer at andre barn ligger utenfor gjennomsnittet, inkludert noen (ca. 10 %) som avviker med 1-2 standardavvik. Det finnes ingen nevrovitenskap som tyder på at barn som ligger innenfor to standardavvik fra gjennomsnittet har unormale hjerner. Det er rett og slett en konstruert fortelling – barn med en viss poengsum på en sjekkliste har en hjernelidelse – som Big Pharma og deres tilknyttede akademikere har funnet på for å kunne selge amfetamin som «medisin» på lovlig vis. Langtidsoppfølginger med hensyn til suksess og stabilitet i karriere, familie, humør og så videre viser ingen fordel for dem som behandles med sentralstimulerende midler i barndommen. I gjennomsnitt er de imidlertid flere centimeter kortere (Hecht et al. 2016).
Uten noen identifisert nevral patologi er det ingen grunn til å gripe inn i hjernens kretsløp, verken mekanisk eller kjemisk
I essayet mitt betegner jeg alle hjernemanipulasjoner for å «behandle» mentale forstyrrelser (kirurgi, medikamenter, elektrisk og magnetisk stimulering) som «Pyramidespill». De ligner ikke bare pyramidespill – de er faktisk pyramidespill, som definert av Oxford dictionary: Pyramidespill (eng. Ponzi-scheme) – en form for svindel der troen på suksessen til et ikke-eksisterende foretak fremmes ved at de første investorene får rask avkastning på penger som er investert av senere investorer. Eks: «et klassisk pyramidespill bygget på svik og løgn».
Dr. Aftab protesterer og sier: «Dette er ganske sterke påstander.» Ja, helt sikkert! Jeg har studert slike påstander i et halvt århundre – at mentale forstyrrelser skyldes patologi i nervekretser og krever (igjen og igjen) en ny fysisk intervensjon. Dette har alltid vist seg å være «uvirksomme tiltak», men som har gitt rask avkastning. Siden det aldri fantes noen begrunnelse, kunne de selvsagt ikke hjelpe på lang sikt. De forårsaket imidlertid alle slags kroniske hjerneskader. Da hadde bedriften alltid gått videre til neste historie. Her spiller jeg den gamle gubbens rolle: å gjenkjenne de samme gamle pyramidespillene og påpeke dem. Nye generasjoner av hjerneforskere og psykiatere må forlate disse falske historiene og gå videre for å investere i ærlige prosjekter.
Noen kolleger svarer: Det du sier er sant, men en dag vil vi kanskje virkelig forstå disse kretsløpene, og det er et positivt mål. Ja, selvfølgelig! Hva ville vel være mer grunnleggende enn å oppdage forskjellene mellom tilregnelige tanker og forstyrrede tanker, mellom et stabilt humør og dets ekstreme opp- og nedturer. Men akkurat nå forstår vi det ikke, og derfor er det ikke grunnlag for noen fysisk/kjemisk fiksing. Ingenting av dette virker over tid, og det forsinker generelt tilfriskningen (Whitaker, 2023). I mellomtiden beriker det Big Pharma og Big Devices, Big Publishing og enkelte avkroker av akademia – samtidig som det skader hjernen.
Referanser
Caspi A, Houts RM, Ambler A, et al. (2020). Longitudinell vurdering av psykiske lidelser og komorbiditeter gjennom fire tiår blant deltakerne i Dunedin Birth Cohort Study. JAMA Network Open. 3:e203221.
Fried EI, Flake JK og Robinaugh DJ. (2022). Revisiting the theoretical and methodological foundations of depression measurement. Nature Reviews Psychology, 1: 358-368.
Sterling P (2020). Hva er helse? Allostasis and the Evolution of Human Design. MIT Press.
Sterling P (2022). A Neuroscientist Evaluates the Standard Biological Model of Depression madinamerica.com/2022/10/neuroscientist-evaluates-depression/
Sterling P (2023). Kausalitet ved psykiske forstyrrelser. https://www.madinamerica.com/2023/07/causality-mental-disturbance/
Sterling P, Platt ML.( 2022). Hvorfor dødsfall av fortvilelse øker i USA og ikke i andre industriland– Innsiktfra nevrovitenskap og antropologi. JAMA Psychiatry. 2022 Apr 1;79(4):368-374.
Hechtman L et al. (2016). Funksjonelle voksenutfall 16 år etter barndomsdiagnosen Attention-Deficit/ Hyperactivity Disorder: MTA-resultater. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry 2016;55(11):945-952.
Mad in America er vertskap for blogger fra en mangfoldig gruppe skribenter. Innleggene er ment som et offentlig forum for diskusjon – i vid forstand – om psykiatrien og dens behandlingsformer. Meningene som kommer til uttrykk, er skribentenes egne.
