Forskningsredaksjonen har ved hjelp av Deepl oversatt og deretter gjennomgått introduksjonsartikkelen til et temanummer av Frontiers in Psychology som setter søkelyset på Åpen dialog. Artikkelen gir en god og grundig oversikt over forskningsfronten når det gjelder Åpen dialog på verdensbasis. Den distribueres her i samsvar med The Creative Commons Attribution License (CC BY)
Det er et presserende behov for innovative og alternative tilnærminger i det globale psykiske helsevesenet på grunn av problemer som: lav grad av funksjonell bedring, langvarig avhengighet av psykofarmaka, press på sykehussenger og akutte tjenester, lange ventetider, utbrenthet blant personalet, samt misnøye blant brukerne og deres familier. Dette temanummeret av Frontiers in Psychology fokuserer på Åpen dialog, en tilnærming innen psykisk helsevern som har potensial til å løse noen av disse utfordringene, og som får stadig større nedslagsfelt over hele verden.
Dette temanummeret av Frontiers in Psychology utforsker hvordan Åpen dialog har ulike former i forskjellige kontekster, og har likevel en felles kjerne av filosofi, verdier og et sett av prinsipper. Disse ble først utviklet og anvendt i Finland (Vest-Lappland) gjennom en komplementær prosess med terapeutisk innovasjon og forskning over 40 år (Alakare og Seikkula, 2022).
Åpen dialog førte til endringer i det lokale helsevesenet på to nivåer. For det første ble det etablert en kultur for dialogisk kommunikasjon mellom ansatte, brukere og omsorgspersoner. I stedet for en ekspertstyrt diagnose- og behandlingsmodell ble brukerne og deres sosiale nettverk satt i sentrum for en dialogisk prosess som tok sikte på å finne veier ut av krisen. For det andre ble det organisert tverrfaglige team i lokalsamfunnet for å gi øyeblikkelig hjelp i krisesituasjoner, og det ble tatt hensyn til brukerens og familiens behov, kontinuitet i støtten fra det samme teamet og en primært psykoterapeutisk orientert tilnærming (med minst mulig bruk av medisiner). Dette var de viktigste prinsippene som ble lagt til grunn for Åpen dialog, og som har blitt videreutviklet i løpet av de siste tiårene (Olson et al., 2014).
«I stedet for en ekspertstyrt diagnose- og behandlingsmodell ble brukerne og deres sosiale nettverk satt i sentrum for en dialogisk prosess som tok sikte på å finne veier ut av krisen»
Åpen dialog legger vekt på behandlerens evne til empati, tilstedeværelse og lytting. Den unngår å tolke andres erfaringer gjennom symptomfokuserte diagnoser. I stedet oppmuntrer Åpen dialog til å lytte til hva enkeltpersoner og deres familier (eller andre typer sosiale nettverk) forteller om vanskelige opplevelser og hendelser som har skjedd med dem. Man tar hensyn til ord og betydninger som kommer til uttrykk i de ulike stemmene til dem som deltar i «nettverksmøter» i Åpen dialog (Seikkula et al., 1995).
Det er på disse møtene viktige beslutninger om omsorg tas, åpent og sammen med dem det gjelder. Åpen dialog er dermed basert på en epistemologi innen psykisk helsevern som prioriterer hverdagslige relasjoner og kontekstbundne forståelser framfor kliniske diagnoser; «å være sammen med» framfor «å gjøre noe med» noen. Åpenhet er viktig: All informasjon deles, og alle stemmer blir hørt, slik at man anerkjenner mangfoldet og forsøker å redusere effekten av maktforskjeller i hjelpeprosessen.
Denne tilnærmingen har implikasjoner for organiseringen av tjenester for å sikre umiddelbar respons på kriser, fleksibel og kontinuerlig omsorg, og for å muliggjøre arbeid med flere personer i behandlingssystemer som ellers har et individualistisk paradigme (Tse og Ng, 2014). Åpen dialog-team inkluderer i økende grad personer med egenerfaring som «likemenn», men det er også en generell forventning om at tilnærmingen krever kyndig bruk av personlige erfaringer og følelser i dialogiske møter (Grey, 2019). Dette utfordrer konvensjonelle ideer om kilden til klinisk kunnskap og definisjoner av ekspertise, og endrer etablerte profesjonelle selvforståelser og påstander (von Peter et al., 2021). Det har konsekvenser for klinisk styring, inkludert håndtering av risiko, klinisk notatskriving, utskriving, fleksibelt arbeid og rammene for klinisk arbeid, samt for opplæring og veiledning (Buus et al., 2021).
Selv om Åpen dialog byr på utfordringer for den konvensjonelle organiseringen av psykisk helsevern, har den fått oppmerksomhet fra ledere og beslutningstakere i ulike land på grunn av økende evidens fra studier (opprinnelig fra Vest-Lappland) som viser at tilnærmingen er effektiv. Tidlig forskning i Finland (Seikkula, 1991) «bekreftet at øyeblikkelig hjelp, med fleksibel involvering av brukeren og nettverket deres, sammen med psykologisk kontinuitet, var nøkkelfaktorer for å redusere behovet for sykehusinnleggelse» (Alakare og Seikkula, 2022, s. 47). Tilnærmingen viste seg senere å være forbundet med redusert bruk av nevroleptika, opprettholdelse av bedring etter akutt psykose og tilbakevending til utdanning eller arbeid (Seikkula et al., 2006, 2011; Aaltonen et al., 2011; Alakare og Seikkula, 2022). Forskning tyder ikke bare på at opplevelsen av å motta (og gi) behandling blir bedre, men også på at Åpen dialog reduserer helsekostnadene gjennom raskere tilfriskning, færre sykehusinnleggelser, kortere behandlingstid og redusert behov for uføretrygd (Bergström et al., 2018).
«Åpen dialog reduserer helsekostnadene gjennom raskere tilfriskning, færre sykehusinnleggelser, kortere behandslingstid og redusert behov for uføretrygd»
I tillegg til effektiviteten har de etiske dimensjonene ved Åpen dialog – rettferdighet, verdighet og medmenneskelighet – bidratt til å skape engasjement for tilnærmingen. Åpen dialog er i tråd med et psykisk helsevern som er traumebevisst, og dens personsentrerte og rettighetsbaserte tilnærming (von Peter et al., 2019) har nylig blitt anerkjent som et eksempel på «god praksis» for krisetjenester som fremmer rettigheter og bedringsprosesser i Verdens helseorganisasjons «Guidance on community mental health services» (WHO, 2021). Åpen dialog er også omtalt i Europarådets kompendium for god praksis, som har til hensikt å eliminere tvangspraksis i psykiske helsetjenester som også er et spørsmål om etterlevelse av menneskerettigheter (Europarådet, 2021).
Hvorfor dette temanummeret?
Åpen dialog praktiseres nå i ulike regioner globalt, i mer enn 24 land, inkludert flere i Europa samt Australia, Japan, India, Latin-Amerika og USA (Pocobello, 2021). Selv om Åpen dialog opprinnelig var en tjeneste i offentlig sektor, har den nå også fått innpass i frivillige organisasjoner, foreninger og privat praksis. Tjenestene varierer også med hensyn til hvilke grupper de henvender seg til, og hvilken sosial kontekst de inngår i. Åpen dialog-tjenestene har ulike inkluderings- og ekskluderingskriterier. Noen ekskluderer og andre inkluderer for eksempel personer med lærevansker (Fredman og Lynggaard, 2015), og det samme gjelder for personer med rusproblemer.
Vi vet relativt lite om hvordan Åpen dialog praktiseres og virker i disse ulike settingene, og om funnene fra de opprinnelige studiene i Finland kan repliseres. Spørsmålet om hvordan forskjeller i form og gjennomføring av Åpen dialog kan påvirke resultatene, er avgjørende ettersom Åpen dialog tilpasses lokale helsesystemer og forhold. I lys av det fremvoksende mangfoldet er det et empirisk spørsmål om Åpen dialog er en klart avgrenset intervensjon eller en bred tilnærming som manifesterer seg i en rekke lokale former.
Dette temanummeret «Åpen dialog rundt om i verden – implementering, resultater, erfaringer og perspektiver» åpner en dør mot bredden og omfanget av forskning som utforsker ulike aspekter ved og kontekster for Åpen dialog. Gjennom sitt inkluderende sett av bidrag tar temanummeret sikte på å fungere som en bro mellom forskning og klinisk praksis. Åpen dialog er nemlig et system for omsorg som har utviklet seg gjennom sin vedvarende forbindelse med pågående forskning på denne praksisen.
Temanummeret bidrar til ulike typer undersøkelser som for tiden er i fokus for forskning og praksis innen Åpen dialog:
- På et overordnet nivå presenteres resultatene av en internasjonal undersøkelse av Åpen dialog-tjenester, og de ulike variantene av denne tilnærmingen og organiseringen av den innenfor helsevesenet.
- Land- eller helsesystemspesifikke organisasjonsstudier bidrar med casestudier og sammenligninger av Åpen dialog-tjenester fra hele verden. Disse presenterer ikke bare tilpasningene til den opprinnelige inkarnasjonen av Åpen dialog, men diskuterer også utfordringene med å opprettholde Åpen dialog i ulike helsesystemer. Disse organisasjonsstudiene fremhever helsebyråkratiene som Åpen dialog må tilpasse seg, inkludert systemer for klinisk styring, risikostyring, resultatindikatorer og profesjonelle hierarkier. Åpen dialog kan også føre til institusjonelle endringer gjennom til dels radikalt forskjellige oppfatninger av ansvarlighet. Her forstås Åpen dialog i sin politiske dimensjon: en refleksjon over institusjonell makt og en bevegelse for endring, som et svar på erfaringer og krav fra enkeltpersoner, familier og lokalsamfunn som kan ha hatt vanskelige erfaringer med psykiatriske systemer.
- Studier av hvordan Åpen dialog er organisert og fungerer internt, og hva som kjennetegner de ulike tilbudene, bidrar til ytterligere forståelse. Beskrivelser av opplæring og veiledning i Åpen dialog er verdifulle, både for å beskrive organiseringen av tjenesten og for å skildre den subjektive opplevelsen til både de som har gitt og de som har fått opplæring. Beskrivelser av opplæring i Åpen dialog fortsetter å fremheve prinsippene og hvordan disse kan utvikles i form av dialogiske evner som lytting, tilstedeværelse, kroppsliggjøring, former for spørsmål og refleksjon, og de varierte nærværspraksiser, som for eksempel mindfulness, som er innlemmet i opplæringen. Undersøkelser av erfaringene med og de organisatoriske betingelsene for likemannsarbeid i Åpen dialog – muligheter og motsetninger i ulike tjenestestrukturer – er også et voksende forskningsområde (Razzaque og Stockmann, 2016; Grey, 2019), som dette temanummeret bidrar til.
- Dette temanummeret inneholder studier om Åpen dialog som terapeutisk prosess. Her samler forskningen detaljerte beskrivelser av dialogiske interaksjoner og meningsskaping i kriser. Siden Åpen dialog er en sosial nettverkstilnærming, er den relasjonelle dynamikken i Åpen dialogs «nettverksmøter» og virkningen av dem av interesse. Oppmuntringen til å la ulike stemmer og synspunkter komme til orde («polyfonien») og måten sannhetene til personene i klinikken og deres familiemedlemmer kommer i dialog med psykiatrisk kunnskap, diagnostisering og beslutningstaking på, er produktive felt for undersøkelse. Det er viktig å forstå hva som kjennetegner nettverk innen Åpen dialog og involvering av familien (eller flere familier), og den relasjonelle dynamikken som utspiller seg. Den formes av familiesystemer og sosiokulturelle omgivelser på måter som oppdages gjennom Åpen dialog-praksis, og den omfatter spesielle utfordringer, for eksempel der relasjoner involverer vold. Etter hvert som Åpen dialog blir mer mangfoldig i ulike miljøer, kommer mulighetene som ligger i kulturell identitet, slektskapssystemer og ulike kroppslige, symbolske og språklige repertoarer, til syne i den felles meningsskapingen og den sosiale tilknytningen som er nødvendig for å gå fra krise til bedring.
- Dokumentasjon på resultatene av Åpen dialog er viktig for statusen til Åpen dialog i globale helsesystemer. Verdens første storskala multisenter randomiserte kontrollerte studien av Åpen dialog i Storbritannia (ODDESSI) er i gang og undersøker effekten av Åpen dialog i Storbritannias nasjonale helsevesen (NHS) sammenlignet med etablerte behandlingsmodeller (Pilling et al., 2022). Parallelt gjennomføres det randomiserte, kontrollerte studier av Åpen dialog i andre land/helsesystemer, på tvers av ulike lovpålagte tjenester og helseforsikringsordninger. Andre ikke-randomiserte studier har fokusert på spesifikke utfall som forskrivning av psykofarmaka på tvers av klientgrupper med og uten Åpen dialog (i Finland) (Alakare og Seikkula, 2022). En internasjonal gjennomførbarhetsstudie kalt HOPEnDialogue er for tiden i gang, og den har som mål å etablere et evalueringsrammeverk for å vurdere resultatene av Åpen dialog internasjonalt (Alvarez et al., 2021).
- Dette temanummeret tar hensyn til det faktum at Åpen dialog-tjenester har blitt undersøkt gjennom en rekke forskningsmetoder (Freeman et al., 2019; Buus et al., 2021), inkludert observasjonsstudier på flere steder som brukes til å teste gjennomførbarhet og effektivitet (Harding et al., 1987; Seikkula et al., 2006). Erfaringene med og resultatene av Åpen dialog har blitt undersøkt ved hjelp av ulike survey-instrumenter, inkludert selvrapporteringsskalaer for brukere (og familie/sosiale nettverksmedlemmer) (f.eks. livskvalitet eller opplevd tilfredshet med nettverksmøtene/tjenesten generelt). Det er utviklet kriterier for «nøkkelelementer» i Åpen dialog som kan brukes til å måle klinikernes etterlevelse og organisasjonens fidelity (Olson et al., 2014). Andre metoder for å evaluere Åpen dialog enn strukturerte spørreskjemaer som måler resultater eller etterlevelse, omfatter deskriptive casestudier av tjenester eller organisasjoner og klientrapporter (eller et utvalg av disse). For å evaluere prosessen med Åpen dialog, snarere enn resultatene i seg selv, har man tatt i bruk en rekke kvalitative metoder som fokusgruppediskusjoner (med klienter og klinikere), opptak av dialoger mellom behandlere, refleksjoner i team/grupper med likemenn, evaluerende selvbeskrivelser fra behandlere, subjektive refleksjoner og personlige erfaringsfortellinger (Rober, 2005; Gromer, 2012; Bøe et al., 2015; Cubellis, 2020; Dawson et al., 2021). Noen studier av Åpen dialog er utformet som aksjonsforskning for å fange opp pågående Åpen dialog-programmer (Hopper et al., 2020), og langvarig teambasert etnografisk forskning utført av antropologer og praktikere gir dyp kvalitativ innsikt i Åpen dialog-prosesser og -effekter (Pope et al., 2016; Cubellis, 2022; Mosse, i trykk). Denne forskningen innebærer en fenomenologisk tilnærming til Åpen dialog, med oppmerksomhet på de emosjonelle og kroppslige aspektene, samt den sosiale, institusjonelle og materielle konteksten for Åpen dialog-tjenester (Cubellis et al., 2021).
- Ved siden av empiriske studier har konseptuelt arbeid alltid stått sentralt i forskningen og bidratt til en ennå fortsatt gryende teori om Åpen dialog (Andersen, 1996; Seikkula, 2003; Seikkula et al., 2003; Shotter, 2011). Slike analytiske og filosofiske refleksjoner er ikke begrenset til å se Åpen dialog i sin egen kontekst, men ser tilnærmingen like mye i forhold til forutgående eller tilstøtende terapeutiske retninger, enten det er systemisk familieterapi eller psykoanalyse, som begge har påvirket Åpen dialog.
Konklusjon
Dagens forskning og kliniske praksis innen Åpen dialog, som dette temanummeret viser bredden og dybden i, gir ikke bare svar på etablerte spørsmål, men stiller også nye spørsmål. Mye gjenstår å finne ut om Åpen dialog og de individuelle og institusjonelle endringene den kan føre med seg. Spørsmål om de viktigste kjerneelementene, de relevante variablene, de institusjonelle forutsetningene eller barrierene, de kontekstuelle faktorene i en gitt lokalitet, klientpopulasjon eller klinikergruppe må stadig revurderes, samtidig som Åpen dialog som terapeutisk intervensjonsfelt sprer seg og blir mer mangfoldig over hele verden.
For å oppnå og dele relevant kunnskap kreves det aktiv innlemmelse av forskning fra ulike perspektiver og fagposisjoner, inkludert forskere og praktikere, klinikere og klienter, erfaringseksperter, overlevere og forskere med egenerfaring, og varierte former for samarbeid parallelt med at Åpen dialog spres på tvers av land, steder og tjenester.
Erklæring om datatilgjengelighet
De originale bidragene som presenteres i studien, er inkludert i artikkelen/supplementary. Ytterligere henvendelser kan rettes til korresponderende forfatter.
Forfatterens bidrag
DM skrev det første utkastet til artikkelen, basert på bidrag fra andre forfattere. Alle forfatterne bidro til utvikling, ferdigstillelse og godkjenning av artikkelen.
Finansiering
Arbeidet med artikkelen ble støttet av UKRI-Economic and Social Research Council, Grant No. ES/T008245/1 (DM), Open Excellence finansierte HOPEnDialogue-prosjektet, inkludert det tredje møtet i International Open Dialogue Research Collaboration (MIODRC), og nettkonferansen (i juni 2021) der mye av forskningen som er publisert i dette temanummeret, ble presentert for første gang (RP).
Interessekonflikter
Forfatterne erklærer at forskningen er utført uten kommersielle eller økonomiske relasjoner som kan tolkes som en potensiell interessekonflikt.
Utgiverens merknad
Alle påstander som kommer til uttrykk i denne artikkelen, er utelukkende forfatternes egne og representerer ikke nødvendigvis påstandene til deres tilknyttede organisasjoner, forlaget, redaktørene eller anmelderne. Produkter som evalueres i denne artikkelen, eller påstander som fremsettes av produsenten, er ikke garantert eller godkjent av utgiveren.
Sitering
Mosse D, Pocobello R, Saunders R, Seikkula J and von Peter S (2023) Introduction: Open Dialogue around the world – implementation, outcomes, experiences and perspectives. Front. Psychol. 13:1093351. doi: 10.3389/fpsyg.2022.1093351
Referanser
Aaltonen, J., Seikkula, J., and Lehtinen, K. (2011). The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: I. The incidence of non-affective psychosis and prodromal states. Psychosis. 3, 179–191. doi: 10.1080/17522439.2011.601750
CrossRef Full Text | Google Scholar
Alakare, B., and Seikkula, J. (2022). “The historical development of Open Dialogue in Western Lapland,” in Open Dialogue for Psychosis: Organising Mental Health Services to Prioritise Dialogue, Relationship and Meaning, eds N. Putman and B. Martindale (London; New York, NY: Routledge).
Google Scholar
Alvarez, M., Pocobello, R., Pilling, S., Seikkula, S., Saunders, R., Couwenbergh, C., et al. (2021). “HOPEnDialogue Feasibility Study: Protocol for an Open Dialogue Evaluation Framework,” in 3rd Meeting of the International Open Dialogue Research Collaboration – Book of Abstracts. eds. R.Pocobello and F. Camilli (Italy: Institute of Cognitive Sciences and Technologies, National Research Council).
PubMed Abstract
Andersen, T. (1996). “Language is not innocent,” in Handbook of Relational Diagnosis and Dysfunctional Family Patterns, ed F. W. Kaslow. New York, NY: John Wiley and Sons.
Google Scholar
Bergström, T., Seikkula, J., Alakare, B., Mäki, P., Köngäs-Saviaro, P., Taskila, J. J., et al. (2018). The family-oriented Open Dialogue approach in the treatment of first-episode psychosis: Nineteen–year outcomes. Psychiatr. Res. 270, 168–175. doi: 10.1016/j.psychres.2018.09.039
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Bøe, T. D., Kristoffersen, K., Lidbom, P. A., Lindvig, G. R., Seikkula, J., Ulland, D., et al. (2015). Through speaking, he finds himself … a bit: Dialogues open for moving and living through inviting attentiveness, expressive vitality and new meaning. J. Family Ther. 36, 167–187. doi: 10.1002/anzf.1092
CrossRef Full Text | Google Scholar
Buus, N., Ong, B., Einboden, R., Lennon, E., Mikes-Liu, K., Mayers, S., et al. (2021). Implementing Open Dialogue approaches: A scoping review. Family Process 60, 1117–1133. doi: 10.1111/famp.12695
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Council of Europe. (2021). Compendium Report: Good Practices in the Council of Europe to Promote Voluntary Measures in Mental Health. Strasbourg: Council of Europe. Available online at: https://rm.coe.int/compendium-final-en/1680a45740
Cubellis, L. (2020). Sympathetic care. Cult. Anthropol. 35, 14–22. doi: 10.14506/ca35.1.03
CrossRef Full Text | Google Scholar
Cubellis, L. (2022). Competing responsibilities and the distribution of outcome through dialogic practice. Med. Anthropol. 41, 81–93. doi: 10.1080/01459740.2021.2002858
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Cubellis, L., Schmid, C., and von Peter, S. (2021). Ethnography in health services research: Oscillation between theory and practice. Q. Health Res. 31, 2029–2040. doi: 10.1177/10497323211022312
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Dawson, L., River, J., McCloughen, A., and Buus, N. (2021). “Should it fit? yes. does it fit? no”: Exploring the organisational processes of introducing a recovery-oriented approach to mental health in australian private health care. Health 25, 376–394. doi: 10.1177/1363459319889107
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Fredman, G., and Lynggaard, H. (2015). Braiding hopes and intentions with people affected by intellectual disabilities and their networks of family and carers. Context 138, 22.
Google Scholar
Freeman, A. M., Tribe, R. H., Stott, J. C., and Pilling, S. (2019). Open Dialogue: A review of the evidence. Psychiatr. Serv. 70, 46–59. doi: 10.1176/appi.ps.201800236
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Grey, F. (2019). Peer Workers in Open Dialogue: Experiences, Dilemmas and Dialogues. Thesis for three-year Open Dialogue Training, Open DialogueUK. Available online at: https://flickgreycom.files.wordpress.com/2019/04/flick-grey-2019-peer-workers-in-Open-Dialogue-experiences-dilemmas-and-dialogues.pdf (accessed December 20, 2022).
Google Scholar
Gromer, J. (2012). Need-adapted and Open-Dialogue treatments: Empirically supported psychosocial interventions for schizophrenia and other psychotic disorders. Ethical Hum. Psychol. Psychiat. 14, 162–177. doi: 10.1891/1559-4343.14.3.162
CrossRef Full Text | Google Scholar
Harding, C. M., Brooks, G. W., Ashikaga, T., Strauss, J. S., and Breier, A. (1987). The Vermont longitudinal study of persons with severe mental illness, II: Long-term outcome of subjects who retrospectively met DSM-III criteria for schizophrenia’. Am. J. Psychiatr. 144, 727–735. doi: 10.1176/ajp.144.6.727
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Hopper, K., Van Tiem, J., Cubellis, L., and Pope, L. (2020). Merging intentional peer support and dialogic practice: Implementation lessons from Parachute NYC. Psychiatr. Serv. 71, 199–201. doi: 10.1176/appi.ps.201900174
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Mosse, D. (in press). “Reflections on Open Dialogue in mental health clinical and ethnographic practice,” in Anthropological Perspectives on Global Challenges, ed E. Gilberthorpe (New York, NY: Routledge), 1–28. Available online at: https://eprints.soas.ac.uk/id/eprint/37098 (accessed November 21, 2022).
Google Scholar
Olson, M., Seikkula, J., and Ziedonis, D. (2014). The Key Elements of Dialogic Practice in Open Dialogue: Fidelity Criteria. Worcester, MA: The University of Massachusetts Medical School. Available online at: https://eprints.soas.ac.uk/id/eprint/37098 (accessed November 21, 2022).
Google Scholar
Pilling, S., Clarke, K., Parker, G., James, K., Landau, S., Weaver, T., et al. (2022). Open Dialogue compared to treatment as usual for adults experiencing a mental health crisis: Protocol for the ODDESSI multi-site cluster randomised controlled trial. Contemp. Clin. Trials 113, 106664. doi: 10.1016/j.cct.2021.106664
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Pocobello, R. (2021). “Open Dialogue teams in the world – main results of the international survey,” In 3rd Meeting of the International Open Dialogue Research Collaboration – Book of Abstracts, eds. R. Pocobello and F. Camilli (Rome: Institute of Cognitive Sciences and Technologies, National Research Council).
Google Scholar
Pope, L. G., Cubellis, L., and Hopper, K. (2016). Signing on for dirty work: Taking stock of a public psychiatry project from the inside. Trans. Psychiatr. 53, 506–526. doi: 10.1177/1363461516655947
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Razzaque, R., and Stockmann, T. (2016). An introduction to peer-supported Open Dialogue in mental healthcare. BJPsych Adv. 22, 348–356. doi: 10.1192/apt.bp.115.015230
CrossRef Full Text | Google Scholar
Rober, P. (2005). The therapist’s self in dialogical family therapy: Some ideas about not-knowing and the therapist’s inner conversation. Family Process 44, 477–495. doi: 10.1111/j.1545-5300.2005.00073.x
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Seikkula, J. (1991). Family-hospital boundary system in the social network. Jyväskylä Stud. Educ. 80, 227–232. Available online at: https://docs.google.com/file/d/0B5TWuGoJVPe_ZGU0YWE5MjctNjgxMi00MTU1LWJhNmYtMTZmYmE2YzM2OTkx/edit?resourcekey=0-_Ibo9Katav-RaNOBcaoPpg
PubMed Abstract
Seikkula, J. (2003). Dialogue is the change: Understanding psychotherapy as a semiotic process. Hum. Syst. 14, 83–94.
Google Scholar
Seikkula, J., Aaltonen, J., Alakare, B., Haarakangas, K., Keränen, J., Lehtinen, K., et al. (2006). Five-year experience of first-episode nonaffective psychosis in Open-Dialogue approach: Treatment principles, follow-up outcomes, and two case studies. Psychother. Res. 16, 214–228. doi: 10.1080/10503300500268490
CrossRef Full Text | Google Scholar
Seikkula, J., Aaltonen, J., Alakare, B., Haarakangas, K., Keränen, J., Sutela, M., et al. (1995). “Treating psychosis by means of Open Dialogue,” in The Reflecting Team in Action: Collaborative Practice in Family Therapy, ed S. Friedman (New York: Guilford Press).
PubMed Abstract | Google Scholar
Seikkula, J., Alakare, B., and Aaltonen, J. (2011). The comprehensive Open-Dialogue approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care. Psychosis 3, 192–204. doi: 10.1080/17522439.2011.595819
CrossRef Full Text | Google Scholar
Seikkula, J., Arnkil, T. E., and Erikson, E. (2003). Postmodern society and social networks: Open and anticipation dialogues in network meetings. Family Process42, 185–203. doi: 10.1111/j.1545-5300.2003.42201.x
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
Shotter, J. (2011). Language, Joint Action, and the Ethical Domain: The Importance of the Relations between Our Living Bodies and Their Surroundings: Plenary paper for III Congreso de Psicología y Responsabilidad Social, March 5th–9th, Campus San Alberto Magno.
Google Scholar
Tse, S., and Ng, R. M. (2014). Applying a mental health recovery approach for people from diverse backgrounds: The case of collectivism and individualism paradigms. J. Psychosoc. Rehab. Mental Health 1, 7–13. doi: 10.1007/s40737-014-0010-5
CrossRef Full Text | Google Scholar
von Peter, S., Aderhold, V., Cubellis, L., Bergström, T., Stastny, P., Seikkula, J., et al. (2019). Open Dialogue as a human rights-aligned approach. Front. Psychiatr.10:387. doi: 10.3389/fpsyt.2019.00387
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
von Peter, S., Bergstrøm, T., Nenoff-Herchenbach, I., Hopfenbeck, M. S., Pocobello, R., Aderhold, V., et al. (2021). Dialogue as a response to the psychiatrization of society? Potentials of the Open Dialogue approach. Front. Sociol. 6, 806437. doi: 10.3389/fsoc.2021.806437
PubMed Abstract | CrossRef Full Text | Google Scholar
WHO. (2021). Guidance on Community Mental Health Services: Promoting Person-Centered and Rights-Based Approaches. Geneva: World Health Organization. Available online at: https://www.who.int/publications/i/item/9789240025707
Google Scholar
